Pattedyr
Av ville pattedyr er det kun noen få arter vi finner på Hopen, men til gjengjeld er to av dem blant Norges største.
Hvalross
Har i tidligere tider vært svært tallrik i Svalbardområdet, men det er trolig fangst som har vært hovedårsaken til at den nå ikke observeres like ofte som tidligere.
Tidlig på 1900 tallet ble det ikke observert hvalross på Hopen men dette har endret seg og i 2013 ble det av stasjonsbesetningen observert 90 hvalross som lå på land ved øyas nordspiss. Snittvekta på hannene er 1500 kilo og kua veier om lag 900 kilo så det er lett og forstå at hvalrossen var et ettertraktet fangstobjekt med mye spekk. En og annen hvalross kan dukke opp andre steder på øya, noe som denne nyhetssaken vitner om. Se flere bilder av hvalross på denne siden.
Isbjørn
Hopen er regnet for å være et av de viktigste hiområdene for isbjørn på Svalbard men dette er avhengig av sjøisen. De år det er lite sjøis ved Hopen er det også lite bjørn.
Hopen er det stedet på Svalbard med flest bjørneobservasjoner. Dette skyldes nok at man bor midt i «bjørneland» og at stasjonen ligger midt i det naturlige tråkket for bjørnen.
Normalt går møte mellom menneske og bjørn uten dramatikk men om bjørnen blir for nærgående blir den jaget eller i verste fall skutt.
Hvor mange bjørn som er født på Hopen lar seg nok ikke fastslå men det har opp gjennom Hopens historie blitt fangstet ca. 1500 bjørn. Se flere bilder av isbjørn som har besøkt stasjonen i galleriet.
Rev
Polarreven finnes både i hvit og blå utgave på Hopen. Det er først i 1908 at man har beretninger om rev på Hopen. Reveskinn var ettertraktet og var til tider svært godt betalt men det har ikke blitt tatt like mange rev på Hopen i forhold til bjørn.
Øya bør gi de beste muligheter for reven med mange fuglefjell og mye mat. Det er kanskje den begrensede tilgangen på nye individer utenfra (nytt blod) og sykdom som gjør at bestanden ikke er særlig stor. Rabies er en slik sykdom og en smittet rev angrep en av stasjonens hunder i 2011. Se mer bilder av polarrev på denne siden.
Sel
Det er ikke mye sel observert ved Hopen men både storkobbe og snadd (ringsel) oppholder seg normalt i området rundt Hopen. At det ikke er mye sel ved øya skyldes nok at havet er langgrunt og at det ikke er mye fisk nært land.
Selfangst og da særlig på kobbe var viktig for å kunne «fore» selvskuddkassene med spekk. Selkjøttet ble og brukt som hundemat og stasjonsbesetningen sa nok heller ikke nei takk til en fersk selbiff i en hverdag med mye hermetikk.
Fugler
Fugler er det mange av på Hopen. Kanskje ikke i antall arter men i hekkende par.
Det er i alle fall tolv arter som har fast hekkeområde på Hopen og ytterligere fire som sporadisk hekker på øya.
De sikre hekkerne er: Havhest, fjæreplytt, tyvjo, storjo, polarmåke, alkekonge, polarlomvi, teist, lunde, snøspurv, krykkje og ærfugl.
Det er særlig de to siste som legges godt merke til av besetningen.
Krykkjene har fast tilholdssted i fuglefjell både syd og nord for stasjonen og ærfuglen hekker gjerne inne på stasjonsområdet der den er beskyttet mot rev. At en og annen unge må bøte med livet til hundene ser ikke ut til å hindre ærfuglen fra å komme igjen år etter år.
De artene som bare sporadisk er observert hekkende på øya er: Ringgås, kortnebbgås, rødnebbterne og svartbak.
I tillegg er øya et naturlig mellomlandingssted for fugler på trekk og nærmere 40 andre arter er observert på Hopen.