Det hele skjedde noen dager etter det store jule- og nyttårstabberaset.I mange dager hadde vi spist i stort sett døgnet rundt. Det var søtt og salt i hele stua, vått og tørt, sunt og usunt omhvarendre (ok, mest usunt). Ett tag føltes livet som en scene fra filmen le grand boeuf. Alle juledukene hadde blitt brukt og fått nye flekker.

Kokken hadde begynt å bli less på att gå sidelangs over dørstokkene og tenkte det var på tide att mosjoner juleflesket med ett aldri så lite besøk på trimrommet.

Veien dit var utrolig lang. Først skulle det slumres lit framfør dagsrevyen. Siden skulle det koses med hundene. Så var døren inn til kaltlagret, og trimrommet, helt dekket med ett mindre fjell snø. Så god oppvarming med lit snømåking, tenkte kokken og tok spaden fatt. Etter noen runder kom inngangsdøra til syne og kokken begynte og fundere om denne snømåkingen kunde motsvare fem kilometer på romaskin? Plutselig skymtede ett eller annet langt bort i nord, ok ved lyset fra dieselbygget. Hadde en av de nydelige og omsorgsfullt bakte kakemennbjørnene tatt seg en luftetur? Ikke!! Det var årets første besøk av hvit storfremmende.

Besetningen ble samlet og spanende fra gjesterommet. Besøket tok seg en liten pause halvvegs opp mot Bjørnesletta. Den uvelkomne gjesten ble bort skremt med noen lys og lyd. Den skjønte tegninga godt og satte full fart om isen. En rekognoseringstur i etterkant visade seg att vi mest sannsyrlig hatt besøk av en liten binne, alt enligt Stasjonsjefens målemetode (støvelstørresle til mann 50+). Alla var glade og enige om att det hadde vart en fin tur.

Kokken hadde i forkant lest seg in på bloggen og sett diverse fantastiske skapelser av ulike kaker, som gjennom tidene serverts etter diverse bjørnebesøk. Denne vinterens kokk ville ikke vare dårligere og kokte i hop noe spisende mellom lit hundemedisinering, plantevanning og generatorkontroll. Det var fint att få se kongen av Arktis på riktig og ikke bara på diverse filmer og program om isbjørn som vi sluker på ledige tider.

Med på bilde er foruten celebert besøk, og besetningen, to alkekonger som plutselig dykket opp.

Den tredje uka på hopen har kommet og gått.
Dagene har blitt fylt med værobservasjoner, vedlikehold, (svært)god mat, fjellturer, nordlys og et aldri så lite julebesøk fra Sysselmesteren og Svalbard kirke – båret inn på bibelsk vis av ishavets egne engler, nemlig CHC. Det ble en fantastisk stund, storslåtte innslag med sang, taler og gaver.

Stasjonens gamle vedovn har fått kjørt seg såpass opp i gjennom årene at det virkelig var på tide med en ny. Nå er vi sikret en god og varm stasjon resten av vinteren.

Ikke minst har vi fått servert et par herlige dager med opphold og tidvis helt stjerneklart. Perfekte forhold for nordlys. Målegrafen fra magnetometret har hoppet vilt rundt på skjermen og vi har beundret dansen fra kaffe-karnappen, badestampen, terrassen og Kollerfjellet.
I frykt for å høres ut som en klikk-journalist skal man kanskje ikke kaste slike beskrivelser rundt seg, men det ble nordlys-bonanza, det ble det.

Nå er vi klar for en skikkelig julefeiring. Kokken Anna har nemlig bestemt (helt på egenhånd, uten påvirkning, trusler og press) at det skal serveres både ribbe og pinnekjøtt på selveste julaften. Til og med Svalbardposten har fått nyss om denne luksusen.

God jul!

De første dagene på Hopen har gått skrekkelig fort og det betyr ingenting annet enn at jula nærmer seg med stormskritt. Det betyr at julepynten må ut av hi, opp og frem.
Man skulle kanskje tro at førjulstiden var en rolig, harmonisk og behagelig tid på stasjonen -og det kunne da ha vært, hadde det ikke vært for et krangelaktig juletre.

For å balansere frustrasjonen tidligere nevnte juletre medførte har vi satt i gang produksjon av alskens bakverk. Pepperkaker, kakemenn, marsipan, flatbrød, italienske mandelkaker, lussekatter m.m.

I samme tid som vi har romstert og stresset med forberedelsene har øya blitt pakket inn i et lunt, bølgedempende belte med landkall og slush.

Etter tidenes raskeste transport (?) ankom vi øya etter barne-tv en gang.

De første dagene har gått med til bli kjent med stasjonen, hundene, rutiner, brannøvelse og skytetrening.

Til slutt så trenger vi litt hjelp fra leserne da ingen i besetningen leser Mandarin(?) særlig godt, årets første julekort kom nemlig fra Taiwan; oversettelse tas mot med stor takk og premiering – det går rykter om at stasjonssjefen deler ut årskort på Hopen Badeland.

Da har tiden kommet for sommersesongen 2024 sitt siste innlegg. det har vært en innholdsrik sommer på håpets øy.

Med dette innlegge takker sommersesongen 2024 for seg.