Nå har vi fått vinterens første besøk fra vår venn isbjørnen . Kokken oppdaget et stort og flott eksemplar stående på helipaden knappe hundre meter sør for stasjonsbygningen. Vi andre ble varslet og fikk raskt øye på den nysgjerrige hvite. Med tanke på den siste ukens is-utvikling er det nok ingen overraskelse at vi nå har bjørn på øya

Men issituasjonen skifter fort. tidligere i dag var det fast is så langt øye rakk like utenfor stasjonen. Nå, bare noen få timer etterpå slår bølgene friskt mot den etterhvert svært betydelige iskanten som skiller land fra hav.

Hyggelig at bjørnen banket på. Nå vet vi den er her, og tar som før dagens besøk de forehåndsregler som må til. Vi stifter nok bedre bekjentskap med bamsen utover vinteren.

Rutinene har satt seg og roen over stasjonen har senket seg. Midt på dagen skimtes lys som gir forventninger om lysere dager. Isen pakker nå øya inn i vatt, så det konstante bølgebruset fra dønningene som slår innover stranda ved stasjonen har tatt seg en velfortjent pause. Hvor lenge er umulig å si . Kansje bare for et par dager, kanskje lengre .

Tiden brukes til forskjellig, avhengig av interesse hos stasjonsbesetningen. Det er fullt mulig å ha et liv med innholdsrike dager, selv på ei øde øy som Hopen. Vervarslinga i Tromsø skal ha skryt for at alt ligger til rette for besetningen.

Vedlikehold gjøres kontinuerlig. Både på stasjonen og på eget utstyr. Kanskje må man til og med briljere med aktiviteter som man ellers ikke bedriver i nevneverdig grad .

Sosialt er det hvis man ønsker det. I den hensikt å heve moralen hos besetningen er vi i gang med og kommer fremover til å arrangere forskjellige aktiviteter, arrangementer og konkurranser. Eksempler er filmkveld flere ganger i uken, quizaften, Ludoturnering, skytekonkuranser, filmfestival osv . Fint å ha noe å se fram til på programmet.

I og med at vi går mot lysere tider kan det etterhvert bli aktuelt å se seg mer om utenfor stasjonsområdet. Hundene blir gjerne med på en tur. Jevnt med nedbør i form av snø i det siste kunne ha gitt flotte skiforhold. Men vinden er veldig framtredende og frarøver oss skiføret. Men det kommer . Skia har blitt brukt, og kommer forhåpentligvis til å brukes mer framover.

Hundene går mye fritt omkring på stasjonsområdet. De bor alltid ute og har et ganske fritt liv, lykkelig uvitende om hvordan mange artskolleger på fastlandet har det. Primæroppgaven er som isbjørnvakt, noe som trolig må praktiseres innen kort tid med tanke på hvordan iskartet ser ut. Eller fungerer de godt som kompiser.

Hopen ligger værhardt til i Barentshavet . Man skal tenke seg om en ekstra gang i forhold til hjemme på fastlandet før man legger ut på tur oppe på de vær eksponerte platåfjellene her på øya. Det blåser ofte. Når værmeldingen lover rolige vindforhold gjelder det å komme seg ut på tur. Det setter stasjonens 5 hunder også stor pris på . Denne gangen var det Met.Fullmektigen og 3 av hundene som fikk luftet seg.

Et værvindu på to dager tilsier overnattingstur. Turen gikk til Iversenfjellet (371moh) som er Hopens høyeste fjell og befinner seg helt sør på øya, ca 7km i luftlinje fra stasjonen. Klarvær og fine turforhold. Til og med en liten lysning i horisonten mot sør. Flotte greier!

Ned fra Iversenfjellet til Sørhytta, ei fin hytte med de fleste fasiliteter en skal ha på ei lita bu som ikke ligger spesielt sentralt til. Langs sjøkanten sørover mot hytta hadde polarreven satt sine elegante spor.

En god natt på Sørhytta med retur til stasjonen dagen etter. Og jaggu dukket ikke reven opp også langs sjøkanten, hvor jeg så så mange ferske spor dagen før. Reven fikk fart på seg når den oppdaget at han hadde to hunder i stor fart mot seg. Men to hunder med ikke mer en middels kondis og hver sin kløv mot en smidig rev, tilsvarende jagerflyet F-35, ble det et selvskrevent tap for våre venner med kløv. Reven sitter nok oppe i fjellet og ler.

Vell tilbake på stasjonen hadde resterende av besetningen ryddet bort jula. «Ryddet bort» var vell litt å ta i, da alt ble flyttet innenfor døra til undertegnede turgåer. God stemning i heimen!