Hundene har alltid vært viktige på Hopen.Helt siden den første norske besetningen kom opp i 1945 har det vært hunder på øya. Stort sett er det polarhunder av en eller annen type som velges men det har og vært andre raser, slik som øyas første hund som var en blanding av grønlender og sjæfer.

De er her først og fremst for å varsle og jage bjørn men også til selskap og ikke minst som turkamerat.

Det er ikke alle hundene som kommer til stasjonen som er like ivrige på å varsle bjørn men de går ”i lære” hos de eldre og de fleste blir gode vakthunder.

At bjørnen lar seg jage skyldes nok at den ikke har noe naturlig forhold til hund og heller ikke er vant til at noen yter motstand når den kommer.

På vinteren brukes hundene og til sledekjøring. Enten bare for rekreasjon eller som en fin måte å få med seg forsyninger ut til hyttene på.

Hundene bor ute og har sine egne hus plassert foran hovedbygningen. De ligger på brinken til havet der sjansen for bamsebesøk er størst. Alle hundehusene har navneskilt med beboerens navn. Til mat får de tørrfor men om kokken har noe til overs etter middag vanker det ofte litt ekstra godsaker.

Stort sett klarer hundene seg riktig bra, men om det oppstår skade eller sykdom er det stasjonsbesetningen som må ta seg av dette.

Når hundene på et tidspunkt ”reiser på slutt” pga alder eller sykdom, ender de sine dager på øya og blir gravlagt her.
I de siste årene har det blitt vanlig å ta vare på navneskilta fra hundehusene og henge disse opp på veggen i snekkerboden.

Nye hunder til stasjonen kommer nå enten fra Spitsbergen eller fastlandet. Tidligere var det vanlig at valper ble sendt stasjonene i mellom.

En link som viser hva det er snakk om……