Ut av helikopteret, inn på stasjonen for å få det viktigste av informasjon, drøye halvtimen senere har gammelbesetningen dratt.

Vi har nå vært her i 8 dager, og har skaffet oss en viss forståelse og oversikt over hvordan ting gjøres. Mye på grunn av at to av oss har vært en del av besetningen her tidligere. Det høster vi to andre så mye som mulig av.

Det er uvant å ikke være øverst på næringskjeden, som på fastlandet hvor det er bare å traske i vei hvor man vill nesten uten bekymringer. Her på Hopen er vi gjester i hagen til isbjørnen. Det krever sine forehåndsregler for at naboforholdet skal holde seg på et sunt nivå. En runde på skytebanen for å bli kjent med «siste utvei» i tilfelle rottefelle, altså rifla, er en slik forehåndsregel. Det er ikke observert bjørn på øya i sommer, men hver vinter kommer bjørnen med havisen sørover til Hopen. Vi får se om vi får besøk denne vinteren også. 

Stasjonens fem hunder fungerer som isbjørnvakt og venner.

Vi har det fint her på Hopen og har alt vi trenger for å leve godt

. Vi er fire personer som utgjør hele befolkningen på øya. Nærmeste sted som er befolket året rundt er den polske forskningsstasjonen i Hornsund på Spitsbergen.  Den befinner seg ca 250km unna . Foreløpig er vi i bli-kjent fasen, og kommer garantert til å ha dager der vi ikke er like enige, men det skal vi ta på en bra måte. Det er unikt å få være på et slikt sted. Vi føler oss priviligerte.