Geologi

Opplysningene her er basert på boka ‘Hopen 2000’ av Søreide og Børsting. De har hentet opplysninger fra flere kilder.

Hopen er en del av Svalbard og har mange likheter med det vi oppfatter som fjellformasjoner og natur på Svalbard. Øya er bygd lagvis av sedimenter – eller avleiringer – i havet eller på land. Disse sedimentene har så blitt presset sammen til faste bergarter.

Her ser en tydelig at øya er bygd opp lag på lag med sedimenter. Dette er i Bekkeskaret.
Her ser en tydelig at øya er bygd opp lag på lag med sedimenter. Dette er i Bekkeskaret.

En antar at øyas eldste opprinnelse kan gå tilbake til sein Trias eller tidlig Jura. Trias regnes som den eldste perioden i jordas mellomalder – ca 200 millioner år siden. Jura som vi mest kjenner som dinosaurenes tidsalder startet fra 199,6 millioner år siden og varte til 145,5 millioner år siden. Altså var det dinosaurer på jordkloden når Hopen fikk sin opprinnelse.
Sedimentene har forskjellig opphav som marine bergarter og ikke marine bergarter. I dette finnes det rester av plante- og dyremateriale, og fossiler finnes rundt om på øya. Ikke de store forekomstene men det er mye av muslinger og sjøgress. Går en på stranda på stasjonsområdet og spesielt nordover mot fuglefjellet, finner en disse.

Her ser en tydelig hvordan sjøgress er blitt til fossiler. Funnet på stranda rett nord for båtstøa.
Her ser en tydelig hvordan sjøgress er blitt til fossiler. Funnet på stranda rett nord for båtstøa.

Bergartene på Hopen er ganske skjøre. De smuldrer lett opp, etter å ha blitt utsatt for frost og tining gjentatte ganger. Permafrosten går dypt i berggrunnen og sprenger sedimentlagene i stykker når de nærmer seg overflaten. Sedimentene har blitt omdannet til sandstein og noen steder mergel som inneholder skifer og kalk. Det finnes også tynne lag av kull og av flintstein. De to store fjellene på hver sine av øya, Iversenfjellet i sør og Lyngefjellet i nord, består av hard sandstein og har bratte kanter ned i havet på alle kanter bortsett fra innover mot øya og for Iversenfjellet sin del, en større odde som stikker ut på østsiden (Kofoedodden). I de midtre deler av øya heller lagene skrått mot øst og her finner en større avrenning og de fleste av bekkene finner vi her. Det er få bekker som renner vestover. På Djupsalen finner en den største vestvendte bekken i et skar og en finner et lignende skar med bekk rett på sørsida av toppen av Blåfjell.
Den siste istiden er vel det som er starten av den egentlige historien til Hopen. Det var da øya steg opp av havet, da isen begynte å smelte og trykket på jorda ble lettere slik at landhevingen begynte. Og etter hvert stakk de første fjellene på Hopen opp av isen. Det finnes rester av skuringsstriper etter isen flere steder på Hopen, men på grunn av erosjon av vann, vind og snø er disse i ferd med forsvinne eller viskes ut. Det er gjort klartlegging av disse og finnes beskrevet i boka ‘Hopen 2000’.
Da isen smeltet og blottla øya ble det dannet terrasser der drivved ble ført i land av havstrøm og vind. Etter hvert som havnivået sank/øya hevet seg ble det flere slike terrasser oppover i terrenget. Disse terrassen er godt synlig og en kan finne drivved som er ca 10 000 år gammelt stikkende ut av fjellsiden. Spesielt er dette godt synlig fra sjøsiden øst på Blåfjell.
Isen bragte med seg flere fremmede bergarter, noe som en lett kan finne på stranda ved stasjonen. Rødlige steiner som er mye hardere enn den lokale sandsteinen som smuldrer opp, finner en overalt på strendene på øya.

Fremmede bergarter er blitt fraktet til øye med isen fra den siste istiden.
Fremmede bergarter er blitt fraktet til øya med isen fra den siste istiden.

Øyas tillintetgjørelse.
Det høres dramatisk ut, men det er slik i naturen at det finnes krefter som presser land opp av havet, mens andre krefter prøver å jevne dette ut igjen. Vind, vann, snø og frost er de fire kreftene som sammen med øyas spesielle geologi, de lagvise formasjonene av sandstein og noen andre bergarter, som eroderer øya.

Her har bekken i Bekkeskaret skåret seg ganske dypt ned i fjellet på Hopen.
Her har bekken i Bekkeskaret skåret seg ganske dypt ned i fjellet på Hopen.

Det er tydeligst å se dette på sommeren, når snøskavlene smelter og etter større regnskyll. Da vaskes ut større partier av oppsmuldret sandstein og leire som raser nedover og til slutt ut i havet.

Her har et område i overgangen mellom Werenskioldfjellet og Bjørnsletta glidd ut etter et par dagers kraftig regn.
Her har et område i overgangen mellom Werenskioldfjellet og Bjørnsletta glidd ut etter et par dagers kraftig regn.

Det raser ofte ut i fuglefjellene nord og sør for stasjonen, noe som en må være klar over hvis en skal forsere disse.

Her ser en tydelig større og mindre ras fra fuglefjellet under Trollkallen, rett nord for stasjonen.
Her ser en tydelig større og mindre ras fra fuglefjellet under Trollkallen, rett nord for stasjonen.

Avrenning av vann har skapt større og mindre skar på øya. Hugosøkket, Binnedalen, Gåskaret og ikke minst Bekkeskaret er eksempler på disse. Det raser stadig ut masser fra sidene i disse skarene og dalene.

Utrasing av masser i bekkeskaret. Bekken fører massene med seg ut i sjøen etter hvert.
Utrasing av masser i bekkeskaret. Bekken fører massene med seg ut i sjøen etter hvert.

Det er blitt aldersbestemt flere funn av treverk på øya der den eldste er bestemt til 9510 år, omtrent på siste istids slutt. Våre forfedre gikk da med skinnklær på jakt langs Norges kyst. Det ble funnet i en høyde på 51,1 m over havet. En annen trestamme ble funnet under mose og er datert til år 1200, altså i vår vikingetid. Det er også funnet hvalbein som er aldersbestemt til 4155 år tilbake.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.