Dette er en korrigering av et avsnitt i Hopen boken, side 124.
Vi har fått mail fra Per Tore Uteng som var stasjonert her i 1976/1977 og var til stede under damebesøket på Hopen. Veldig artig lesing!
Mitt navn er Per Tore Uteng.
Jeg startet min karriere som overvintrer på Bjørnøya stasjon 1972/73 som
forpleiningssjef. Etterfulgt av tre år i vinmonopolet i Tromsø.
Sommeren 1976 ble jeg forespurt om å ta ett år på Hopen som stuert.
Da jeg hadde stiftet familie og hadde nybygget hus var dette et fristende tilbud.
Byggebudsjettet ble en smule overskredet, noe en overvintring på Hopen ville rette opp i.
Da jeg leste boken Hopen 2014 nå i sommer 2024, stusset jeg veldig over avsnittet
«Damebesøk på Hopen våren 1977»
Som eneste gjenlevende av besetningen 1976/77 vil jeg gjerne få fortelle om dette
besøket slik det egentlig var, med den riktige besetningen, og hendelsene slik de var.
Hopen radio LMR og Besetningen 76/77
Stasjonssjef: Jan Heltne Ålesund
Telegrafist: Inge Braateng Namsos
Telegrafist: Roy Greiner Alta
Stuert: Per Tore Uteng Tromsø
Den eneste uten erfaring fra ishavet var Roy Greiner, men han hadde god fartstid fra
handelsflåten.
Aldersmessig var vi jevngamle. Fra 30 til 31 år, altså ingen generasjonskløft å bale med.
Stasjonen hadde fått nytt maskinhus, etter at det gamle hadde brent ned.
Tre aggregater på 30 kWh sørget for kontinuerlig forsyning av strøm.
Hopen har kun rennende vann på sommeren, slik at fra september til juni/juli var det slik
at man måtte smelte snø for å få vann. Utrolig hvor mange kubikkmeter med snø som
egentlig skal til per 100 liter vann. Da var det godt å ha hundene til å trekke fokksnø fra
fonner utenfor hundenes normale operasjonsområde.
På kjøkkenet hadde vi en 400 liters vanntank med lokk, som stod rett ved
kjøkkenvinduet.
En meget strategisk plassering med hensyn til etterfylling av snø.
Tanken hadde et varmeelement på 2 kWh montert 10 cm over bunnen, slik at når
vannstanden nærmet seg elementet, var det å åpne kjøkkenvinduet, legge presenning i
åpningen og fylle på med fokksnø som var strategisk lagret utenfor. Når tanken var full,
ble varmeelementet slått av, litt mer fokksnø opp i karet, lokket på og kaldt friskt vann i
mengder.
Likeså hadde vi en Miele-vaskemaskin. Der smeltet vi vann til renhold av hus, klær og
oss selv. Dusjen bestod av et pølsespann hvor det var spikret en masse hull i bunnen.
Denne hang under taket. Fra ei balje med ferdig blandet vann ble dette pumpet opp i
pølsespannet med ei nikkepumpe, og dusjen fungerte utmerket.
Det var en badstue bygget av drivtømmer som ble fyrt opp hver fredag. Det skulle
markere forskjellen på vanlig dag og helg. Stasjonen hadde drift 24/7 inndelt i
døgnvakter mellom telegrafistene. Det var nok å stelle med for å holde driften av
stasjonen gående, med vedlikehold og forefallende arbeid.
Mørketid og isbjørnbesøk
I midten av september kom høstbåten med vinterforsyning av proviant og fornødenheter.
Det var ishavsskuta Polarfangst med skipper Paul Stark og mannskap.
Det ble et par dager med litt virak og hygge før vi kunne fortsette forberedelsene til selve
overvintringen.
Stasjonen lå bare 30 meter fra strandlinjen, noe som medførte litt lydhøre bølgeskvulp.
Man ble så vant med lydene fra havet at de var en selvfølge. Mørketiden kom tidlig i
oktober, med minimalt med dagslys, men bølgeskvulpet hadde vi. Jeg bråvåknet en
morgen helt i starten av november med at det var helt stille. Tung havis hadde lagt seg
rundt Hopen, vinteren var kommet og vi var innefrosset. Det første besøket av bamsefar
hadde vi allerede påfølgende dag. En sværing hadde ruslet langs husveggen og fortsatt
utover isen. Nå ble rutinene skjerpet med hensyn til oppdrag utendørs. Alltid bevæpnet,
og når det var arbeidsøkter utenfor selve nærområdet skulle man ikke være alene.
En veldig god praksis med tanke på at vi loggførte hele 382 besøk av isbjørn dette året.
Orion Five. Våre bevingete engler
Eneste bindeleddet vi hadde nå i mørketiden var Orion flyene, og spesielt crew no. 5.
De gutta ble vi glade i. De samlet inn VG daglig på flystasjonen på Andøya. Vi fikk besøk
fra dem i lav høyde 4 ganger denne vinteren, og hver gang kom det en sekk med lesestoff
med i slippet; alt uten fallskjerm selvsagt. Slik kunne vi lese VG daglig, bare 4 måneder
på etterskudd, men hva så?
Jeg husker spesielt godt et dropp vi fikk i februar, like etter at vi kunne se antydning av
dagslys midt på dagen. I tillegg til post hjemmefra, og en sekk med VG, hadde flygutta
handla inn fersk skrei, lever og rogn til oss. Fisken og rogna hadde de frosset for å tåle
droppet. Leveren hadde de pakket i femdoblet kjempekraftig plast med gaffateip i
massevis. Nå må det jo innrømmes at det skal noe til for å tåle et fall fra 1000 fot med
utgangshastighet på rundt 400 km/t.
Vi kunne derfor overbringe vår varmeste takk for fantastisk fin skrei og rogn, og
Ca 30 kvadratmeter lever. Personlig hadde jeg hellet med meg, for jeg skjøt to polarrever
som koste seg med torskelever. Kona fikk pelslue og krage av ypperste kvalitet
Tippelaget etableres
Når polarnatta hadde senket seg på senhøsten ble det mere inneliv. Vi lyttet mye på
BBC, hadde hyggekvelder med en liten forsiktig en i glasset. Her fødtes tanken om å lage
et tippelag.
Jeg hadde med et tippesystem jeg hadde brukt hjemme med en smule hell.
Vi kontaktet Kåre Lindberg på Værvarslinga og avtalte at han fylte ut kupongene i sitt
navn, og vi skulle overføre innsatsen til han. Ble det gevinst fikk han 10%, ellers intet.
Vi satset 10 kr hver og spenningen var stor da vi fikk beskjed at det ble 1 ellever og 9
tiere. Den gangen gikk det noen dager før premien var klar. Hele 1.500, – kr.
Nå hadde vi spillepenger, og i tillegg en kjempeartig hobby. Avtale ble gjort om begrenset
innsats. Ingen hasardspilling som gikk utover normalen.
Første tolveren kom i desember, med solide 30.000, – . Da fødtes ideen om muligheten
for et besøk av damene våre i påsken, dersom flaksen fortsatte.
Tidlig i januar smalt det et par ganger til med gode premier. Nå satt vi med en netto etter
innsats og belønning til Kåre på rundt 150.000, – kr.
Nå ble ideen satt ut i livet. Først ble Ingrid Pedersen kontaktet, ingen tvil der,
kjempebegeistret for ideen. Neste var luftfartsmyndighetene. Enmotors fly med
passasjerer over åpent vann var ikke godkjent.
Flyruten ble lagt via Egde øya, over fast is, godkjent. Så var det sysselmannen på
Svalbard, Leif Eldring. Han mente at bedre velferd for gutta på hopen enn kjærestebesøk
fantes ikke. Så kontaktet vi Værvarslinga og Olav B Syse, som kom med et tja, under
forutsetning av at sysselmannen sa ja. Yesss!!
Nå ble damene kontaktet. Der var det ingen tvil, vi kommer. O herlige tider.
Forresten, hvem hadde sagt nei til et slikt eventyr??
Damene kommer
Når tiden nærmet seg, fløy Ingrid en prøvetur til Hopen for å se på landingsforholdene.
Nå kan været på Hopen være annerledes enn i Longyearbyen, slik at både vindretning og
styrke gjorde det vanskelig å lande, og dermed kansellert. Men hun hadde sett det hun
trengte, og var klart for turen med rett vindretning og mindre vind. For de som ikke
kjenner til Ingrid Pedersen, kan jeg opplyse at hun var en særlig dyktig pilot med lang
praksis fra flyging i polare strøk.
Så kom dagen for avreise fra Tromsø til Longyearbyen. Damene hadde pakket varme
klær, med tanke på mange minusgrader etter anvisning fra oss, men hadde lurt litt
finklær med. I Longyearbyen bodde de på hotell 3 til 4 dager og ventet på passe flyvær.
Den ene av damene hadde arbeidet i Longyearbyen tidligere og måtte jobbe noen dager
til, slik at det ble ledig plass i flyet. Denne kapret redaktøren i Svalbardposten, Lilleba
Knutsen. Hun ønsket en slik mulighet velkommen, og dermed ble det pressedekning av
begivenheten av både Svalbardposten og VG.
Da været bedret seg startet en gjeng med spente damer fra Longyearbyen i LN RAT, en
Cessna 185 med skiunderstell, og ankom Hopen 2 timer senere.
Etter en perfekt landing ble flyet evakuert raskt, slik at Ingrid kunne starte tilbaketuren til
Longyearbyen til sitt normale virke. Med minus 27 grader gjorde vi turen kort ned til
stasjonen og varmen inne. Vi hadde skurt og pyntet, og hadde laget en flott velkomstfest
til våre vakre damer. Tre dager senere kom Ingrid tilbake med den siste av våre damer,
men denne gangen med en ekstra passasjer, Monica Christensen.
Syv damer og startvansker
Også denne landingen var silkelett og fin. Denne gangen parkerte vi flyet, pakket inn
motorrommet med dekken, slik at Ingrid ble med til stasjonen til lunsj og en hyggelig prat
før retur til Longyearbyen med Monica og Lilleba. Denne gangen hadde dekkenet løsnet,
og med minus 22 grader ble det startvansker. Etter gjentatte forsøk var det bare å innse
at oppholdet på Hopen ville vare en del timer før et take off ville bli mulig.
Flyet hadde isolerte motordeksler med påmonterte 230 volts varmekabler på sidene.
Disse ble brukt til å holde flyet oppvarmet under bakkeoppholdet på flyplassen i
Longyearbyen vinterstid.
Batteriet var flatt etter alle startforsøkene, og ble tatt med ned til stasjonen og satt på
ladning. Et strømaggregat vi hadde fått anskaffet i en annen anledning, ble fraktet opp til
flyet og koblet til varmekablene. Motorrommet ble pakket inn og sikret.
Ingrid var lei seg da problemet oppstod, men som den solide damen hun virkelig var, tok
hun det veldig fint når hun så alt ville ordne seg med litt tid.
Det ble fraktet ekstra bensin til aggregatet slik at det surret og gikk gjennom natten,
mens batteriet ble fulladet. Radiogutta byttet på å ta inspeksjonsrunder opp til flyet for å
se alt fungerte som det skulle.
Som leserne selv kan se, så var det bare tull og tøys det som stod beskrevet i Hopenboka
i sommer. Man bruker ALDRI åpen ild i nærheten av LL100 bensin.
Nede på stasjonen lagde vi til en skikkelig helaften med mat og drikke.
Bjørnøya hadde selvfølgelig fulgt med på hva som foregikk, og lurte på hvordan vi taklet
hele 7 damer, når vi bare var 4 menn. Peace of cake, kulturaften ble svaret.
En av damene danset «Svanens død» i tre akter. Et lite uhell var at bordet knakk i andre
akta. Det ble mye latter og moro etter den forklaringa.
Etter en solid frokost neste morgen, dro alle unntatt radiovakta opp til flyet, der batteriet
ble montert, aggregatet frakoblet. Pilot og passasjerer delte ut klemmer og hilsener,
entret flyet og tok fatt på tilbaketuren til Longyearbyen.
Mye kos og helikopterbesøk
Nå kunne vi slappe av med våre damer. Opplevelsen med motorvansker hadde veldig
happy ending, og ble nærmest som et krydder på oppholdet. Påsken nærmet seg fort og
dagliglivet inneholdt turer med hundespann, gåturer, soling og «Isbjørnspotting».
Vi hadde noen ganske så nærgående besøk av isbjørn under oppholdet av damene, så
de fikk med selvsyn oppleve at man skal ikke tro men vite at utendørs opphold måtte
sikres ordentlig.
Like før påske kom det melding om at et Seaking helikopter fra redningstjenesten var
underveis fra Longyearbyen via Hopen til Bjørnøya. De ville lande på Hopen i løpet av en
liten time. Landingsplattformen ble klargjort, og melding fra helikopteret var at de ikke
trengte å fylle drivstoff på Hopen. Noe som passet bra, da dette foregikk manuelt.
På 76 grader nord er det like før midnattssolen skinner på denne tiden av året. Været var
fantastisk. Sol fra skyfri himmel og vindstille. Jentene stilte opp når vi ba dem om å være
velkomstkomite til piloter og mannskap når maskinen hadde landet, og motorene var
stanset og sikret. Fire Lettkledde og lekre damer stilte opp ved helikopteret og ønsket
mannskapet velkommen til Hopen.
Sjelden har jeg sett et bredere glis hos noen enn det vi fikk der. Full klaff med
velkomsten. Skipperen hadde en grei kommentar når vi satte oss til bords.
Vi måtte f… ikke komme her å påstå at det var tøft å overvintre. Her ble de jo møtt av
«Påskebunnies» etter landing! Jeg måtte bare legge til at det var jo det som virkelig var
tøft med denne overvintringen.
Etter en veldig hyggelig lunsj, som dro ut ganske lenge, måtte de brave flyguttene starte
opp og fortsette mot Bjørnøya for å fylle drivstoff, ha en liten pause, og fortsette
hjemover.
På Hopen fortsatte eventyret for oss og jentene våre til over påske, før det var på tide å
avslutte eventyrbesøket og sende jentene hjem.
Ingrid kom og hentet våre jenter tilbake til sivilisasjonen en dag med lett bris fra øst.
Etter mange kyss og klemmer og litt tårer, tok vår venninne Ingrid av, og etter et par
ekstra runder og vinking med vingene satte hun kurs mot Longyearbyen.
Etterskrift
At vi klarte å få til dette damebesøket til Hopen, var, er og blir helt unikt, spesielt
forholdene tatt i betraktning. At det skulle skape slike overskrifter, og rabalder, visste vi
ingenting om der og da. Vi var jo kjempeheldig med tippingen, at Ingrid befant seg på
Svalbard denne vinteren, og ikke minst den fantastiske medvirkningen av Sysselmannen
Leif Eldring. Etter endt overvintring, kom det klart fram ved hjemkomst, at Værvarslinga
for Nord Norge slett ikke satte pris på det stuntet vi gjennomførte. Vi ble nærmest avhørt
etter hjemkomst. Utidig og frekt, om du spør meg. Det stod vitterlig i kontrakten at:
«Stasjonen er å betrakte som ditt hjem under oppholdet». Jeg kan bare tilføye følgende
som avslutning. Jeg skal vel faen ikke måtte be om tillatelse for å få besøk av min kone!!!
For besetningen på Hopen 76/77
Per Tore Uteng
Fortsatt oppegående November 2024
