Ja, nå lovet vi leseren vår at vi ikke skulle være noe tur og reiselivsforum for sofaslitere og mennesker som lever ut sine villmarksdrømmer på sosiale media eller foran den gamle lisensbelagte husguden.
Men vi har hatt noen opplevelser her som vi synes det er greit å dele med deg- siden du fremdeles gidder å følge oss. På fredags kveld så vi hvite prikker som beveget seg ute på Knultodden. Kunne det være – Storkikkerten ble rigget opp – Jo, det var det. Sangsvaner. Fire stykker! Det var et hyggelig syn, spesielt etter en uke med regn og tåke. Met’n lurte på hvordan det var å gå ut i terrenget. Han valgte å ta med radarparet Bølge og Krækling over til Johshytta. Bølge med kløv. Det var et sirkus å forsøke å få kløvet på bikkja. Tilslutt forsto Bølge at uten kløv – ingen tur, så da ble det kløv. Turen over var gjørmete og veldig våt, men met’n klarte å komme seg over med æren i behold, skoa på beina og sokkene fri for gjørme. Krækling hadde som vanlig det brenntravelt med å komme seg inn og under brisken.

Ikke før var de inne i hytta, så sildret regnet ned igjen. Et av målene for turen utenom stuebytte, var å se hvor det var lekkasje i taket. Det er som regel en liten dam på bordet og på krakkene til venstre for bordet når noen ankommer hytta.
Det ble fort varmt inne, så Bølge ville ut. Da han la seg til ut i bislaget ble Krækling med ham dit. Alle gikk til ro der de ville. Sånn i seks tiden på natten ble met’n vekt av knurring ute i bislaget. De fikk beskjed om å holde kjeft, noe som ble etterkommet. Bølge har begynt å knurre og tøffe seg litt overfor Krækling, noe han overhodet ikke har noen rett til, som du senere vil se. Imidlertid regnet det ikke så mye at det dryppet noe sted. Så lekkasjen er i skrivende stund fortsatt et mysterie.
Dagen etter våknet de til solskinn. Planen for dagen var å gå opp og innover Kollerfjellet hvis været holdt, og det ikke var blitt for vått i terrenget. Met’n ville sjekke om Teddy brothers fremdeles var i området. Det ble fyrt opp i ovnen, og han trødde opp i støvla og gikk ut i gangen og koblet bikkjene.
Som uinnvidd leser lurer du muligens på om det er veldig mye kriminalitet på Hopen, siden man må ha med seg våpen på do. Vi kan forsikre deg om at kriminalitetsstatistikken er veldig bra her på øya. Tror ikke akkurat noen etater kan påberope seg æren for det, men den kriminelle aktiviteten her begrenser seg til tyveri og hærverk. Reven stjeler unger og egg, og bamsen raserer hytter.

Ja, det var nå denne siste man burde passe seg for når man går ut av en hytte da. Bikkjene var først ut. Selv tok met’n kikker’n på hjørnet for å forvisse seg at det ikke sto noen bøllebjørn på lur. Først måtte bikkjene få strekke litt på seg, og skvette litt på hjørner, rekved og sånn. De ruslet derfor litt sørover brinken. Met’n sjekket rutinemessig bak hytta. Og der satt’n! Ikke jackpot i lotto -men Teddy.

Ca 80 meter unna satt han og så på dem. Met’n sjekket veldig hurtig at Teddy ikke hadde med kompisen sin -og at han forholdt seg rolig. Da var det bare å haste inn i hytta etter kamera og signalpistol. Litt armer og ben ble det. To bikkjer….den ene ville vekk når han skjønte hva som var der ute. Den andre viste ikke hvor han ville…litt her, nei, kanskje litt der. Mobil i den ene handa, og signalpisol i den andre. Alt krydret med flagrende skolisser. Men met’n hadde solbriller….Iooking cool! Viktig det!
Bamsefar ble anropt. Først på norsk, så på engelsk da han ikke virket til å forstå norsk. Vi har jo heldigvis lært av Lars Monsen at man skal snakke engelsk til bjørner
. Han snudde seg i det minste og tasset litt rundt før han igjen så på denne skapningen som sto og skreik til ham. Om bamsen lurte på om han skulle forsøke seg som bøllebjørn mistet han lysten når det smalt fra signalpistolen. Man spøker nemlig ikke med en skjeggete met, med skulderhylster og solbriller. Men Teddy var litt seigere i bevegelsene nå enn ved forrige møte. Det var lett og se at han sank godt nedi myra for hvert steg. Han snudde seg og så seg tilbake hele tiden, men han gikk bare videre hvis met’n sto og så på’n. Var met’n inne i hytta stoppen bamsen opp -helt til’n kom ut igjen.

Teddys tanker:
«Oi, der var det ett sånt pinnedyr med to bolerever. Ka er det han står og kauke førr -på engelsk? Sikkert utlending, teite briller har’n og –Turist! Uppsann… der smalt det vist. Får vel spille med og late som æ vart litt skræmt.
Men det var da voldsomt da. Han står der enda og glor. Ok, da. Lite kjøtt på pinnedyr….så sulten er jeg da ikkje. Æ går.»

Bamsen ruslet nordover stranden. Det var i utgangspunktet en blindvei. Så for å unngå at han kom i retur bestemte met’n seg for å komme seg opp på brinken. Bølge sto stille, helt super muse stille når han fikk kløvet på denne gangen. Men han måtte hales ut av hytta som han hadde søkt tilflukt i.

Det var bare for met’n å legge seg bakpå og bli dratt opp på brinken. Denne Bølge kan tydeligvis være en retningsbestemt trekkhund når han har den rette motivasjonen.
På stasjonen var det bare å hive seg rundt igjen. Der var det ved som var tema.

Kenneth hadde også forskjellige andre prosjekter som gikk parallelt.

Kokken hadde brukt formiddagen på å rydde søppel i fjæra før han heiv seg i gang med nok et gourmet måltid

. Det ble en bamsemiddag(spare ribs), med bamseøl og stasjonssjefens kosebamse ved bordet.

Vi bamser videre…

Vi lovte jo våre lesere …. Vel, lesere er jo flertall. Nå vet vi jo ikke akkurat om vi har så mange lesere da. Hvem i alle dager har hørt om Hopen? Det er jo bare DU…..altså leseren. Så da starter vi på nytt:

Vi lovte jo LESEREN vår at vi skulle skrive litt om dagliglivet på øya. De rutinepregede dagligdagse gjøremål. Hensikten er jo at DU som havnet på siden vår ved en inkurie, skal få litt kunnskap om hva vi egentlig driver med her som belønning for din nyskjerrighet. Vi er altså en meteorologisk stasjon.
Nei, det er IKKE vår skyld at været blir dårlig! …
. Bare nevner det. Er nok opp til høyere makter … for dem som velger å tro på det, eller som de mer realitetsorienterte … sola som varmer havet og lufta … dette igjen skaper bevegelse osv. osv. Masse slikt vi ikke kan. Vår jobb er å rapportere været – ikke til rektor… men til værvarslinga i Nord Norge som altså ligger i Nordens Paris… som ikke er i Frankrike

. Hmm… Skulle likt å sett Henry Rudi spasere rundt i Paris med en Isbjørn i bånd. Tromsø heter stedet – eller byen. For det er jo en by – selv om de ikke har jernbanestasjon, T-bane, A gjeng og B gjeng. Onkel Skrue hadde med andre ord fått ha pengene sine i fred hvis han hadde hatt bingen sin i Tromsø. Hvorfor tenkte ikke Walt Disney på det!? For ordens skyld: Pengebingen, IKKE grisebingen
.

Hæ! Har vi mistet fokus og retning nå… Ok, altså hvor var vi?

Jo, vi rapporterer været. Spesielt dette med skyer er viktig. Type og høyde er sentral informasjon om skyer. Dette er nemlig ikke like lett å se fra en satellitt. I tillegg til vanlige meterologiske data som temperatur og trykk og slikt som registreres automatisk, må vi måle sjøtemperatur og fastslå bølgehøyde.

Dette registreres i to forskjellige format kalt Synops og Metar. Synops er vanlige meteorologiske data, mens Metar er meteorologisk data spesielt beregnet på luftfarten. I starten skapte dette litt forvirring, fordi en del begrep har forskjellig betydning i de to systemene.

Men alt går seg til. Dataene vi samler inn blir en del av datagrunnlaget som trengs for å gi ut så nøyaktige værprognoser som mulig. Disse målingene foretas hver tredje time døgnet rundt.
Hvorfor kan man bare ikke ha ett system som dekker alt? – spør vel du…
DET var et veldig veldig godt spørsmål…… Har du flere spørsmål?

Eventuell nedbør måles også regelmessig. Dette skjer på en god og velprøvd måte.

To ganger i døgnet sender vi også ut værmelding beregnet på fiskeflåten og andre som befinner seg i vårt område. Dette sendes ut både på HF og VHF.

Men stasjonen har også en viktig beredskapsrolle i kraft av sin beliggenhet. Aktiviteten er økende i havområdet
. Det er derfor viktig for redningstjenesten og Sysselmannen at det finnes et sted med noe infrastruktur på østsiden av Svalbard. Her kan redningshelikoptere lande og tanke. Mannskapet kan få hvile og mat. Skadelidte kan evakueres hit i påvente av videre transport til Longyearbyen eller fastlandet.

I tillegg til dette ser vi etter utstyr for Universitetet i Bergen som driver med jordskjelvregistrering, samt Nordlysobservatoriet i Tromsø som driver med….- ja, du gjettet riktig; Nordlys!

Håper dette ga et lite innblikk i hva fire fine fyrer driver med i ishavet. FEM!

Dagene raser avgårde…

Dette har skjedd siden sist:
Bølge er blitt en veldig rolig hund. Trives utrolig godt inne i hundehuset sitt for tiden. Går man bort til ham, kommer han hvis man lokker ham ut, men går straks inn igjen når det ikke er mer trøst å få.
Det var vist ikke så kjekt å treffe på toblad bamse. Men Halloo! … Det heter jo Bjørnesletta!

Det var derfor ikke aktuelt å ta ham med i dag når tåka lettet, for å se om brødrene Teddy fremdeles var i nærheten
.

Met’n tok med seg Krækling
. Krækling er en trivelig hund. Han har skjønt at han skal trekke i oppoverbakker, å gå med slakk line i nedeoverbakker. De andre bikkjene har begrensede kognitive evner i så måte.

Vi innser at vi nå både gleder og skuffer våre lesere. De som har et forhold til stasjonen, og kanskje har lagt ned et utall dugnadstimer på å sette Johshytta i stand, kan glede seg over at hytta var urørt av bamselabb.
De som følger oss for å sprite opp hverdagen sin med barske polarhistorier, må finne spenning et annet sted. Kan vi foreslå golf, fingermaling eller brodering?
Met’n gikk i alle fall innover Kollerfjellet helt til tåka meldte sin ankomst -igjen.

Spørsmål: Så han noen pelsdyr da?                                            Svar: Nei.

Mens Bjørn vaset rundt oppi tåka og lette etter navnebrødrene sine, gikk livet sin vante gang nede på stasjonen. Der sto vasking av fuel-anlegget på programmet.

Sjefen mente at her skulle det arrangeres dans når sommerbåten kom. Kenneth mente at det bare ville føre galt av sted. Lokalet egnet seg bedre til å holde basar eller lysfest!

Imens sto kokken på kjøkkenet og pønsket ut nye gourmet retter.

Som enhver kokk med respekt for seg selv, gjør han så godt han kan, i forhold til å sabotere ethvert forsøk på å redde sommerkroppen. Vi lider med andre ord ingen nød.

– Vi koser oss videre her på øya.

Nå har det seg slik at øya Hopen er kjemisk fri for rosabloggere. Det har derfor tatt litt tid og mye plunder å finne ut hvordan denne bloggen egentlig funket
. Mye løste seg da met’n fant ut at han ikke hadde administratortilgang
. Da det ble rettet, ble alt straks mye enklere.
Det er fremdeles mye liv og røre på øya. Ja, kanskje litt for mye liv….eller rettere sagt tidligere liv som enda skaper liv
.

Ja, det der skjønte vel du som leser ikke mye av. Det er derfor på tide å presentere den femte mann på Hopen:

GÜNTHER

Nå vet vi vel egentlig ikke at det var det han het, men vi finner det plausibelt at dette kan spores tilbake til krigen. At det er en mann er vi rimelig sikre på, rett og slett fordi det ikke har vært så mange kvinner på øya oppigjennom historien.

Günther holder til i 2. etg. I rommet ved siden av Kenneth
. Der har han blitt hørt om natta. Han trives også tydeligvis inne på «museumskottet» innenfor sjefslugaren. Derfra høres romstering midt på natten. Günther drar også møbler rundt på gulvene oppe i 2. etg. Dette erfarte visstnok også forrige sommerbesetning. Det spesielle er at det kun er nattevaktene nede som hører møbler blir dratt over gulvene. De som sover oppe merker ingenting.
Den praktiske betydning av å ha en 5. mann på lasset, er at han har blitt vår lokale syndebukk. Han får nå skylden for alt som er galt.

Ellers er det verdt å nevne at helikopterbesøket vi hadde fra Kystvakten, var i deres nye NH90 helikopter. Vi satser på at det vil bli enklere framover å få folk -og varer frem og tilbake til stasjonen.

Ellers ser det ut til at hekkesesongen for ærfuglene nå går mot slutten. De aller fleste kyllingene har kommet seg på sjøen, noen med litt hjelp fra stasjonsbesetningen. Mammaen til Anders var en av de som fikk litt hjelp. Met’n fikk med seg at hun gikk fra reiret sitt med kun en kylling. En annen kylling prøvde så godt den kunne å bli med. Imidlertid hadde den nok ikke fått nok tid på seg, slik at den ikke hadde helt taket på dette med å gå. Den ble derfor båret ned til vannet, der mammaen til Anders ventet på den. Hun svømte da lykkelig ut med to kyllinger. Det var ingenting i veien med kyllingens evne til å svømme eller dykke

. Trioen ble også sett neste dag, og da hadde den minste ikke noe problem med å fote seg i strandkanten.
Men hvem er nå Anders? – tenker du.
Jo, Anders lå igjen i reiret mammaen hadde gått ifra. Der lå det en død kylling – og ett egg. Da det kom pipelyder fra egget ble det tatt med inn. Det klekket etter få timer, og vipps så hadde stasjonen fått enda en ny beboer

.

Anders vokste raskt. Han måtte derfor forberedes på det virkelige livet. Et utdanningsprogram ble stablet på beina. Som ærfugl kylling er dette med å svømme veldig viktig. Svømmetrening ble satt på programmet. Kokken etablerte raskt et svømmebasseng i kjølegangen. Svømming var noe Anders behersket til fulle. Han raste rundt som en liten speedbåt, dykket og koste seg.
Straks den neste røya på utsiden hadde fått klekket kyllinger, gikk vi ut med Anders. Han ble tatt imot med åpne vinger og la seg fint sammen med de andre kyllingene hennes. Det fine med ærfugler er at de er flinke til å ta vare på hverandre.

Ett av prosjektene denne uken har vært lapping av båt. På grunn av utfordrende eller rettere sagt manglende havneforhold blir det mye juling på stasjonens båter, når de skal opp og ned av sjøen. Det var derfor på tide å lappe minstebåten skikkelig med ny glassfiberduk.

Ellers ryddes det mye og gjøres klar til sommerbåten. Stasjonssjefen og met’n har gått litt i lære hos sagbruksmester Gyldentand. Det vil si, sagbruket har de ikke fått bruke. De har måttet nøye seg med å få kappe opp en stabel paller med motorsag. Gyldentand virket fornøyd med det, så kanskje de en gang i fremtiden også får lov til å snurre på sagsveiven til Hopen Sag & Høvleri.

De blir også satt til mye annet arbeid av Gyldentand:

Før vi avslutter bør vi nevne at vi har sommerbjørner på øya. En stor rugg ruslet rundt her i morges.

Den forsvant etter hvert over brinken. Da vi var litt bekymret for at han var på vei/hadde vært og bøllet seg på Johshytta, tok met’n og Kenneth turen over med Bølge for å inspisere. Det var i alle fall planen. De gikk på bamsefar rett oppå brinken. Han lå ca midt på sletta opp mot Kollerfjellet. Planen var å jage ham. Da han ble anropt, reiste to stykker seg. Like store. De ruslet rolig oppover Kollerfjellet.

En forsvant opp over brinken mens den andre satte kursen mot toppen. Der la den seg for øvrig til rette like under toppen. Da vi fortsatte over dukket det opp en bamse midt på brinken over Johshytta. Bølge likte dette veldig dårlig. Han ville hjem. Bamsen var skikkelig svart i stumpen. Så enten hadde den første akt ned bratthenget ned mot Bjørnstranda på vestsiden, eller så var dette faktisk en tredje bjørn. Vi fant det lurest å prioriterte varmlunsjen til kokken.

Dette var kjekt. Må liksom være litt bamser på en ishavsstasjon.
Følg med videre!

Da var det igjen tid for å skrive litt om livet på Hopen. Nå har vi vært her i ca en mnd. Tiden går nesten litt for fort. Vi tenkte at hovedfokuset på bloggen dette halvåret skal være dagliglivet på stasjonen. Turlivet er grundig dokumentert av tidligere besetninger. Ja, til de grader at tilfeldige lesere av bloggene fort kan sitte igjen med inntrykk av at livet på Hopen stort sett dreier seg om tur, hytteliv og bikkjer. Det er en del av livet det og, men ikke alt. Dessuten er natur noe man bør oppleve, ikke lese om eller se på bilder. Roen man finner ved å sitte på taket på Johshytta, og kjenne varmen fra midnattsolen trenge gjennom klærne. Opplevelsen av den øredøvende stillheten som kun blir brutt av ett og annet isflak som knekker, eller noen steiner som triller ned fra Werenskioldfjellet kan ikke formidles rettferdig – man må være der.
Dog skal det sies at lesere av bloggene ikke har fått med seg at Hopen på våren er et utfordrende turområde. Veteranene på stasjonen snakker om utallige mannskaper, som i yr turiver bokstavelig talt har gått skoa av seg i det gjørmete og myrete landskapet som preger øya. Det er ikke helt uten risiko man beveger seg rundt på øya før den har drenert ferdig og tørket opp.
Isen har ligget tykk på begge sider av øya helt til nå. Nå begynner det å åpne seg. Men den har kommet og gått. Dette har gjort det kaldere enn normalt . Vi ligger på plussiden, men bare så vidt. Tross dette har uteaktivitetene tiltatt.

Båtene ble klargjort i påvente av Kystvakten som skulle komme med forsyninger. De måtte gi opp da isforholdene gjorde det umulig for dem å komme i land med båt. Tåka la også en effektivt stopper for bruk av helikopter. Etter å ha seilt hvileløst rundt i Barentshavet og jaktet på fiskebåter med for liten maskevidde eller for stor fangst – med kokkens etterlengtede forsyninger om bord – lyktes det dem tilslutt og få inn forsyningene med helikopter. Det var bra. Da slapp vi å stramme inn beltespennene, og kokken fikk masse å drive med – alle happy!
Ellers har det gått en del i betong. Havet spiser seg sakte men sikkert inn på stasjonen. Nå var det begynt å spøke litt for det nederste bardunfundamentet til en av mastene. Dette måtte gjøres noe med. Kenneth hadde hørt at det skulle være en gravemaskin på stasjonen.
Han fant et byggesett innerst inne i en container på Hopen airport

. Etter mye luring og lirking ved hjelp av traktor og øvrig besetning klarte han å få delene ut og montert. Her skulle det grøftes og graves!

I et jafs så var hullet til nytt bardunfundament klart. Forskaling ble snekret og plassert nedi hullet sammen med met’n. Han fikk jobben med å grave igjen rundt forskalingen. Nytt bardunfeste ble sveiset og rigget på plass.

Klar for fase 2 – som var støyping.
Kokken som hadde masse erfaringer med miksmastere og bolledeig, ble selvutnevnt støyperibestyrer. Etter noen prøvedeiger satt blandingen godt. Kokken mente det måtte ca 60 blandinger til for å fylle hullet. Stasjonsbestyreren mente at det hørtes mye ut. Han fant fram en tommestokk som han målte med -etter hver trillebår med ferdigblandet sement som met’n tømte nedi hullet. Stasjonsbestyrerens estimater svingte fra den ene trillebåren til den andre, og han målte iherdig samtidig som han kjeftet på kokken om å ha mer eller mindre vann i blandingene. Kenneth syntes det ble mye styr rundt hullet, så han fant en grøft han kunne fikse litt med gravemaskin – boys with toys!

Tilslutt var jobben gjort – med under 30 trillebårer med sement. Dette skyldes kun at han hadde hatt i ekstra med sand, sement og vann under blandingene mente kokken.
Neste prosjekt var sagbruk. Kenneth hadde nemlig også funnet et komplett fiks ferdig sagbruk på stasjonen. Dette ble montert opp -og vipps så var Hopen Sag & Høvleri et faktum. Kenneth ble utnevnt til sagbruksmester Gyldentand (Vømmøl). Alskens stokker og stammer ble halt opp fra fjæra med traktor og lagt på sagbruket. Alt tømmeret ble erklært å være første sortering russisk lerk, så her var det snakk om et høykvalitets nisjeprodukt.

Det store badevekt mysteriet ble også løst. Den forrige besetningen hadde hatt innveiing ved ankomst. Så hadde kokken deres gjemt vekk badevekten helt til de skulle dra. Hva resultatet ble vites ikke. Uansett så kunne heller ikke vi finne denne badevekten. Etter grundig etterforskning løste met’n mysteriet. Vekten kom på plass igjen. Dette førte til at kokken fikk serveringsnekt på kaker og dessert. Og slik er ståa nå.
Ellers så er reven blitt litt for husvarm. Nå har den støvsuget området helt inn til hovedhuset for ærfugler og egg. Prøver man å skremme den vekk, ser den bare dumt på deg, tar en runde rundt kvartalet, for så å innfinne seg igjen. Søte rovdyr dreper nemlig for å overleve. Vi prøver nå så godt vi kan og følge med slik at ærfuglene kommer seg trygt på sjøen med ungene sine. Det er ikke bare reven som er ute etter dem. Måsen bidrar også til å redusere antall ærfugler. Men sånn er nå engang naturen…..og dagene går.