Ja, da er vi godt i gang på Hopen. Vi er stasjonssjef Tom Johansen – ishavsseiler med utallige sesonger på Bjørnøya og Hopen, kokken Erland Eliesen – kjent fra TV serien fra Bjørnøya . Også han med flere sesonger på Bjørnøya, Jan Mayen og Hopen. Fagarbeideren denne sommeren er Kenneth Vikane – en sindig kar ifra Hardanger, veldig ulik Lothepus. Han ble bitt av polarbasillen i fjor sommer da han var på Bjørnøya. Sistemann er meteorologifullmektig Bjørn Pollestad – tross en veldig fin tittel, egentlig veldig ukjent og skårunge i ishavssammenheng. Om vi er de tre musketerer med innbytter eller en tredjedel av the dirty dozen har vi ikke helt funnet ut av enda … uansett så har vi funnet tonen og ser fram til å jobbe sammen.
Turen startet i Tromsø med KV Svalbard. Det ble en fantastisk seilas i strålende vær. All takk til Kystvakten og dens mannskap for prima bevertning og service . De sørget til og med også for litt uventet underholdning da de la om kursen for å fange en spansk fiskebåt. At det ble servert Bacalao til middag straks fiskebåten var tatt i arrest mente Kystvakten kun var en ren tilfeldighet – jaaadda!
På grunn av spanjolen ankom vi Bjørnøya et døgn senere en planlagt. Været viste seg fra sin beste side. Det var masse folk som skulle i land. Først ble ny stasjonsbesetning satt på land. Så gikk vi rundt øya og satte av fugleforskere fra Norsk polarinstitutt. Met’n så sitt snitt til å krysse av Bjørnøya på sin liste over besøkte steder. Han var derfor med å hjelpe til med å få forsyningene til fugleforskerne fram til hovedstasjonen deres. En fin rusletur i Bjørnøyas fineste natur. Been there, done that….Hopen next!
Hopen viste seg også fra sin beste side. Det var så bra at mannskapene fra KV Svalbard fikk anledning til å gå i land og bade etc. Met’n gikk rett på vakt og ble sporenstreks satt i arbeid på velferden. Vinterbesetningen leverte fra seg en ren og pen stasjon. Imidlertid hadde noen av dem et noe underfundig smil da de forsvant med ribben til Kystvakten. Vi regnet med at de hadde gjort noen pøbelstreker før de dro . Ganske riktig! Etter noen timer begynte vekkeklokker og ringe rundt omkring i huset. Tilfeldigvis var det folk rett i nærheten alle gangene, slik at det gikk fort å stanse dem. Litt artig var det med klokken de hadde skrudd inni veggen. Den brukte vi nesten ett helt minutt på å lokalisere. Heldigvis ringte ingen etter midnatt – god spøk!
Da finværet fortsatte bestemte vi oss like godt for å begynne med rens av stasjonens vann og kloakksystem. Met’n regnet med at det var han som fikk drittjobben da han var ferskest. Men neida, sjefen hadde funnet en sånn finn hvit overtrekksdress. Den gledet han seg til å få bruke. Han mente at han ville fremstå som den reneste kirurg . Iført denne gikk Dr . S. Kit til angrep på den ondartede kloakkummen med det kirurgiske presisjonsinstrumentet brannslange. Met’n og Kokken lurte på om det var den avskyelige snømannen som rumsterte der nede i fjæra. Kenneth som hadde vært i garasjen og kost litt med traktoren sin, fikk seg et lite sjokk da han så dette hvite uhyret som sto nede i stranden og spylte møkk.
Han trodde det var Mummitrollet himself … et troll som hadde gitt ham mange søvnløse netter i barndommen. Han ble faktisk så skremt at han hoppet rett oppi tinekaret. For å drive litt psykologisk førstehjelp fikk met’n Kenneth til å tro at vinterbesetningen hadde brukt tinekaret som ønskebrønn. Det var sikkert en ikke uanseelig mengde mynter på bunnen der. Om vinterbesetningen hadde fått noen av ønskene sine oppfylt vites ikke. I alle fall gikk Kenneth i gang med å slamsuge og spyle karet – skattejakt !
Kokken hadde bare fått med seg bruddstykker av samtalen. Han mente at hvis det var penger i tinekaret….så ville disse kunne befinne seg i selve vanntanken. Som tidligere butikksjef lå dette med inntjening i ryggmargen hans. Han iførte seg vadere og forsvant nedi tanken….ikke med fluestang men med piasavakost. Han mumlet noe om at han alltid hadde drømt om å være ubåtkaptein.
I mangel av noe vettug fagbrev ble met’n håndlanger, slangedrager, aggregatmann, fotograf og bamsevakt. Det var viktig at denne ofte gule bjørnen ikke fikk noen sjanse til å justere innbyggertallet på øya.
Neste dag var det branndag. Da skulle brannutstyr lokaliseres og testes. Kokken fikk jobben med å prøve den nye brannstigen. Vi andre mente at han som hadde vokst opp i Oslos drabantbyer måtte være den med mest erfaring i hastig flukt ut av fremmede soveromsvindu iført lett antrekk. I alle fall besto han denne testen med ståkarakter….
Og sånn går no dagan….
