Dagane her oppe i nord har bydd på unormalt mykje både vind og høge temperaturar. Dette gjorde at vi hadde meir eller mindre gitt opp havis. Sist vi hadde is vart det sønnavind og varme, då forsvann den langt nordover. No med kulde og nordavind var den brått tilbake men det tok nesten ein mnd. Etter mildværet med mykje regn vart terrenget særs overisa og øya er meir eller mindre dekka av eit 5cm tjukt islag. Dette gjere øya om til ein glatt stad. men vi har då broddar og det går fint om vi ikkje går dei brattaste stadane. Hundane sli mest sidan dei ikkje har så gode broddar. Dagane rasar avgårde og det vert lysare og lysare i full fart. Vi har vore rundt omkring på øya på turar og teke litt bilete, vi har fått møtt 9 ryper dette er ikkje ein heilt vanleg art på Hopen men no ser det ut som om det kanskje har blitt ein liten bestand.

Her er 2 av Hopens innbyggjerar.

Eit bilete som viser fenomenet bisol.

Den seneste oppdateringen fra kjøkkenbordet. når kokken har fri går matlagingen på rundgang. Det er fritt fram med kulinarisk kreativitet, noe som en del tar på større alvor en andre.

Stasjonssjefen bjuder på forrett

En glad mann når han ser kjøtt. Vi fant ikke den koreanske bordsgrillen, men takke gjorde jobben til kveldens bulgogi.

Det har blitt spist torsk som sommerens besetning fisket, det var til ekstra stor glede for enkelte.

Aldri har vi spist så mye basilikum. Den gror vilt i glasskarmen på øya. Var nødt å google overdose av basilikuminntak.

Det har vore ei tid no med litt ishavsvær. Det vil seie at her har bikka -20 og med litt trekk i lufta vart det heile 36 effektive kuldegrader. Ein lyt likevel komme seg ut på tur og lufte både hundar og seg sjølv. Til tross for at det var småkaldt var eg einig med meg sjølv at det hadde vore ein fin tur. Suggen tykte og at det var ein bra tur.

Snøbyge over Barentshavet ein dag i Mars.

Naturen eigenproduserte kunstverk.

Nordlyssesongen er snart over, for om ikkje lenge er her lyst heile døgnet. Så dette var kanskje eit av dei siste me fekk sjå denne sesongen.

Vi har funnet oss godt til rette her på håpets øy. Rutiner begynner å komme på plass og dagene suser fram, rart å tenke att vi snart er halvveis i oppholdet.

Vi har målt isen for Norsk polarinstitutt

Flatbrødet vi bakte til jul er spist opp, men vi baker mer

Det er ikke umulig vi må bake en runda til…

Det har vært fint vær noen ganger

vindstille, som det trente øyet ser

Den 28. januar feiret vi persetorskens dag

Stasjonssjefen fikk seg en ny hobby. Kokken sa det var greit å leke med maten om den ble spist opp etterpå. -Men eg kan jo ikkje ete mine venner, sa stasjonsjefen bedrøvet

Det er en glede att ha med Siff og Suggen på tur

Alle skall få kos

Tekniker oppdaget, lit for seint, att noen hadde lagt en kabel der vi henter snø til tining. Så tinekaret fikk seg en grundig vask

i samme slengen ble vi kvitt gammel grus og gjørme

Sjefsvaskerne er førnøyde med seg selv, og jobben

På selveste soldagen hadde tekniker Petter bursdag.

En knakende kjekk og kjempesterk mann i sine beste år

Det ble feiret med lit skyting

og Petters svenske favorittdrink, Pajala sunrise.

Nydelig med en solglimt

og selvfølgelig ble det solboller

Det ble en del dårlig vær. Vindrekord på Hopen med 88 knop. Vindpølsen får kjørt seg, og må snart pensjoneres

Siff sitt hus tok seg en tur

men huset er tilbake på plass, trenger lit maling men med bedre utsikt

og landlorden hilser det er deilig å få luftet skikkelig av og til

Stasjonen sett fra sør

– og fra nord

Isbjørnspor i solnedgang/soloppgang under horisonten.

Lokalbefolkningen var innom for å sjekke att vi har det greit

men de holder seg for det meste på godt avstand

Det rødlige lyset skyldes værfenomenet Rayleight-spredning. Det kommer av polare stratosfæriske skyer og sol under horisonten.

Det hele skjedde noen dager etter det store jule- og nyttårstabberaset.I mange dager hadde vi spist i stort sett døgnet rundt. Det var søtt og salt i hele stua, vått og tørt, sunt og usunt omhvarendre (ok, mest usunt). Ett tag føltes livet som en scene fra filmen le grand boeuf. Alle juledukene hadde blitt brukt og fått nye flekker.

Kokken hadde begynt å bli less på att gå sidelangs over dørstokkene og tenkte det var på tide att mosjoner juleflesket med ett aldri så lite besøk på trimrommet.

Veien dit var utrolig lang. Først skulle det slumres lit framfør dagsrevyen. Siden skulle det koses med hundene. Så var døren inn til kaltlagret, og trimrommet, helt dekket med ett mindre fjell snø. Så god oppvarming med lit snømåking, tenkte kokken og tok spaden fatt. Etter noen runder kom inngangsdøra til syne og kokken begynte og fundere om denne snømåkingen kunde motsvare fem kilometer på romaskin? Plutselig skymtede ett eller annet langt bort i nord, ok ved lyset fra dieselbygget. Hadde en av de nydelige og omsorgsfullt bakte kakemennbjørnene tatt seg en luftetur? Ikke!! Det var årets første besøk av hvit storfremmende.

Besetningen ble samlet og spanende fra gjesterommet. Besøket tok seg en liten pause halvvegs opp mot Bjørnesletta. Den uvelkomne gjesten ble bort skremt med noen lys og lyd. Den skjønte tegninga godt og satte full fart om isen. En rekognoseringstur i etterkant visade seg att vi mest sannsyrlig hatt besøk av en liten binne, alt enligt Stasjonsjefens målemetode (støvelstørresle til mann 50+). Alla var glade og enige om att det hadde vart en fin tur.

Kokken hadde i forkant lest seg in på bloggen og sett diverse fantastiske skapelser av ulike kaker, som gjennom tidene serverts etter diverse bjørnebesøk. Denne vinterens kokk ville ikke vare dårligere og kokte i hop noe spisende mellom lit hundemedisinering, plantevanning og generatorkontroll. Det var fint att få se kongen av Arktis på riktig og ikke bara på diverse filmer og program om isbjørn som vi sluker på ledige tider.

Med på bilde er foruten celebert besøk, og besetningen, to alkekonger som plutselig dykket opp.

Den tredje uka på hopen har kommet og gått.
Dagene har blitt fylt med værobservasjoner, vedlikehold, (svært)god mat, fjellturer, nordlys og et aldri så lite julebesøk fra Sysselmesteren og Svalbard kirke – båret inn på bibelsk vis av ishavets egne engler, nemlig CHC. Det ble en fantastisk stund, storslåtte innslag med sang, taler og gaver.

Stasjonens gamle vedovn har fått kjørt seg såpass opp i gjennom årene at det virkelig var på tide med en ny. Nå er vi sikret en god og varm stasjon resten av vinteren.

Ikke minst har vi fått servert et par herlige dager med opphold og tidvis helt stjerneklart. Perfekte forhold for nordlys. Målegrafen fra magnetometret har hoppet vilt rundt på skjermen og vi har beundret dansen fra kaffe-karnappen, badestampen, terrassen og Kollerfjellet.
I frykt for å høres ut som en klikk-journalist skal man kanskje ikke kaste slike beskrivelser rundt seg, men det ble nordlys-bonanza, det ble det.

Nå er vi klar for en skikkelig julefeiring. Kokken Anna har nemlig bestemt (helt på egenhånd, uten påvirkning, trusler og press) at det skal serveres både ribbe og pinnekjøtt på selveste julaften. Til og med Svalbardposten har fått nyss om denne luksusen.

God jul!

De første dagene på Hopen har gått skrekkelig fort og det betyr ingenting annet enn at jula nærmer seg med stormskritt. Det betyr at julepynten må ut av hi, opp og frem.
Man skulle kanskje tro at førjulstiden var en rolig, harmonisk og behagelig tid på stasjonen -og det kunne da ha vært, hadde det ikke vært for et krangelaktig juletre.

For å balansere frustrasjonen tidligere nevnte juletre medførte har vi satt i gang produksjon av alskens bakverk. Pepperkaker, kakemenn, marsipan, flatbrød, italienske mandelkaker, lussekatter m.m.

I samme tid som vi har romstert og stresset med forberedelsene har øya blitt pakket inn i et lunt, bølgedempende belte med landkall og slush.