Da var det igjen tid for å skrive litt om livet på Hopen. Nå har vi vært her i ca en mnd. Tiden går nesten litt for fort. Vi tenkte at hovedfokuset på bloggen dette halvåret skal være dagliglivet på stasjonen. Turlivet er grundig dokumentert av tidligere besetninger. Ja, til de grader at tilfeldige lesere av bloggene fort kan sitte igjen med inntrykk av at livet på Hopen stort sett dreier seg om tur, hytteliv og bikkjer. Det er en del av livet det og, men ikke alt. Dessuten er natur noe man bør oppleve, ikke lese om eller se på bilder. Roen man finner ved å sitte på taket på Johshytta, og kjenne varmen fra midnattsolen trenge gjennom klærne. Opplevelsen av den øredøvende stillheten som kun blir brutt av ett og annet isflak som knekker, eller noen steiner som triller ned fra Werenskioldfjellet kan ikke formidles rettferdig – man må være der.
Dog skal det sies at lesere av bloggene ikke har fått med seg at Hopen på våren er et utfordrende turområde. Veteranene på stasjonen snakker om utallige mannskaper, som i yr turiver bokstavelig talt har gått skoa av seg i det gjørmete og myrete landskapet som preger øya. Det er ikke helt uten risiko man beveger seg rundt på øya før den har drenert ferdig og tørket opp.
Isen har ligget tykk på begge sider av øya helt til nå. Nå begynner det å åpne seg. Men den har kommet og gått. Dette har gjort det kaldere enn normalt . Vi ligger på plussiden, men bare så vidt. Tross dette har uteaktivitetene tiltatt.

Båtene ble klargjort i påvente av Kystvakten som skulle komme med forsyninger. De måtte gi opp da isforholdene gjorde det umulig for dem å komme i land med båt. Tåka la også en effektivt stopper for bruk av helikopter. Etter å ha seilt hvileløst rundt i Barentshavet og jaktet på fiskebåter med for liten maskevidde eller for stor fangst – med kokkens etterlengtede forsyninger om bord – lyktes det dem tilslutt og få inn forsyningene med helikopter. Det var bra. Da slapp vi å stramme inn beltespennene, og kokken fikk masse å drive med – alle happy!
Ellers har det gått en del i betong. Havet spiser seg sakte men sikkert inn på stasjonen. Nå var det begynt å spøke litt for det nederste bardunfundamentet til en av mastene. Dette måtte gjøres noe med. Kenneth hadde hørt at det skulle være en gravemaskin på stasjonen.
Han fant et byggesett innerst inne i en container på Hopen airport

. Etter mye luring og lirking ved hjelp av traktor og øvrig besetning klarte han å få delene ut og montert. Her skulle det grøftes og graves!

I et jafs så var hullet til nytt bardunfundament klart. Forskaling ble snekret og plassert nedi hullet sammen med met’n. Han fikk jobben med å grave igjen rundt forskalingen. Nytt bardunfeste ble sveiset og rigget på plass.

Klar for fase 2 – som var støyping.
Kokken som hadde masse erfaringer med miksmastere og bolledeig, ble selvutnevnt støyperibestyrer. Etter noen prøvedeiger satt blandingen godt. Kokken mente det måtte ca 60 blandinger til for å fylle hullet. Stasjonsbestyreren mente at det hørtes mye ut. Han fant fram en tommestokk som han målte med -etter hver trillebår med ferdigblandet sement som met’n tømte nedi hullet. Stasjonsbestyrerens estimater svingte fra den ene trillebåren til den andre, og han målte iherdig samtidig som han kjeftet på kokken om å ha mer eller mindre vann i blandingene. Kenneth syntes det ble mye styr rundt hullet, så han fant en grøft han kunne fikse litt med gravemaskin – boys with toys!

Tilslutt var jobben gjort – med under 30 trillebårer med sement. Dette skyldes kun at han hadde hatt i ekstra med sand, sement og vann under blandingene mente kokken.
Neste prosjekt var sagbruk. Kenneth hadde nemlig også funnet et komplett fiks ferdig sagbruk på stasjonen. Dette ble montert opp -og vipps så var Hopen Sag & Høvleri et faktum. Kenneth ble utnevnt til sagbruksmester Gyldentand (Vømmøl). Alskens stokker og stammer ble halt opp fra fjæra med traktor og lagt på sagbruket. Alt tømmeret ble erklært å være første sortering russisk lerk, så her var det snakk om et høykvalitets nisjeprodukt.

Det store badevekt mysteriet ble også løst. Den forrige besetningen hadde hatt innveiing ved ankomst. Så hadde kokken deres gjemt vekk badevekten helt til de skulle dra. Hva resultatet ble vites ikke. Uansett så kunne heller ikke vi finne denne badevekten. Etter grundig etterforskning løste met’n mysteriet. Vekten kom på plass igjen. Dette førte til at kokken fikk serveringsnekt på kaker og dessert. Og slik er ståa nå.
Ellers så er reven blitt litt for husvarm. Nå har den støvsuget området helt inn til hovedhuset for ærfugler og egg. Prøver man å skremme den vekk, ser den bare dumt på deg, tar en runde rundt kvartalet, for så å innfinne seg igjen. Søte rovdyr dreper nemlig for å overleve. Vi prøver nå så godt vi kan og følge med slik at ærfuglene kommer seg trygt på sjøen med ungene sine. Det er ikke bare reven som er ute etter dem. Måsen bidrar også til å redusere antall ærfugler. Men sånn er nå engang naturen…..og dagene går.