Å dra nordover på øya Hopen er litt spesielt. Med ei øy som «kun» er 33km lang fra sydspiss til nordspiss kan det høres ut som om det er lett match å gå øya på langs. Den gang ei.

Den meteorologiske stasjonen som i alle tilfeller blir utgangspunkt for stasjonsbesetningen på utflukter befinner seg ca 1/4 fra sydspissen på øya. Dvs. at en tur nordover blir lengre enn hva som er mulig sørover.

De fire hyttene utenfor stasjonsområdet på øya byr på trygghet underveis og glimrende muligheter for overnatting. To av disse hyttene befinner seg nord for stasjonen . Bjørnebo drøye 7 km i luftlinje og Beisarhytta lengst mot nord ca 20 km i luftlinje fra stasjonen.

Som nevnt høres ikke avstanden nordover avskrekkende ut. Men en tur til Beisarhytta og omså helt ut til nordspissen er mer seriøs enn den høres ut, dog fullt overkommelig om en tar sine forehåndsregler. Faktorer som spiller inn er at man befinner seg på ei smal fjellstripe midt i Barentshavet fullt eksponert for vær og vind. Topografien tilsier at med unntak av en periode på vinteren når isen er fast og fin må man ellers gå oppe på fjellplatåene fordi det er for bratt og løst å gå langs sjøkanten. Vår og sommer byr i tillegg ofte på et lavt tåkeskylag som hviler på toppene og stjeler sikten fra vandreren. Tilstedeværelse av isbjørn krydrer også ofte en tur nordover selv om det er mer til glede enn heft. Så milene føles lengre på Hopen enn hjemme på fastlandet. Men du verden hvor flott livet er når været og føret slår til!

Denne vinteren har vi til sammen i besetningen fått til 5 skiturer til Beisarhytta, øyas nordligste. Besøk på Beisarhytta anses som ganske sjeldent, kanskje bare noen få besøk i året. Selvfølgelig mye avhengig av interessen hos besetningen.

Her kommer noen bilder fra noen av turene til Beisarhytta og omegn denne vinteren. (I ganske villkårlig rekkefølge!)