Bølge har vært uheldig

Bølge er en av våre fem firbeinte venner på tunet. Han er Hopens sheriff og kjeltring. En ekte bajas som tror han er sjefen på øya og som mener han har krav på 100% av den utdelte kosen fra oss tobeinte. Hvis han ser at noen av de andre får et klapp på skulderen, kommer Bølge i vindens fart og sprenger seg i mellom og skal ha all kosen selv.

Bølge

Han har ikke bare en gang fått juling av de andre hundene, det har skjedd et par ganger i vinter så vell som tidligere. Det kan vell sies i mange tilfeller å være hjertelig fortjent. Gisle er vell den som har fått flest hull i Bølge med tennene sine, men den Bølge helst kverulerer med er Krækling.

Bølge har fått seg en kavring av ei bjørneklo eller bjørnetann.

Bølge har en innholdsrik historie som isbjørnhund. Etter hva jeg har hørt og sett skrevet fra tidligere besetninger var han som yngre en som gjerne jaget isbjørner vekk fra stasjonen. Nå er Bølge straks 10 år og har nok fått sin dose med traumatisk nærkontakt med den hvite bamsen. En episode der en bjørn lekte med Bølge mellom labbene sine gjorde nok ikke forholdet til bjørnen noe bedre. I dag er isbjørnvakta Bølge redd for isbjørnen.

Her er et flott eksemplar sett gjennom kikkert ute på havisen fra stasjonen.

Tidvis går hundene på Hopen fritt omkring. En herlig og fri bonus av det å bo på ei øde øy i ishavet. Hundene vet ikke hva det vil si å stikke av. Her er det ingen søppeldunk eller kaninbur hos naboen som kan plyndres. Konsekvensen av å stikke av fra stasjonen er å sulte ihjel og gå den sikre død i møte. Det er de nok klar over.

Bølge har akkurat fått seg beroligende og blir her trøstet av Mats

Bølge jager ikke lengre bjørn, men har tvert i mot sin egen fluktrute han følger når det er bjørn i nærheten. Det sikreste tegnet på at det er bjørn i området er at Bølge er borte, eller at har er observert løpende bak dieselbygget og opp på Bjørnsletta. En dag kom undertegnede tilbake fra et opphold på Johshytta når jeg møter bølge uten turfølge oppe på Bjørnsletta, flere hundre meter unna stasjonen. Og ganske riktig var det en hvit bamse nede ved stasjonen.

Man kan si at det var et heldig sår etter å ha blitt tatt på av en isbjørn.

Nå har Bølge fått seg en ny traumatisk opplevelse med den hvite. Her om kvelden ser besetningen plutselig gjennom vinduet at to bjørner, mest sannsynlig ei binne en unge som bykser mot Bølge som står i kjetting og som da gir lyd fra seg. Vi får raskt skremt bjørnene vekk med et par knallskudd. Vi er klare på at vi ikke skal drepe bjørn med mindre vi virkelig er nødt, og at det er vi som er gjester i isbjørnens område og må spille på lag. Men nå og da må bjørnen få et hint om at han ikke er invitert inn på middag.

Bølge mister kontrollen over egen kropp, men er i trygge hender

Bølge var tilsynelatende uskadd etter nærkontakten, men etter nærmere ettersyn har han fått seg ei lita flenge på lårpartiet på høyre side, samt et lite sår på ryggen. Flenga er såpass stor at vi velger å sy. Alt i alt en heldig hund som kommer fra situasjonen med det meste i behold. Med to sår rikere og litt selvtillit fattigere.

Til og med eget operasjonsbord blir laget av Jørn Inge på Hopen sykestue

Etter telefonkontakt med veterinær i Tromsø har vi nok informasjon til å gjennomføre inngrepet på pasienten. Bølge får seg beroligende og blir sydd sammen med 4 sting. En improivisert skjerm laget av Tom Erik skal hindre banditten å åpne såret igjen.

Fire sting

Nå er Bølge overraskende fornøyd og kjepphøy. Mye av grunnen er nok at han nå ikke får plass inn i sitt eget hus med skjermen og bor dermed på verkstedet hvor det i tillegg er varme. Det er spesielt Krækling fullstendig klar over og står nå om dagen med nesen som brekkjern og vil inn selv. Maken til forskjellsbehandling.

Bølge er fornøyd med å få bo inne for en periode
Her er Bølge ut på en luftetur og tar seg samtidig tid til å kjefte på Krekling på tross av antrekket.
Share

Den faste besetningen – våre herlige 5 hunder

En herlig tillitsfull flokk: Bølge, Gisle, Krækling, Voronin og Smith – Foto: Ted

En av grunnene til at det er så flott å være her oppe, er våre 5 firbente venner. De har alle sine særtrekk og er utrolig flotte å ha med på tur, prate med eller bare ha i nærheten. De er alle nevnt på hjemmesiden  med en kort introduksjon, men vi vil gjerne utdype litt mer om hva de betyr for oss.

Hovedgrunnen til at vi har hunder her oppe er at de skal være isbjørnvarslere. Dagens faste besetning har nok ikke tatt det helt inn over seg, for dukker det opp isbjørn ligger de alle musestille dypt inne i hundehusene sine. Men, vi kan leve med det, da de ellers er veldig sosiale og tillitsfulle.

Et annet fellestrekk med dem er at med en gang de slippes løs fra lenkene, løper de over til naboene og tisser på hundehusene og i matskålene til hverandre. Om dette er en form for hersketeknikk eller helt vanlig omgang, er vi usikre på. I tillegg er det selvfølgelig viktig for dem å sjekke ut matskålene til hverandre: «Det kan jo være at de andre har fått noe ikke jeg fikk, eller at det er noe mat igjen i skåla.»

Her får dere en kort beskrivelse av hver og en av dem, slik vi har lært dem å kjenne.

Bølge – Stasjonens gladgutt (snart 9 år – kom til hopen i 2012) 

Bølge er en kar som bare yrer av glede når du nærmer deg – Foto: Ted

Dette er stasjonens gladgutt. Har aldri møtt en hund som alltid er så gira og glad når du kommer ut på plassen ved hundehuset. Da skal han ha kos og overgir seg totalt til deg. Han er vel egentlig sjefskoser’n, for er det andre som blir kost med kommer han i mellom for å sikre seg kosen.

På tur er han bare nysgjerrig og ligger gjerne flere hundre meter foran for å sjekke hva som kan finnes av spennende spor og lukter. Han er alltid første man hjem, gjerne 10-15 min før alle de andre.

Ellers så drømmer han nok egentlig om å være en innehund og er sjeleglad hver gang han får være med på overnattingstur. Da får han lov til å sove inne, og når vi ikke følger med hopper han gjerne opp i senga.

Nå er jo noe av hensikten med disse hundene at de skal varsle isbjørn, men det er nok ikke deres sterkeste side. Når det er sagt, så er nok Bølge den eneste som har hatt skikkelig nærkontakt med isbjørn, da han har ligget fastklemt mellom bjørnelabbene og fått bamsekos. Ser likevel ikke ut som han har fått skrekken, for han ser ikke ut til å være redd isbjørn når den har vært i nærheten.

Krækling – Eldst, sprekest og litt sjef (snart 11 år – kom til Hopen i 2011)

Krækling er god til å slappe av, og har noen spesielle lyder for å få kos – Foto: Ted

Han virkelig stinka da vi kom i desember. Han hadde nylig rullet seg i fersk hvalspekk, og var lite fristende å kose med. Etterhvert har den verste lukten blitt borte, men noe henger fortsatt igjen.

Han tror nok han er litt sjef, men gjør ikke mye ut av det. Krækling er også en kosegutt. Han klynker og bærer seg veldig for å få kos.Det høres ut som han har det veldig vondt, men det er nok bare et triks for å få ekstra oppmerksomhet.

På tur er Krækling som Bølge, men kanskje enda tøffere. Han følger lukter og spor opp de bratteste skrenter, ut på de høyeste stup og langt ut på isen. Ellers ligger han også gjerne noen hundre meter foran på alle turer. Litt sånn ensom vandrer som isbjørnen. På avstand har han flere ganger klart å innbille oss at han er en isbjørn. Likevel bryr han seg om andre når det trengs, som når Gisle går seg fast i en skråning. Da tar han ansvar ved å klatre opp og geleide ham ned (Ikke alltid med like stort hell da).

Krækling er også en hund som trives godt inne. Det første han gjør når vi kommer på hyttene er å krype så langt innunder senga som mulig, og der blir han til vi skal dra. Om det er inne-varmen eller isbjørnskrekk er vi usikre på.

Gisle – Alltid med, selv om han sannsynligvis nesten er blind (snart 9 år – kom til Hopen 2012)

Gisle er stasjonens største hund, og vil gjerne helt opp i ansiktet ditt når du koser med han – Foto: Ted

Gisle bor i Storgata 4, ved badstuen, og er veldig glad i hundehuset sitt. Mens de andre ligger en del ute, ligger han dypt inne i hundehuset og er bare ute når det er mat eller han må på do.

Men Gisle sliter litt stakkar.  Vi tror han er neste blind og sliter med å få med seg hva som skjer. For å være på den sikre siden går han alltid rett i hælene på deg på tur. Dvs, han forviller seg litt unna av og til, og da må han geleides litt. Han er livredd bratte skråninger og små kanter/fall nedover. Mens de andre hopper greit ned, står han å klynker og lurer på hvordan han skal komme seg ned. Da må han lokkes, dras eller bæres. Er det for bratt nedover velger han heller å gå bratt oppover, noe som av og til skaper litt problemer.
1. Det blir enda vanskeligere å komme ned
2. Han forsvinner avgårde på egenhånd
3. Vi må følge etter for å være sikker på at han ikke går seg bort.
4. Det kan bli veldig bratt!
Derimot er gleden ekstra stor når han omsider kommer seg ned på egenhånd. Da bare stråler han av stolthet.

Gisle er størst og er også en skikkelig kosehund. Han er veldig glad i mat, og spiser av de andres matfat når han er fri. Særlig fatet til Krækling, som sjelden spiser opp maten sin. Ofte tar han bare med fatet hans bort til eget hundehus, og koser seg der.

Smith – Sjefen for å holde folk våkne (snart 9 år – kom til Hopen i 2016)

Smith er litt beskjeden, men når han får litt tid på seg er han veldig glad i kos bak øret – Foto: Ted

Smith er den ene halvparten av tospannet og brødreparet som er sist ankommet til Hopen. Han er tett knyttet til sin bror, og på tur løper de alltid i to-spann, tett og raskt.

Han er kanskje den mest beskjedne av hundene. Han vil veldig gjerne ha kos, men er ganske beskjeden og reservert. Men, når han har varmet opp storkoser han seg med kløing bak øret og på rompa.

Smith er sjefen for å holde besetningen våken deler av natta. I tide og utide setter han i gang med å ule, og får raskt bror sin med på å lage kor. Til tider får de også med seg de andre hundene.

På tur er han en tillitsfull kar og går nesten hele tiden rett ved siden av deg sammen med broren sin. Vi er usikre på om det er for å passe godt på oss, eller om det er tryggest å gå tett ved deg. Vi tolker det som begge deler og at det gir trygghet og selskap for begge parter.

Voronin – Visesjef for å holde folk våkne (snart 9 år – kom til Hopen i 2016)

Veronin synes det er litt kjedelig å bare ligge stille, og er over seg av glede og lyd når vi skal på tur – Foto: Ted

Voronin er den andre halvparten av tospannet og brødreparet. Han er nok sjefen av de to, og kanskje utfordreren til Krækling. Han er en flott kar som er den som jubler/bjeffer høyest når han ser mulighet for tur.

Han elsker å bli klødd bak venstre øret, og det er så godt at han nesten stuper kråke for å få mest ut av kosen. Han presser seg gjerne inn mellom armer og ben for å få mest mulig ut av kosen.

Som bror sin er han en tillitsfull kar og går nesten hele tiden rett ved siden av deg på tur. I motsetning til Bølge og Krækling sliter han ikke mer enn nødvendig. Stopper vi opp er han rask til å legge seg ned for å slappe av. Sikkert et smart trekk.

Som sin bror er han en ivrig kor-uler om natten. Om han ikke har begynt selv, følger han alltid opp på oppfordring fra sin bror.

Disse gutta er alltid i to-spann når de er ute å løper – Foto: Ted

 

 

 

 

 

 

Share