Sommeren 2019 – Del 13 isbjørn edition

Nå har endelig uværet gitt seg. Det har vært opptil 58 knop i kastene, og ikke værende ute for hverken folk eller dyr. Isen som lå solid utenfor stasjonen har blitt brutt opp av de høye dønningene som har vært opptil 10 meter ute på havet.
Men nå når vi satt og hadde en bedre middag begynte Bølge å bjeffe. Dette var merkelig da alle hundene sto i bånd. Kenneth så ut vinduet og så da årsaken. Teddy sto på brinken rett ved Krækling sitt hus. Bamsen ruslet litt rundt i området og kikket innom nesten alle hundehusene. Litt armer og ben ble det når alle måtte ut å se. Kenneth fikk heldigvis med seg kameraet sitt, slik at vi fikk i alle fall noen bilder.

Er Smith hjemme mon tro?

«Gisle, vil du komme ut å leke litt med meg! Vi kan leke restaurant. Jeg kan være gjest, og du kan være….middag kanskje?»

«Han der Krækling e i alle fall en kjedelig type. Viser seg ikke i det hele tatt jo!»

Etter den gikk siste gang gikk vi ut for å mate hundene. Da så vi at den har ruslet litt rundt her på området. Blandt annet har den vært på vei opp skavelen på sørsiden av huset, for å kikke inn vinduet på pinnedyrene som sikkert kikket på Jakten på kjærligheten eller ett eller annet slikt tomsingprogram.

Sjefen har liksom ikke sååå veldig stor fot lenger.

Det var bra at Bølge faktisk varslet. De andre bikkjene måtte omtrent dras ut av husene sine for å få mat, etter Teddy hadde labbet vekk.
Dette var veldig kjekt. Fin opplevelse mens vi går å venter på avløsning.

Litt ok å kunne overlevere en stasjon med fersk Teddyobservasjon.

Share

Sommeren 2019 – Del 12

Pingviner er ålreite dyr. La nå bare det være sagt. For mange mennesker har de større verdi enn ja, nettopp andre mennesker.
Pingviner blir ofte nevnt og diskutert på stasjonen. Gjerne sammen med Storkobbe og Snadd, som faktisk lever på disse breddegradene. Kan dette være et tegn på at vi er gått tom for ordentlige temaer? Har vi vært her for lenge? Det er Ikke mange dagene vi har igjen før vi blir plukket opp og sendt ned til fastlandet igjen. Da kan vi igjen begynne å engasjere oss i samfunnslivet… og kanskje slutte å glo på husguden og de intellektuelt nedbrytende programmene der. Det er et varseltegn når dagens høydepunkt er Farmen eller Jakten på kjærligheten. En jakt som åpenbart ikke er kvoteregulert eller tar hensyn til fredningsperioder. Vi har jo tross alt et spell levende 24/7 Paradise hotell gående her ute i hundegården….riktignok uten tisper da, men allikavel!… så kjede oss gjør vi ikke.

Kun en leser(leseren vår?) fant ut av fakta feilen i blogginnleggene. Hjort! Ja, dette staselige velsmakende dyret har aldri satt sine klauer på Hopen…i alle fall ikke i levende live….i alle fall ikke etter siste istid –som ikke har noe med varme sommerdager eller 17. mai å gjøre. Vi tonet hele hjortegreiene litt ned, for rikspressen tok kontakt og ønsket eksklusivt intervju og enerett på sensasjonshistorien…hehe.

Slik oppstår altså spor etter hjort 🙂

Konkurransen! Vi må ikke glemme konkurransen,…..eller må vi det. Jo, tenker vi gjør det. Glemmer den helt! Kanskje de som kommer nå til vinteren ønsker å fortsette. Hvorfor ?-tenker vel du og føler deg lurt. Da kan vi trøste deg med å si at: Ja, det er du! Lurt altså. For oss er det en vattbamse, og vil aldri bli noe annet enn en vattbamse. Konkurransen var kun et forsøk på å engasjere leseren, eller kanskje leserne våre litt. Få til en slags dialog. Hadde vært greit med litt innspill og slikt for å klare å lage en bra blogg. Verdt et forsøk og litt engasjement fikk vi til.

Nå var det vel egentlig sauer som var åltreite dyr da, ifølge Liv Finstad. Sauer er vel ikke akkurat å regne som kjæledyr. De er vel mer å regne som grytedyr nå i julebordsesongen. Så mens vi vasker, pusser og fikser mens avløsningen nærmer seg, lurer vi fortsatt på når dem TV bønda skal ta til fornuft å ete Hjalmar. Og da mener vi ikke Hjalmar som ifølge Trond Viggo forsøkte å låte som en engelskmann –men han på Farmen!

Det begynner også å bli ordentlig vinter her. Det er is rundt øya nå, så nå venter vi Teddy.

Minus 17,8 i november

Litt mer utfordrende å gå på tur er det når sikten er vesentlig dårligere pga. mørketiden. Men så lenge det ikke er flere en fem skygger som danser rundt en, går det greit. Bikkjene vil jo varsel om det er bamse mums i området….evt. ved å stikke av.

Kjempetøff polarhund etter møte med Teddy tidligere i sommer

Magi på Kollerfjellet i mørketiden. Åpent hav skimtes på vestsiden av øya

Siste solgløtt litt tidligere i november. Tatt fra Trollkallen på Kollerfjellet

Vi synes det også er riktig å nevne den eneste lille tingen som har vært litt kjedelig denne sesongen. Det viser seg at vi ble utsatt for sjørøvere. MS Malmø, denne gamle stålholken som er oppkalt etter Europas kanskje største bandittby, viste seg altså også å inneholde pirater. Vi har enda ikke lyktes med å få inn pengene fra alle om bord etter deres besøk i velferdsbutikken. Får bare håpe at sjørøverskuta ikke dukker opp og blir en utgiftspost for fremtidige besetninger her på stasjonen.

Ny ovn er nå klar for montering i Nordhytta(Bjørnebo).

Adm. dir på Vikane products demonstrerer nylaget rustfri ovn for Met’n

Kokken er imponert over sjefens evne til å røre i kakao gryta

Med dette takker vi for oss. Håper du som leser har fått et inntrykk av hvordan livet på en ishavsstasjon fortoner seg, eller i alle fall har blitt underholdt litt i den grå grå hverdagen der nede på fastlandet. Vi ønsker ny besetning velkommen. De vil nok få det kjempefint her. Vi har i alle fall hatt det veldig kjekt.

Avtroppende besetning

Endex

Share

Sommeren 2019 – Del 11 Ice edition

Etter uker med issørpe fikk vi endelig fast is.

Isen begynner å legge seg

Sjefen utnevnte seg selv til isekspert. Han fant seg en pinne på ca to og en halv meter. Formål: Finne ut hvor langt ut isen bar ham. Han mente selv at han med sin fjærlette atletiske kropp på 120+ var som skapt for å sjekke utrygg is. Han ville nærmest blåse bortover isen som tumbleweed i en ørken, påsto han. Andre ville ment at han mest minnet om en keiserpingvin der han vagget utover sjøisen med pinnen sin.

Landkallen begynner å få litt dimensjoner

Innved land stod pingvinungen Kenneth. For han var dette med fastfrossen sjøis noe rimelig nytt. Som den landsens guten han er, er is noe han vanligvis forbinder med 17. mai eller ekstremt varme summardagar i Hardanger.
Han var litt skeptisk til denne sjøisen-greien. Var litt usikker på om den ville bære ham….og dessuten var det ikke sjokoladetrekk på den!! Men med forhøyet livsforsikring og redningsdrakt under habitten, våget han seg utpå han også. Rolig vagget han utover etter pingvinpappa’n.

Pingvinfamilien koser med en Paradise deltaker

Met’n ble med som fotograf og hundelokker. Deltakerne i Hopens versjon av Paradise hotel var nemlig litt skeptiske til å gå på sjøen.

Høyt ned fra landkallen

Men tre av dem fant etter hvert ut at det gikk fint an å gå på isen, når menneskene kunne det. Hva har Paradise hotel med polarbikkjer å gjøre, spør vel du: Jo, de er veldig like, befinner seg liksom på samme nivå. Begge er passe tomsete, veldig opptatt av totalt sløkkete og uviktige ting. Bryr seg bare om mat og underholdning. Sexbiten er vel den eneste som uteblir i ishavet….ja, bortsett fra for Bølge da. Men han er jo ekstra tomsat.

Iskanten funker bra som sofa. Bak ryggen begynner sørpa

Slik stabbet vi nå rundt ute på sjøen, kanskje ikke fullt så sensasjonelt som han som tuslet på vannet for 2000 år siden, men likavel. Iskanten der vi møtte sørpa lå snaue 100 meter fra land.

Stemingsbilde

Nok et stemningsbilde

I overkant mye bilder nå eller?

-Fine

Share

Sommeren 2019 – Del X

Om vi har glemt konkurransen?
Nei, vi har bare ikke prioritert den. Men altså. Vi har mottatt følgende forslag på navn til den lille syntetiske pyntebamsen på stasjonen(våre kommentarer i parentes):

Feil bamse

Den navneløse tøyklumpen

Tom Jones (etter sjefen), Smån, Solan, Storm, Varg, Inspektør Iversen (etter Thor Iversen), Charsten Beate, Tante Sofie, Oddbjørn, Ølbjørn, Lillebjørn, Colargol(etter han som kan synge i dur og moll), Henry (etter isbjørnkongen Henry Rudi), Met JR.

Vi er inne i en vurderingsfase av forslagene. Det er stadig åpent for flere. Ellers inneholder bloggen fra det siste halvåret en faktafeil. Klarer du som leser å finne ut hva som umulig kan være riktig?

Ellers er vi endelig ferdig med å søle maling på vegger og klær. Med litt dårlig oppløsning på kameraet og dunkel belysning så ser det riktig så flott ut.

Oi, så fint det var blitt på brennevinslageret. Alle la selvsagt straks merke til julepynten i form av nissen i vinduskarmen.

Sagbrukmester Gyldentand hadde store planer med virksomheten sin. Han ville produsere en komplett sittegruppe av russisk lerk. Denne skulle vi benytte til kos og sosiale samlinger i solveggen. Men Hallo!!! Planen måtte omkalfatres grunnet klimatiske forhold. Vi er tross alt på en ishavsstasjon. Sol som varme, er noe vi kun har vage minner om hva er for noe. Hagebordet endte opp som ny skohylle i gangen. Den gamle hadde gjort sitt etter snart 30 år. Den nye hyllen ble kjempefin den, selv om det er knyttet en del taushetsbelagte opplysninger til selve produksjonsprosessen.

Klesgangen. Sjå korr fin hydla skorna he fengje (tullenynorsk)

Gjenbruk er selvfølgelig også et tema her på ishavsmiljøstasjonen Hopen. Da met’n skulle isolere kloakkummen fikk han god bruk for gamle planker som ble sanert vekk under oppussingen inne tidligere i høst.

I denna butikken er det bokstavelig talt bare Mannskjit å få!

Nye mannskaper er tatt ut for vintersesongen. Kokken er allerede begynt å samkjøre med vinterkokken. Det er greit at maten som er på stasjonen er av ønsket art for nye mannskaper. Det har vært en lei tendens til at aktivt mannskap har bestilt opp varer etter sin egen smak. Eksempelvis kan en besetning ete frukt hele tiden, mens den neste omtrent ikke rører stoffet. Noen lepjer i seg litervis med melk som nyfødte kalver, mens andre kun drikker vann – gjerne blandet ut med sterkere saker da, men det er utenfor dette tema.

Nå er vi inne i siste måned her. Mørketiden kryper merkbart nærmere for hver dag som går. Halv fire skvadronen fra Banak var innom for lunsj her en dag. De var på treningstur, og skulle videre til Bjørnebrillebamsemomseøya.

060 er landets eldste redningshelikopter og har tilhold på Banak.

Når vi først hadde dem her ba vi om litt hjelp til å få fraktet vedsekker ned til sørhytta. Der var det blitt tomt for ved. Seaking gutta var ikke vanskelig å be. De var knapt landet, før ti ved sekker var om bord og fraktet ned til hytta. Så nå er det rikelig med pinner som kan legges i ovnen der nede i sør. Tusen takk for hjelpen til 330 fra Banak.

En munter gjeng fra Banak. Gode og mette er de også

Vannforsyningen er igjen blitt stabil etter at frosten kom. Fraværet av snø gjorde at vi måtte være forsiktige med vannbruk en liten periode. Men nå er det rikelig med snø rundt stasjonen, slik at tinekaret hele tiden er fullt. Fin ren snø havner i tinekaret. Den mer forurensede snøen fra gårdsrommet blir brukt til isolasjon av hovedhuset. Dette foregår med traktor. Bikkjene har nemlig en lei tendens til å skvette på alle skavler som dannes mellom husene, så denne snøen brukes nødig i tinekaret.

Kirurgisk presisjons instrument for etterisolering

Snø uten vind kan bli problematisk for måleinstrumentene. Snøen legger seg da over instrumenter som kan gi feil informasjon. Dette må fjernes fysisk.

Er det støvtørk sjefen driver med her?

Kenneth ville også bake julekaker til det nye mannskapet. Under kyndig veiledning fra kokken lagde han 1/7 del av foreskrevne småkaker i henhold til gamle juletradisjoner. Han nøyde seg med pepperkaker.

Med kyndig veiledning og lykkehatt, må jo detta bli bra!

Hunder skal etter sigende være menneskets beste venn. Det kan vel muligens være riktig. Men hva hvis hundene var mennesker? Ville vi da hatt dem som venner?
Hvordan er det i så fall med våre beste venner her på Hopen?
Hadde Gisle vært et menneske så villa han ha vært en Data nerd. Lett sær og sjuskete i klesveien. Han hadde gått med den samme brune fløyelsbuksa og sorte genseren hver bidige dag. Ikke veldig glad i fysisk aktivitet. Tross det hadde han drevet med karate eller en annen pysjamasidrett i barndommen. Dette ga ham en form for uprøvd selvtillit, som igjen førte til at han fikk være i fred. Ingen mobbet ham med andre ord. Han ville blitt betegnet som eksentrisk, noe han også er som hund. Han er den virkelige Alfahannen i flokken.
Som hund og turkammerat er han en rævadilter. Dårlig syn og selektiv hørsel. Han går stort sett i hæla på en og småprater med seg selv eller deg? Oppover går det greit, men nedoverbakker er ikke alltid like morsomt. Men han kommer etter bare han får litt oppmuntrende ros. Gisle overser de andre hundene for det meste. Imidlertid liker han og ta tilhold inne i huset til Bølge. Mest for å terge tenker nå vi.

IT konsulenten med to-bla rævadiltere i bakgrunnen

Bølge ja, han ville definitivt vært en overpositiv og veldig pågående telefonselger. Et visst talent, men ikke blant de skarpeste knivene i skuffa. Ja, la oss være ærlige. Det er rimelig god plass inni hodet til Bølge. De to hjernecellene der sliter med å finne hverandre. I tillegg til å ha kronisk ADHD og en alternativ seksuell legning, får han av og til epileptisk anfall når han kaver seg for mye opp. Da ligger han på bakken og pisser på seg. Da er det greit å holde de andre bikkjene unna ham. De har en lei tendens til å fly på dem de synes virker svake og ligger nede.

Telefonselgeren ånser seg i nysnøen. Ser ned mot Bjørnestranda på vestsiden.

Bølge sprader konstant rundt med høy hale. Gisle bryr seg ikke, til stor irritasjon for telefonselgeren. I mangel på tisper er det brødrene som til stadighet blir forsøkt voldtatt av Bølge. Krekling og Bølge har en evig kamp om hvem som er sjef, der Bølge stort sett leder….så lenge Krekling ikke blir presset for mye.
Krekling på sin side hadde passet bra som offentlig tjenestemann, eller tjeneste person som det nå heter i det kjønnsløse arbeidslivet vårt. Han er grei å ha med å gjøre, og gjør de oppgavene han blir satt til. Litt sånn administrativt feig. Urettferdig behandling av andre godtas stilltiende. Han er selvsagt heller ikke spesielt gløgg, så nye ting og endringer i rutiner forstår han lite av. Får han litt motgang er det ikke måte på hvor mye det sytes og klages.

Som eldstemann er det greit å jobbe i det offentlige med AFP og greier. Legg merke til pågående telefonselger nede til venstre

På tur skal han på død og liv ligge under brisken. Får han ikke det, blir det masse remjing og syting på utsiden av hytta. Han bøyer stort sett av for Bølges mobbing, og liker seg dårlig når han føler at de andre bikkjene rotter seg sammen mot ham. Som trekkhund og arbeidshest er han den klart beste i gruppen.
Brødrene Smith & Veronin er typiske selgere. Glatte og slue, litt sånne teflontomsinger med andre ord. Smith jobber i en klesbutikk for menn. Helt ubestemmelig ad seksuell preferanse. Han står bak kundende og skuer på dem med dette slue, unnvikende, ja, kanskje litt krypende blikket sitt. Gjør lite av seg som om han er redd for sin egen skygge. Tross det elsker han å følge med på vampyrserier på TV’n. Derfor litt vanskelig å si om han er snill eller skjuler et dypere mørke.
Som hund er han akkurat likedan. Han er stort sett en rævadilter. En som bare følger med. Han glimter kun til hvis det er noe han kan forsøke å riste livskiten ut av, som en fugleunge som roter seg innenfor rekkevidden hans når han står i bånd. Han har en hemmelig drøm om å være ulv.

Legg merke til den moteriktige kløven i årets farge. Småhumpen i bakgrunnen

Veronin er helt klart bruktbilselger. En skikkelig luring, med gateteft så det holder. Lager mye lyd og skrål, men holder seg allikevel i bakgrunnen. Blir det problemer skygger han banen og blir veldig teflon. Ser også gjerne på vampyrserier sammen med broren.

Ville du ha kjøpt bruktbil av tomsingen i forgrunnen?Antennesletta til venstre.

Dette gir seg det praktiske utslaget at disse to gjerne starer å ule om natten, uavhengig om det er fullmåne eller ikke. Det er konfeksjonselgeren som leder an. Dette bråket fører til at han ikke får mange tilhengere til sekten sin Smiths venner. Ethvert måltid avsluttes også med en ulekonsert fra tomsing brødrene. Det er viktig for dem å markere for all verden at de har klart å nedlegge en skål med tørrfor. Når vi i tillegg vet at hele gjengen er skitredd ursus maritimus blir denne markeringen noe patetisk.

Altså; som mennesker hadde dette vært en god gjeng med sløkkaser. Men dyr blir av mange betraktet som bedre individer enn oss mennesker. Det kan kanskje stemme? I alle fall er det en trivelig gjeng å ha her for selskapets skyld.

Denne gangen avslutter vi med ett bilde av stasjonen med dagens bygningsmasse.

Stasjonen sett fra Kollerfjellet

Share

Sommeren 2019 – Del 9

Denne bloggen starter med en beklagelse. Her er det bare å legge seg paddeflat for det historiske faktum. Det har kommet redaksjonen for øret at badstua sist ble flyttet i 2013. Videre er det brakt på det rene at et besetningsmedlem allerede vinteren 2017 koste seg med badeleke i Barentshavet – eller packraft (et mer karslig navn).

Men hvor flat er egentlig paddeflat? Hvor kommer utrykket fra? –padder er jo ikke flate….ikke i utgangspunktet i alle fall. Litt fritt resonert: Kan det stamme fra hest og kjerre tiden? Da det var grusveier, og godt med padder? Disse hadde da som nå sikkert også en tendens til å hoppe opp på veien om kvelden. Kom det da en vogn fikk padden hjelp med å få – ikke bare beina men hele kroppen godt plantet på jorden, når kjerrehjulet tok snarveien over ryggen dens. Når solen kom tørket den opp og kunne løftes opp av veien -tilsynelatende hel, men i todimensjonal tilstand. Fint å bruke til bokmerke, ølbrikke eller noe slikt…..eller kanskje ikke?
Uansett!
Tiden har gått med til alskens forskjellige prosjekter. Kenneth som er en racer med sveiseapparatet har fikset feste på traktorloddet. Det begynte etter hvert å bli merket av hard belastning. Han har også laget et mer solid feste til nybåten. Det må tåle å bli dratt på land med to paller om bord, uten at feste rives løs fra båten.

Skal dette ryke blir halve baugen med!

Rydding er en naturlig del av det som kan kalles daglig virksomhet på en ishavsstasjon. Det er stort sett orden på det meste. Hyller og bokser er som regel godt merket. Dette gjør det enkelt å finne dingsebomser og duppeditter en trenger til alskens formål.

Forhåpentligvis litt uklar merking?

Hele stasjonsbesetningen har deltatt i grusningsprosjektet . Gjørmete områder er blitt belagt med grov grus. Dette har ført til at mindre skit blir dratt inn i bygningene, samt at det har bidratt til et estetisk løft som heller ikke er å kimse av.

Arrangert bilde

Realiteten

Det er september måned og jakttid. Hver fullmåne utnyttes til måneskinnsjakt etter hjorten.

På post med månen i ryggen. Bak skimtes en selskapssyk lettere fornærmet Teddy.

Ellers har vi hatt mye besøk i det siste. G.O.Sars var innom med 36 pax. De la igjen en god del penger i velferdsbutikken på stasjonen. Få dager senere dukket Malmø opp. I tillegg til å være en sørsvensk by med store integreringsproblemer er Malmø også en gammel stålskute fra 1943 – omtrent i original stand. Litt artig at båten omtrent var jevngammel med værvarslingsstasjonen her. Festlig med slike gamle stålholker. De fleste av båtene fra denne tidsepoken fikk sitt endelikt etter å ha blitt beskuet gjennom et periskop. Malmø hadde klart seg ved å seile i Østersjøen med nøytralitetsflagg. Dette hjalp imidlertid lite for dem på denne turen. De hadde vært på et begivenhetsrikt tokt. Bland annet måtte de reddes ut av Sysselmannen, etter å ha kjørt seg fast oppe i isen ved Svalbard.
Vi bør også nevne at Kystvakten var innom med etterlengtede varer. Blant annet butikkvarer.

KV Andenes på vei inn på morgenkvisten

Når vi først er inne på butikken må vi i god rosabloggerstil promotere en grovt undervurdert vare vi har her til en meget fordelaktig pris:
Boken HOPEN, skrevet av Oddmund Søreide og Tor Børsting. Dette er 3. utgave fra 2014. Den inneholder stort sett det meste om Hopen fra øya ble oppdaget. Spesielt all norsk aktivitet er godt beskrevet. Alt fra Henry Rudi sin første fangstekspedisjon for 111 år siden, til krigen og oljeleting på 70 tallet, til dagens drift av meteorologistasjonen.

Informativ og spennende lesning

Boken er lettlest og vanskelig å legge fra seg når man først har begynt å lese. En hver sann Hopenvenn bør være i besittelse av minst ett eksemplar. Det kreves ikke bæretillatelse, så det er bare løp å kjøp. Eller kanskje ikke…..bra stykke å svømme. MEN: Skaff rede på en som skal oppover en tur, og få vedkommende til å handle. Det koster skjorta og få sendt noe slikt fra stasjonen her. .

Det største planlagte prosjektet for sesongen har blitt gjennomført. Stuer og butikklokale samt toalettrom nede har blitt malt. I denne sammenheng har også det blitt ominnredet litt på veggene. Disse har over tid blitt fylt opp med all slags bilder, crester og annet krimskrams gitt i gave eller hengt opp av forskjellige besetninger. Dette er nå ryddet opp i. Bilder og slikt er samlet på en mer informativ måte. Preget på stuene og butikken er nå litt mer ungdommelig. Spesielt butikken som tidligere fremsto som en bakgårdssjappe i et lite ettertraktet strøk av Kairo, fremstår nå som en designerbutikk i Bogstadveien eller i London for den saks skyld. Da dette har ført til en ekstrem økning i leieutgiftene vil det selvsagt ha betydning for prisnivået på varebeholdningen. I alle fall kan vi late som. Hopen er tross alt et av de mer eksklusive stedene i Arktis.

Sjefen maler taklister i TV kroken

Slik så «hjemmet» vårt ut i noen dager

Malingsarbeidet har ført til en del vennskapelig kjekling mellom Kenneth og sjefen. Det hersker uenighet om hvordan små malingsruller skal brukes. De har derfor tatt kontroll på hver sin beholdning av disse dyrebare godbitene og gjemt dem vekk på lure plasser slik at den andre ikke skal kunne finne dem. Det finnes nemlig alltid et fremtidig maleprosjekt der små ruller kan nyttes.

Små malingsruller finner man nå på alle «lure» steder

Met’n ruller tak. Legg merke til at det brukes STOR malerulle. Kokken maskerer listene og sjefen sitter i bakgrunnen og rapporterer været innimellom malingen.

Slik ser det ut nå:

Stuen nå

«Postkontoret», velferds og museumsdelen nå

Nei, det er ikke homsepatruljen som har vært på tur. Dette har vi faktisk klart å få til selv, og det er fullt på høyde med det regnbuegutta klarer å få til…..i alle fall nesten.

Vi (male)ruller videre

Share