Sommeren 2019 – Del 11 Ice edition

Etter uker med issørpe fikk vi endelig fast is.

Isen begynner å legge seg

Sjefen utnevnte seg selv til isekspert. Han fant seg en pinne på ca to og en halv meter. Formål: Finne ut hvor langt ut isen bar ham. Han mente selv at han med sin fjærlette atletiske kropp på 120+ var som skapt for å sjekke utrygg is. Han ville nærmest blåse bortover isen som tumbleweed i en ørken, påsto han. Andre ville ment at han mest minnet om en keiserpingvin der han vagget utover sjøisen med pinnen sin.

Landkallen begynner å få litt dimensjoner

Innved land stod pingvinungen Kenneth. For han var dette med fastfrossen sjøis noe rimelig nytt. Som den landsens guten han er, er is noe han vanligvis forbinder med 17. mai eller ekstremt varme summardagar i Hardanger.
Han var litt skeptisk til denne sjøisen-greien. Var litt usikker på om den ville bære ham….og dessuten var det ikke sjokoladetrekk på den!! Men med forhøyet livsforsikring og redningsdrakt under habitten, våget han seg utpå han også. Rolig vagget han utover etter pingvinpappa’n.

Pingvinfamilien koser med en Paradise deltaker

Met’n ble med som fotograf og hundelokker. Deltakerne i Hopens versjon av Paradise hotel var nemlig litt skeptiske til å gå på sjøen.

Høyt ned fra landkallen

Men tre av dem fant etter hvert ut at det gikk fint an å gå på isen, når menneskene kunne det. Hva har Paradise hotel med polarbikkjer å gjøre, spør vel du: Jo, de er veldig like, befinner seg liksom på samme nivå. Begge er passe tomsete, veldig opptatt av totalt sløkkete og uviktige ting. Bryr seg bare om mat og underholdning. Sexbiten er vel den eneste som uteblir i ishavet….ja, bortsett fra for Bølge da. Men han er jo ekstra tomsat.

Iskanten funker bra som sofa. Bak ryggen begynner sørpa

Slik stabbet vi nå rundt ute på sjøen, kanskje ikke fullt så sensasjonelt som han som tuslet på vannet for 2000 år siden, men likavel. Iskanten der vi møtte sørpa lå snaue 100 meter fra land.

Stemingsbilde

Nok et stemningsbilde

I overkant mye bilder nå eller?

-Fine

Share

Sommeren 2019 – Del X

Om vi har glemt konkurransen?
Nei, vi har bare ikke prioritert den. Men altså. Vi har mottatt følgende forslag på navn til den lille syntetiske pyntebamsen på stasjonen(våre kommentarer i parentes):

Feil bamse

Den navneløse tøyklumpen

Tom Jones (etter sjefen), Smån, Solan, Storm, Varg, Inspektør Iversen (etter Thor Iversen), Charsten Beate, Tante Sofie, Oddbjørn, Ølbjørn, Lillebjørn, Colargol(etter han som kan synge i dur og moll), Henry (etter isbjørnkongen Henry Rudi), Met JR.

Vi er inne i en vurderingsfase av forslagene. Det er stadig åpent for flere. Ellers inneholder bloggen fra det siste halvåret en faktafeil. Klarer du som leser å finne ut hva som umulig kan være riktig?

Ellers er vi endelig ferdig med å søle maling på vegger og klær. Med litt dårlig oppløsning på kameraet og dunkel belysning så ser det riktig så flott ut.

Oi, så fint det var blitt på brennevinslageret. Alle la selvsagt straks merke til julepynten i form av nissen i vinduskarmen.

Sagbrukmester Gyldentand hadde store planer med virksomheten sin. Han ville produsere en komplett sittegruppe av russisk lerk. Denne skulle vi benytte til kos og sosiale samlinger i solveggen. Men Hallo!!! Planen måtte omkalfatres grunnet klimatiske forhold. Vi er tross alt på en ishavsstasjon. Sol som varme, er noe vi kun har vage minner om hva er for noe. Hagebordet endte opp som ny skohylle i gangen. Den gamle hadde gjort sitt etter snart 30 år. Den nye hyllen ble kjempefin den, selv om det er knyttet en del taushetsbelagte opplysninger til selve produksjonsprosessen.

Klesgangen. Sjå korr fin hydla skorna he fengje (tullenynorsk)

Gjenbruk er selvfølgelig også et tema her på ishavsmiljøstasjonen Hopen. Da met’n skulle isolere kloakkummen fikk han god bruk for gamle planker som ble sanert vekk under oppussingen inne tidligere i høst.

I denna butikken er det bokstavelig talt bare Mannskjit å få!

Nye mannskaper er tatt ut for vintersesongen. Kokken er allerede begynt å samkjøre med vinterkokken. Det er greit at maten som er på stasjonen er av ønsket art for nye mannskaper. Det har vært en lei tendens til at aktivt mannskap har bestilt opp varer etter sin egen smak. Eksempelvis kan en besetning ete frukt hele tiden, mens den neste omtrent ikke rører stoffet. Noen lepjer i seg litervis med melk som nyfødte kalver, mens andre kun drikker vann – gjerne blandet ut med sterkere saker da, men det er utenfor dette tema.

Nå er vi inne i siste måned her. Mørketiden kryper merkbart nærmere for hver dag som går. Halv fire skvadronen fra Banak var innom for lunsj her en dag. De var på treningstur, og skulle videre til Bjørnebrillebamsemomseøya.

060 er landets eldste redningshelikopter og har tilhold på Banak.

Når vi først hadde dem her ba vi om litt hjelp til å få fraktet vedsekker ned til sørhytta. Der var det blitt tomt for ved. Seaking gutta var ikke vanskelig å be. De var knapt landet, før ti ved sekker var om bord og fraktet ned til hytta. Så nå er det rikelig med pinner som kan legges i ovnen der nede i sør. Tusen takk for hjelpen til 330 fra Banak.

En munter gjeng fra Banak. Gode og mette er de også

Vannforsyningen er igjen blitt stabil etter at frosten kom. Fraværet av snø gjorde at vi måtte være forsiktige med vannbruk en liten periode. Men nå er det rikelig med snø rundt stasjonen, slik at tinekaret hele tiden er fullt. Fin ren snø havner i tinekaret. Den mer forurensede snøen fra gårdsrommet blir brukt til isolasjon av hovedhuset. Dette foregår med traktor. Bikkjene har nemlig en lei tendens til å skvette på alle skavler som dannes mellom husene, så denne snøen brukes nødig i tinekaret.

Kirurgisk presisjons instrument for etterisolering

Snø uten vind kan bli problematisk for måleinstrumentene. Snøen legger seg da over instrumenter som kan gi feil informasjon. Dette må fjernes fysisk.

Er det støvtørk sjefen driver med her?

Kenneth ville også bake julekaker til det nye mannskapet. Under kyndig veiledning fra kokken lagde han 1/7 del av foreskrevne småkaker i henhold til gamle juletradisjoner. Han nøyde seg med pepperkaker.

Med kyndig veiledning og lykkehatt, må jo detta bli bra!

Hunder skal etter sigende være menneskets beste venn. Det kan vel muligens være riktig. Men hva hvis hundene var mennesker? Ville vi da hatt dem som venner?
Hvordan er det i så fall med våre beste venner her på Hopen?
Hadde Gisle vært et menneske så villa han ha vært en Data nerd. Lett sær og sjuskete i klesveien. Han hadde gått med den samme brune fløyelsbuksa og sorte genseren hver bidige dag. Ikke veldig glad i fysisk aktivitet. Tross det hadde han drevet med karate eller en annen pysjamasidrett i barndommen. Dette ga ham en form for uprøvd selvtillit, som igjen førte til at han fikk være i fred. Ingen mobbet ham med andre ord. Han ville blitt betegnet som eksentrisk, noe han også er som hund. Han er den virkelige Alfahannen i flokken.
Som hund og turkammerat er han en rævadilter. Dårlig syn og selektiv hørsel. Han går stort sett i hæla på en og småprater med seg selv eller deg? Oppover går det greit, men nedoverbakker er ikke alltid like morsomt. Men han kommer etter bare han får litt oppmuntrende ros. Gisle overser de andre hundene for det meste. Imidlertid liker han og ta tilhold inne i huset til Bølge. Mest for å terge tenker nå vi.

IT konsulenten med to-bla rævadiltere i bakgrunnen

Bølge ja, han ville definitivt vært en overpositiv og veldig pågående telefonselger. Et visst talent, men ikke blant de skarpeste knivene i skuffa. Ja, la oss være ærlige. Det er rimelig god plass inni hodet til Bølge. De to hjernecellene der sliter med å finne hverandre. I tillegg til å ha kronisk ADHD og en alternativ seksuell legning, får han av og til epileptisk anfall når han kaver seg for mye opp. Da ligger han på bakken og pisser på seg. Da er det greit å holde de andre bikkjene unna ham. De har en lei tendens til å fly på dem de synes virker svake og ligger nede.

Telefonselgeren ånser seg i nysnøen. Ser ned mot Bjørnestranda på vestsiden.

Bølge sprader konstant rundt med høy hale. Gisle bryr seg ikke, til stor irritasjon for telefonselgeren. I mangel på tisper er det brødrene som til stadighet blir forsøkt voldtatt av Bølge. Krekling og Bølge har en evig kamp om hvem som er sjef, der Bølge stort sett leder….så lenge Krekling ikke blir presset for mye.
Krekling på sin side hadde passet bra som offentlig tjenestemann, eller tjeneste person som det nå heter i det kjønnsløse arbeidslivet vårt. Han er grei å ha med å gjøre, og gjør de oppgavene han blir satt til. Litt sånn administrativt feig. Urettferdig behandling av andre godtas stilltiende. Han er selvsagt heller ikke spesielt gløgg, så nye ting og endringer i rutiner forstår han lite av. Får han litt motgang er det ikke måte på hvor mye det sytes og klages.

Som eldstemann er det greit å jobbe i det offentlige med AFP og greier. Legg merke til pågående telefonselger nede til venstre

På tur skal han på død og liv ligge under brisken. Får han ikke det, blir det masse remjing og syting på utsiden av hytta. Han bøyer stort sett av for Bølges mobbing, og liker seg dårlig når han føler at de andre bikkjene rotter seg sammen mot ham. Som trekkhund og arbeidshest er han den klart beste i gruppen.
Brødrene Smith & Veronin er typiske selgere. Glatte og slue, litt sånne teflontomsinger med andre ord. Smith jobber i en klesbutikk for menn. Helt ubestemmelig ad seksuell preferanse. Han står bak kundende og skuer på dem med dette slue, unnvikende, ja, kanskje litt krypende blikket sitt. Gjør lite av seg som om han er redd for sin egen skygge. Tross det elsker han å følge med på vampyrserier på TV’n. Derfor litt vanskelig å si om han er snill eller skjuler et dypere mørke.
Som hund er han akkurat likedan. Han er stort sett en rævadilter. En som bare følger med. Han glimter kun til hvis det er noe han kan forsøke å riste livskiten ut av, som en fugleunge som roter seg innenfor rekkevidden hans når han står i bånd. Han har en hemmelig drøm om å være ulv.

Legg merke til den moteriktige kløven i årets farge. Småhumpen i bakgrunnen

Veronin er helt klart bruktbilselger. En skikkelig luring, med gateteft så det holder. Lager mye lyd og skrål, men holder seg allikevel i bakgrunnen. Blir det problemer skygger han banen og blir veldig teflon. Ser også gjerne på vampyrserier sammen med broren.

Ville du ha kjøpt bruktbil av tomsingen i forgrunnen?Antennesletta til venstre.

Dette gir seg det praktiske utslaget at disse to gjerne starer å ule om natten, uavhengig om det er fullmåne eller ikke. Det er konfeksjonselgeren som leder an. Dette bråket fører til at han ikke får mange tilhengere til sekten sin Smiths venner. Ethvert måltid avsluttes også med en ulekonsert fra tomsing brødrene. Det er viktig for dem å markere for all verden at de har klart å nedlegge en skål med tørrfor. Når vi i tillegg vet at hele gjengen er skitredd ursus maritimus blir denne markeringen noe patetisk.

Altså; som mennesker hadde dette vært en god gjeng med sløkkaser. Men dyr blir av mange betraktet som bedre individer enn oss mennesker. Det kan kanskje stemme? I alle fall er det en trivelig gjeng å ha her for selskapets skyld.

Denne gangen avslutter vi med ett bilde av stasjonen med dagens bygningsmasse.

Stasjonen sett fra Kollerfjellet

Share

Sommeren 2019 – Del 9

Denne bloggen starter med en beklagelse. Her er det bare å legge seg paddeflat for det historiske faktum. Det har kommet redaksjonen for øret at badstua sist ble flyttet i 2013. Videre er det brakt på det rene at et besetningsmedlem allerede vinteren 2017 koste seg med badeleke i Barentshavet – eller packraft (et mer karslig navn).

Men hvor flat er egentlig paddeflat? Hvor kommer utrykket fra? –padder er jo ikke flate….ikke i utgangspunktet i alle fall. Litt fritt resonert: Kan det stamme fra hest og kjerre tiden? Da det var grusveier, og godt med padder? Disse hadde da som nå sikkert også en tendens til å hoppe opp på veien om kvelden. Kom det da en vogn fikk padden hjelp med å få – ikke bare beina men hele kroppen godt plantet på jorden, når kjerrehjulet tok snarveien over ryggen dens. Når solen kom tørket den opp og kunne løftes opp av veien -tilsynelatende hel, men i todimensjonal tilstand. Fint å bruke til bokmerke, ølbrikke eller noe slikt…..eller kanskje ikke?
Uansett!
Tiden har gått med til alskens forskjellige prosjekter. Kenneth som er en racer med sveiseapparatet har fikset feste på traktorloddet. Det begynte etter hvert å bli merket av hard belastning. Han har også laget et mer solid feste til nybåten. Det må tåle å bli dratt på land med to paller om bord, uten at feste rives løs fra båten.

Skal dette ryke blir halve baugen med!

Rydding er en naturlig del av det som kan kalles daglig virksomhet på en ishavsstasjon. Det er stort sett orden på det meste. Hyller og bokser er som regel godt merket. Dette gjør det enkelt å finne dingsebomser og duppeditter en trenger til alskens formål.

Forhåpentligvis litt uklar merking?

Hele stasjonsbesetningen har deltatt i grusningsprosjektet . Gjørmete områder er blitt belagt med grov grus. Dette har ført til at mindre skit blir dratt inn i bygningene, samt at det har bidratt til et estetisk løft som heller ikke er å kimse av.

Arrangert bilde

Realiteten

Det er september måned og jakttid. Hver fullmåne utnyttes til måneskinnsjakt etter hjorten.

På post med månen i ryggen. Bak skimtes en selskapssyk lettere fornærmet Teddy.

Ellers har vi hatt mye besøk i det siste. G.O.Sars var innom med 36 pax. De la igjen en god del penger i velferdsbutikken på stasjonen. Få dager senere dukket Malmø opp. I tillegg til å være en sørsvensk by med store integreringsproblemer er Malmø også en gammel stålskute fra 1943 – omtrent i original stand. Litt artig at båten omtrent var jevngammel med værvarslingsstasjonen her. Festlig med slike gamle stålholker. De fleste av båtene fra denne tidsepoken fikk sitt endelikt etter å ha blitt beskuet gjennom et periskop. Malmø hadde klart seg ved å seile i Østersjøen med nøytralitetsflagg. Dette hjalp imidlertid lite for dem på denne turen. De hadde vært på et begivenhetsrikt tokt. Bland annet måtte de reddes ut av Sysselmannen, etter å ha kjørt seg fast oppe i isen ved Svalbard.
Vi bør også nevne at Kystvakten var innom med etterlengtede varer. Blant annet butikkvarer.

KV Andenes på vei inn på morgenkvisten

Når vi først er inne på butikken må vi i god rosabloggerstil promotere en grovt undervurdert vare vi har her til en meget fordelaktig pris:
Boken HOPEN, skrevet av Oddmund Søreide og Tor Børsting. Dette er 3. utgave fra 2014. Den inneholder stort sett det meste om Hopen fra øya ble oppdaget. Spesielt all norsk aktivitet er godt beskrevet. Alt fra Henry Rudi sin første fangstekspedisjon for 111 år siden, til krigen og oljeleting på 70 tallet, til dagens drift av meteorologistasjonen.

Informativ og spennende lesning

Boken er lettlest og vanskelig å legge fra seg når man først har begynt å lese. En hver sann Hopenvenn bør være i besittelse av minst ett eksemplar. Det kreves ikke bæretillatelse, så det er bare løp å kjøp. Eller kanskje ikke…..bra stykke å svømme. MEN: Skaff rede på en som skal oppover en tur, og få vedkommende til å handle. Det koster skjorta og få sendt noe slikt fra stasjonen her. .

Det største planlagte prosjektet for sesongen har blitt gjennomført. Stuer og butikklokale samt toalettrom nede har blitt malt. I denne sammenheng har også det blitt ominnredet litt på veggene. Disse har over tid blitt fylt opp med all slags bilder, crester og annet krimskrams gitt i gave eller hengt opp av forskjellige besetninger. Dette er nå ryddet opp i. Bilder og slikt er samlet på en mer informativ måte. Preget på stuene og butikken er nå litt mer ungdommelig. Spesielt butikken som tidligere fremsto som en bakgårdssjappe i et lite ettertraktet strøk av Kairo, fremstår nå som en designerbutikk i Bogstadveien eller i London for den saks skyld. Da dette har ført til en ekstrem økning i leieutgiftene vil det selvsagt ha betydning for prisnivået på varebeholdningen. I alle fall kan vi late som. Hopen er tross alt et av de mer eksklusive stedene i Arktis.

Sjefen maler taklister i TV kroken

Slik så «hjemmet» vårt ut i noen dager

Malingsarbeidet har ført til en del vennskapelig kjekling mellom Kenneth og sjefen. Det hersker uenighet om hvordan små malingsruller skal brukes. De har derfor tatt kontroll på hver sin beholdning av disse dyrebare godbitene og gjemt dem vekk på lure plasser slik at den andre ikke skal kunne finne dem. Det finnes nemlig alltid et fremtidig maleprosjekt der små ruller kan nyttes.

Små malingsruller finner man nå på alle «lure» steder

Met’n ruller tak. Legg merke til at det brukes STOR malerulle. Kokken maskerer listene og sjefen sitter i bakgrunnen og rapporterer været innimellom malingen.

Slik ser det ut nå:

Stuen nå

«Postkontoret», velferds og museumsdelen nå

Nei, det er ikke homsepatruljen som har vært på tur. Dette har vi faktisk klart å få til selv, og det er fullt på høyde med det regnbuegutta klarer å få til…..i alle fall nesten.

Vi (male)ruller videre

Share

Sommeren 2019 – Del 8

Hvor lenge var Adam i Paradis? Det har nemlig ikke vært mye ro på stasjonen etter sommerbåten. Etter kronprinsen stakk innom, har vi hatt mye besøk. Ett par snekkere Sindre og Trygve kom med kystvakten. De skulle legge plater på pumpehuset på heliporten. Dette var et reklamasjonsarbeid som også gjaldt Brillebamseøya. De måtte settes i land med båt, da helikopteret ikke kunne fly. Det ble linket opp med KV’s sjøbjørn med minste Ranaen, slik at kystvakten slapp å fylle vannjetene sine med grus. Dette syntes sag og høvel gutta var mye mer karslig enn å fly helikopter. Landsettingen gikk rimelig greit. Det ble ingen ufrivillige bad denne gangen.

Da er snekkerne kommet ombord i egenkonstruert kabelferge

Hammerkameratene var raskt ferdig med jobben sin. De hev seg derfor med i forskjellige stasjonsprosjekt. Ett av dem var å flytte badstua. Barentshavet har igjen begynt å nappe i østveggen, slik at badstua måtte trekkes lenger opp mot hovedhuset. Mye kan sies om selve flytte operasjonen. Oppsummert kan vi vel si at met’ns forslag om bruk av dynamitt nok hadde vært det mest effektive og skadebegrensende.

Snekker Trygve og met’n til venstre. I døra skimtes snekker Sindre. Til høyre maskinparken på Hopen

Tømmerhytta er nå flyttet så langt det lot seg gjøre vestover. Helt opp til en nedstøpt betongkloss der det før sto en parabolantenne. Ja, du leste riktig. Badstua er nå blitt en tømmerhytte – uten gulv, badstuovn etc. Dette må bygges opp igjen. Gjøres det vil man kunne smelte vekk fett og andre kroppssekreter uten frykt for at en brottsjø tar’n med på ufrivillig tur til Novaja Zemlja. Alle var enige om at det er uhensiktsmessig å ha med seg pass når man skal ta badstu. Den måtte derfor flyttes.

Litt artig var det da Sindre fortalte at faren hans hadde vært på Hopen for ca 15 år siden og reist Fuelbygget til aggregatene. Han hadde da vært med å flytte badstua forrige gang. Så da må vel den flyttes igjen i ca 2035 – bare nevner det.

Kenneth jekker og rigger badstua for tauing.

Forskalingsbomsene lurte på om det var rein på øya. Ja, ikke regn men dyret rein. De fant spor rett sør for heliporten. Dette virket rart, men det var virkelig spor der … men det dyret som lager slike spor er ikke rein, men hjort!!!

Sporet til venstre for signalpenn (brukes for å skremme bøllebjørner)

Alle vet jo at hjorter er gode svømmere, men at slike kan svømme helt til Hopen virker tross alt usannsynlig. Men bildene taler sitt klare språk. Det virker som om den har kommet sørfra langs fuglefjellet og forsvunnet opp skaret rett sør for stasjonen. Så nå traver met’n hvileløst rundt i fjella. Han har helt glemt Teddy. Nå er det hjort som teller. Følg med følg med!

Teddy ja. Kystvakten kom med helikopter her dagen før redningshelikopteret. De hadde med ny påhengsmotor til oss som de ikke fikk i land med båt når de satte i land snekkerne. De ble spurt om de kunne kikke litt nordover øyen, da man var bekymret for hyttene der oppe. Dette passet fint siden helikoptermannskapet ikke var kjent i området. De meldte om en Teddy rett sør for Beisaren – den nordligste hytta. Så da er det i alle fall minst en sommerbjørn her fremdeles.

En time etter KV helikopteret kom sysselmannen med sitt helikopter. Snakk om travel airport!                                                                                                                            Det er valgtid hjemme. Hva mannskapet på Hopen mener om hvem som skal styre kommunenorge fram til neste valgperiode er såpass viktig at de kom hit ens ærend for at vi skulle få stemme. Kjekt!

Kenneth har tatt jobben med å pusse opp hundehusene til menneskets firbeinte venner.
Husene har i løpet av årene fått hard medfart av vær og vind, og trengte sårt en oppussing.

«Tid for oppussing» – også på Hopen (ferdig arbeid)

Noen av husene har fått nytt tak samt nytt listverk rundt om. Ny maling på vegger og lister hevet standarden på hundeboligene betraktelig. Det later til at hundene er fornøygde(nynorsk) med jobben – ifølge Kenneth.
Hvor fornøyde eller fornøgde de var under selve prosessen, kan nok diskuteres. Bikkjene var nemlig ikke alltid like happy med å bli satt på gata, når traktor’n dro av gårde med husa dems.

«Hey man … harru en femmer til en kaffe?»
Husløs uteligger på Hopen

Med jevne mellomrom svinges malingskosten her på øya. Gulvet i maskinhuset har også fått seg et sårt trengt lag med maling. Og flere prosjekter ligger på vent.

NYMALA GØLV
Heretter kun lov med tøfler i maskinrommet. Legg merke til at kabelgaten på gulvet er blitt godt merket for svaksynte!

Met’n skapte historie som den første packrafter på Hopen –eller badebåtpadler som de andre kalte det.

Met’n koser seg med badeleken sin i Barentshavet

Sea Kingen fra 330 Skvadronen i Bodø var også innom på vei til Longyearbyen. Åtte personer var på treningstur til Svalbard. Da det ble ruskevær på veien, måtte de bli en ekstra dag på stasjonen. Det var bare kjekt for alle parter. Met’n fikk noen å gå på tur med, og kokken fikk omsetting på sin deilige mat. Det var virkelig en trivelig gjeng å ha på besøk. Samtlige menn hoppet i sjøen, selv om mange hadde gjort det ved tidligere besøk. Legen badet tre eller fire ganger mens han var på øya denne gangen – det står det respekt av. Sjøtemperaturen var tross alt bare tre grader.

Kokken er i sitt ess når han kan få lage masse god mat til takknemlige gjester

330 mannskapet fra Bodø på rusletur på Kollerfjellet. I bakgrunnen skimtes ….. tåka!

Ellers kan vi si at vi har fått inn noen forslag til navn på kosebamsen. Konkurransen fortsetter. Det er enda mulig å komme med forslag (se bloggen Del 7).

Om hvor lenge han egentlig var i Paradis strides de lærde.
– Ja, her er et forsøk på svar på innledningspørsmålet….
På barneskolen lærte vi jo at dette tok nøyaktig en uke. Dette var da FØR innføringen av 37,5 dagers arbeidsuke. MEN var det Evas skyld at idyllen sprakk? Det vet man jo egentlig lite om. Ingen tok seg bryet med å høre med elektrikeren. Han måtte jo ha fått med seg noe?
Elektrikeren! –tenkte du. Hva har han med Paradiset å gjøre?
Vel, han må jo ha kommet rimelig tidlig på mandagen for å få lyset i orden.

That’s all for now folks

Share

Sommeren 2019 – Del 7

Nå er årets store happening gjennomført – Sommerbåten. Nei, det er ikke et underholdnigsprogram i regi av rikskringkastingen. Det er den båten årets hoved forsyninger kommer med. Alt fra tannpirkere til helikopterfuel blir brakt i land fra KV Harstad som er rigget for å kunne drive slik forsyningsvirksomhet. Med båten kom også spesialister og fagfolk for å foreta vedlikehold og oppgradering av forskjellig utstyr på stasjonen.
Været var heldigvis bra, men det var til dels høye dønninger ute på havet. Sjefen og met’n prøvde å bruke aluminiumsbåten til å få inn forsyninger. Det utviklet seg fort til en øvelse i dødsforakt. Å balansere paller med stykkgods ned i den vinglete lille båten som beveget seg opp og ned og fram og tilbake -krevde både forsiktighet og hurtig handleevne for å utnytte de sekundene alt var perfekt balansert. Og få dette i land gikk noenlunde greit. Å komme seg ut igjen med en slik lav åpen båt ble en heller fuktig affære. Dønningene slo over ripa slik at båten ble full av vann. Lensepumpen gikk tett etter kun en tur, slik at alt måtte øses for hånd. Når neste last kom om bord ble selvfølgelig alt vått. Eneste fordelen med det er at en kan spare seg for å ha salt på maten, det meste ble nemlig lettere marinert i Barentshav. Det lå an til å bli en laaaaaang og fuktig dag. Heldigvis hadde KV Harstad med seg Ribben Polarcirkel. Dette viste seg å være et ypperlig redskap for å få i land forsyninger. Den gikk minst tre ganger så fort som vår aluminiumsbåt, og tok dobbelt så mye last, og tålte betydelig mere sjø. Med dyktige båtførere gikk det hurtig for dem og få i land varene våre. Sjefen og met’n fant fort ut at de stort sett bare var i veien på havet. De så også noe trøstesløse ut der de seilte rundt i et badekar med kokkens spesialbestilte kokosboller flytende rundt seg i båten. (Akkurat DET var ikke noe tap – det fores nemlig allerede rimelig godt med kaker og godis på stasjonen – som du som leser har fått med deg tidligere).
De dro derfor inn for å hjelpe til i fjæra. Det krevdes litt folk for å få Ribben ut i vannet igjen etter at den ble skylt i land av bølgene. De fant fort ut at den enkleste og mest effektive måten var å kjøre ribben rett på land, for så å vri den sidelengs. Etter to tre store bølger lå den stabilt oppe i fjæra slik at ting kunne løftes inn og ut med traktor.
Disse operasjonene var så krevende at ingen faktisk fikk tatt bilder av dette.

I mangel av båtbilder har vi fra venstre mot høyre: Bølge, Krækling(bak), Gisle, Voronin og Smith. For ordens skyld: Dette er hunder.

Etter noen timer kom tåken. Den var så tjukk at det ikke var forsvarlig å drive lossing. Det var også greit for mannskapene å få seg en liten pause før det klarnet igjen. Det satt folk og duppet rundt i hele stuen. Mat og en liten blund ga masse energi til store og små, slik at lossingen ble avsluttet i god tid før midnatt. HMSen var med andre ord godt ivaretatt.

Den ukjente soldat hviler når han kan.

Med sommerbåten kom det også ny lettbåt til stasjonen. Vår gamle store Ranaplast ble avløst av en helt ny Sting. Reservemotorfestet fra den gamle Ranaen ble montert på aluminiumsbåten, hvilket gjør det tryggere å dra på langtur med den. Nå når også den lille Ranaplasten er lappet ordentlig, er tonnasjen ved stasjonen snart i ship shape stand.
Øya tørker endelig opp, slik at det blir mulig å bevege seg rundt uten å måtte se hvor en setter ned hver fot. Alle ærfuglene er ferdige med hekkingen slik at bikkjene kan få gå fritt rundt på stasjonen. Det er også enklere å gå på tur med løse hunder. Beklager….skulle ikke skrive om turlivet.

Verdt å nevne er også at vi har fått kjørt opp litt ved til Nordhytta. Hytta hadde heldigvis ikke hatt besøk av våre venner; brødrene Teddy.

Pausebilde .. i påvente av vedbilde fra Nordhytta

Sagbruksmester Gyldentand har utvidet sin virksomhet. Han har etablert et stråselskap kalt Vikane products. Om dette er for å ha en bredere portefølge å støtte seg til hvis det blir dårlige tider i trelastbransjen, eller om selskapet er etablert av skattemessige årsaker vet vi faktisk ikke. Uansett kan Vikane products levere miljøtilpassede stålkonstruksjoner av ypperste kvalitet til en ikke konkurransedyktig pris.

Hvalrosstannkost fra Vikane products. Kan også brukes til å børste møkk av skoa. Legg merke til det geriatriske håndtaket som er montert.

Selv om selskapet er spådd en kort levetid, regner Gyldentand med et oppkjøp fra ett større multinasjonalt konsern innen kort tid. Vi lar ham leve i troen.

Ellers har vi fått indikasjoner på at vi har flere enn en leser…altså minst to! Dette ser vi på som meget positivt. Vi har altså i løpet av bare to måneder økt med over 100%. En bragd vi er veldig stolte av her på stasjonen.
Vi har ikke fått noen reaksjoner på stasjonssjefens kosebamse som ble presentert i forrige innlegg. Det er vi litt skuffet over. Vi har selvsagt forståelse for at en kosebamse liksom kommer litt i skyggen av en ekte Teddy. Tross dette, er det visstnok mye kos i en kosebamse –ifølge sjefen……?
Uansett. Bamsen har ikke noe navn. Vi vil derfor oppfordre dere to som leser dette og komme med forslag til hva den skal hete. Kokken mente for øvrig at bamsen allerede hadde et navn. Det sto nemlig Handwash 40° på den. Navnet skal visstnok ikke skjemme noen, men å hete Handwash 40° -syntes vi andre var litt for tøvete.
Hva kan vi si om kosebamsen da: Liten plugg på ca 25 cm. Den har åpenbart passert helsesjekken fordi den har verken høreapparat eller briller. Regnes ikke som stasjonsbesetning. Kun til pynt og kos for sjefen.

NN – skal visstnok forestille en isbjørn. Den tåler varmt såpevann men ikke flammer.

Så hiv deg rundt og kom med et forslag. En form for belønning vil det bli i forbindelse med valg av navn. Dette er ikke klarlagt helt i skrivende stund men noe blir det.

Vi kan også nevne at vi her for noen dager siden plutselig fikk overraskende storfint besøk. Kronprins Haakon lå og duppet her en morgen, -med filterproblemer. Nei, det er ikke minstebarnet til Sonja vi snakker om men en båt –en stor fin ny isbryter for å være mer presis.

Norges største isbryter på sitt første besøk på Hopen.

Filterproblemer  har heller ingenting å gjøre med at mannskapet røyker rulletobakk. Det hadde visstnok noe med hydrelikken å gjøre. Båten var rimelig ny, og som alle store nye ting hadde vel de også sine innkjøringsproblemer.
Akkurat da mannskapet gjorde strandhogg på øya, kom sysselmannshelikoptret flyene rett over oss. Timing som man ellers bare ser i actionfilmer. De hadde med nye filtre. Filtrene ble pakket om for å hindre sjøvann tilgang. Mannskapet satte ut på sjøen igjen for å komme ut til Kronprinsen. Her begynte det å kludre seg til med timingen. Det viste seg å ikke være helt enkelt å komme seg fra land, grunnet bølger. Ribben deres brøt sammen, men ble raskt erstattet av en annen. De fikk også skadet en mann i en brottsjø. Heldigvis ikke alvorlig. Som sagt har vi til tider utfordrende ikke eksisterende havneforhold her på Hopen.

Man bør vite hva man driver med skal man gå iland på Hopen.

Ellers er tiden gått med til å montere opp alskens nye duppeditter og dingsebomser. Ny oppvaskmaskin ble montert av kvalifisert personell. Kvalifikasjonskravet var rørleggersprekk –noe met’n og kokken ikke helt skjønte hva var for noe?

Kvalifisert personell i aksjon

Kokken fikk også anbragt en ny «Evighetsmäskjin» i stua. Kaffetrakteren har blitt danket ut av en støyende og fresende raritet som visstnok skal lage kaffe. Kokken -vår nye Barista -holdt teknisk kurs for øvrige mannskaper i bruk av utysket.

«Trykker dere her, kobler turboen inn, strømmen går og Vål’renga vinner serien.»

Greia har vist seg å leve sitt eget liv. Plutselig begynner den og frese og vann kommer ut av den. Mulig det er Günther som vil lage seg en kaffe. Hva vet vel vi?
Så da sier vi som Thomas Seltzer
Stay trygda!

Share