Sommeren 2019 – Del 2

Da var det igjen tid for å skrive litt om livet på Hopen. Nå har vi vært her i ca en mnd. Tiden går nesten litt for fort. Vi tenkte at hovedfokuset på bloggen dette halvåret skal være dagliglivet på stasjonen. Turlivet er grundig dokumentert av tidligere besetninger. Ja, til de grader at tilfeldige lesere av bloggene fort kan sitte igjen med inntrykk av at livet på Hopen stort sett dreier seg om tur, hytteliv og bikkjer. Det er en del av livet det og, men ikke alt. Dessuten er natur noe man bør oppleve, ikke lese om eller se på bilder. Roen man finner ved å sitte på taket på Johshytta, og kjenne varmen fra midnattsolen trenge gjennom klærne. Opplevelsen av den øredøvende stillheten som kun blir brutt av ett og annet isflak som knekker, eller noen steiner som triller ned fra Werenskioldfjellet kan ikke formidles rettferdig – man må være der.
Dog skal det sies at lesere av bloggene ikke har fått med seg at Hopen på våren er et utfordrende turområde. Veteranene på stasjonen snakker om utallige mannskaper, som i yr turiver bokstavelig talt har gått skoa av seg i det gjørmete og myrete landskapet som preger øya. Det er ikke helt uten risiko man beveger seg rundt på øya før den har drenert ferdig og tørket opp.
Isen har ligget tykk på begge sider av øya helt til nå. Nå begynner det å åpne seg. Men den har kommet og gått. Dette har gjort det kaldere enn normalt. Vi ligger på plussiden, men bare så vidt. Tross dette har uteaktivitetene tiltatt.

Litt maling her og der skader ikke

Båtene ble klargjort i påvente av Kystvakten som skulle komme med forsyninger. De måtte gi opp da isforholdene gjorde det umulig for dem å komme i land med båt. Tåka la også en effektivt stopper for bruk av helikopter. Etter å ha seilt hvileløst rundt i Barentshavet og jaktet på fiskebåter med for liten maskevidde eller for stor fangst – med kokkens etterlengtede forsyninger om bord – lyktes det dem tilslutt og få inn forsyningene med helikopter. Det var bra. Da slapp vi å stramme inn beltespennene, og kokken fikk masse å drive med – alle happy!
Ellers har det gått en del i betong. Havet spiser seg sakte men sikkert inn på stasjonen. Nå var det begynt å spøke litt for det nederste bardunfundamentet til en av mastene. Dette måtte gjøres noe med. Kenneth hadde hørt at det skulle være en gravemaskin på stasjonen.
Han fant et byggesett innerst inne i en container på Hopen airport. Etter mye luring og lirking ved hjelp av traktor og øvrig besetning klarte han å få delene ut og montert. Her skulle det grøftes og graves!

Bølge bryr seg ikke om gravemaskiner

I et jafs så var hullet til nytt bardunfundament klart. Forskaling ble snekret og plassert nedi hullet sammen med met’n. Han fikk jobben med å grave igjen rundt forskalingen. Nytt bardunfeste ble sveiset og rigget på plass.

Klar for fase 2 – som var støyping.
Kokken som hadde masse erfaringer med miksmastere og bolledeig, ble selvutnevnt støyperibestyrer. Etter noen prøvedeiger satt blandingen godt. Kokken mente det måtte ca 60 blandinger til for å fylle hullet. Stasjonsbestyreren mente at det hørtes mye ut. Han fant fram en tommestokk som han målte med -etter hver trillebår med ferdigblandet sement som met’n tømte nedi hullet. Stasjonsbestyrerens estimater svingte fra den ene trillebåren til den andre, og han målte iherdig samtidig som han kjeftet på kokken om å ha mer eller mindre vann i blandingene. Kenneth syntes det ble mye styr rundt hullet, så han fant en grøft han kunne fikse litt med gravemaskin – boys with toys!

Tilslutt var jobben gjort – med under 30 trillebårer med sement. Dette skyldes kun at han hadde hatt i ekstra med sand, sement og vann under blandingene mente kokken.
Neste prosjekt var sagbruk. Kenneth hadde nemlig også funnet et komplett fiks ferdig sagbruk på stasjonen. Dette ble montert opp -og vipps så var Hopen Sag & Høvleri et faktum. Kenneth ble utnevnt til sagbruksmester Gyldentand (Vømmøl). Alskens stokker og stammer ble halt opp fra fjæra med traktor og lagt på sagbruket. Alt tømmeret ble erklært å være første sortering russisk lerk, så her var det snakk om et høykvalitets nisjeprodukt.

Det stokker seg litt for sagbrukmester Gyldentand

Det store badevekt mysteriet ble også løst. Den forrige besetningen hadde hatt innveiing ved ankomst. Så hadde kokken deres gjemt vekk badevekten helt til de skulle dra. Hva resultatet ble vites ikke. Uansett så kunne heller ikke vi finne denne badevekten. Etter grundig etterforskning løste met’n mysteriet. Vekten kom på plass igjen. Dette førte til at kokken fikk serveringsnekt på kaker og dessert. Og slik er ståa nå.
Ellers så er reven blitt litt for husvarm. Nå har den støvsuget området helt inn til hovedhuset for ærfugler og egg. Prøver man å skremme den vekk, ser den bare dumt på deg, tar en runde rundt kvartalet, for så å innfinne seg igjen. Søte rovdyr dreper nemlig for å overleve. Vi prøver nå så godt vi kan og følge med slik at ærfuglene kommer seg trygt på sjøen med ungene sine. Det er ikke bare reven som er ute etter dem. Måsen bidrar også til å redusere antall ærfugler. Men sånn er nå engang naturen…..og dagene går.

Share

Sommeren 2019 – Del 1

Ja, da er vi godt i gang på Hopen. Vi er stasjonssjef Tom Johansen – ishavsseiler med utallige sesonger på Bjørnøya og Hopen, kokken Erland Eliesen – kjent fra TV serien fra Bjørnøya. Også han med flere sesonger på Bjørnøya, Jan Mayen og Hopen. Fagarbeideren denne sommeren er Kenneth Vikane – en sindig kar ifra Hardanger, veldig ulik Lothepus. Han ble bitt av polarbasillen i fjor sommer da han var på Bjørnøya. Sistemann er meteorologifullmektig Bjørn Pollestad – tross en veldig fin tittel, egentlig veldig ukjent og skårunge i ishavssammenheng. Om vi er de tre musketerer med innbytter eller en tredjedel av the dirty dozen har vi ikke helt funnet ut av enda … uansett så har vi funnet tonen og ser fram til å jobbe sammen.

Turen startet i Tromsø med KV Svalbard. Det ble en fantastisk seilas i strålende vær. All takk til Kystvakten og dens mannskap for prima bevertning og service. De sørget til og med også for litt uventet underholdning da de la om kursen for å fange en spansk fiskebåt. At det ble servert Bacalao til middag straks fiskebåten var tatt i arrest mente Kystvakten kun var en ren tilfeldighet – jaaadda! 

På grunn av spanjolen ankom vi Bjørnøya et døgn senere en planlagt. Været viste seg fra sin beste side. Det var masse folk som skulle i land. Først ble ny stasjonsbesetning satt på land. Så gikk vi rundt øya og satte av fugleforskere fra Norsk polarinstitutt. Met’n så sitt snitt til å krysse av Bjørnøya på sin liste over besøkte steder. Han var derfor med å hjelpe til med å få forsyningene til fugleforskerne fram til hovedstasjonen deres.  En fin rusletur i Bjørnøyas fineste natur. Been there, done that….Hopen next!

Hopen viste seg også fra sin beste side. Det var så bra at mannskapene fra KV Svalbard fikk anledning til å gå i land og bade etc. Met’n gikk rett på vakt og ble sporenstreks satt i arbeid på velferden. Vinterbesetningen leverte fra seg en ren og pen stasjon. Imidlertid hadde noen av dem et noe underfundig smil da de forsvant med ribben til Kystvakten. Vi regnet med at de hadde gjort noen pøbelstreker før de dro. Ganske riktig! Etter noen timer begynte vekkeklokker og ringe rundt omkring i huset. Tilfeldigvis var det folk rett i nærheten alle gangene, slik at det gikk fort å stanse dem. Litt artig var det med klokken de hadde skrudd inni veggen. Den brukte vi nesten ett helt minutt på å lokalisere. Heldigvis ringte ingen etter midnatt – god spøk!

Tinekaret

Da finværet fortsatte bestemte vi oss like godt for å begynne med rens av stasjonens vann og kloakksystem. Met’n  regnet med at det var han som fikk drittjobben da han var ferskest. Men neida, sjefen hadde funnet en sånn finn hvit overtrekksdress. Den gledet han seg til å få bruke. Han mente at han ville fremstå som den reneste kirurg. Iført denne gikk Dr. S. Kit til angrep på den ondartede kloakkummen med det kirurgiske presisjonsinstrumentet brannslange. Met’n og Kokken lurte på om det var den avskyelige snømannen som rumsterte der nede i fjæra. Kenneth som hadde vært i garasjen og kost litt med traktoren sin, fikk seg et lite sjokk da han så dette hvite uhyret som sto nede i stranden og spylte møkk.

Mummitrollet i aksjon

Han trodde det var Mummitrollet himself … et troll som hadde gitt ham mange søvnløse netter i barndommen. Han ble faktisk så skremt at han hoppet rett oppi tinekaret. For å drive litt psykologisk førstehjelp fikk met’n Kenneth til å tro at vinterbesetningen hadde brukt tinekaret som ønskebrønn. Det var sikkert en ikke uanseelig mengde mynter på bunnen der. Om vinterbesetningen hadde fått noen av ønskene sine oppfylt vites ikke. I alle fall gikk Kenneth i gang med å slamsuge og spyle karet – skattejakt ! 

Kenneth på skattejakt

Kokken hadde bare fått med seg bruddstykker av samtalen. Han mente at hvis det var penger i tinekaret….så ville disse kunne befinne seg i selve vanntanken. Som tidligere butikksjef lå dette med inntjening i ryggmargen hans. Han iførte seg vadere og forsvant nedi tanken….ikke med fluestang men med piasavakost. Han mumlet noe om at han alltid hadde drømt om å være ubåtkaptein.

Käptain på U062

I mangel av noe vettug fagbrev ble met’n håndlanger, slangedrager, aggregatmann, fotograf og bamsevakt. Det var viktig at denne ofte gule bjørnen ikke fikk noen sjanse til å justere innbyggertallet på øya.

Testing av aggregat

       

Neste dag var det branndag. Da skulle brannutstyr lokaliseres  og testes. Kokken fikk jobben med å prøve den nye brannstigen. Vi andre mente at han som hadde vokst opp i Oslos drabantbyer måtte være den med mest erfaring i hastig flukt ut av fremmede soveromsvindu iført lett antrekk. I alle fall besto han denne testen med ståkarakter….

Hva rømmer kokken fra nå da?

Og sånn går no dagan….

Share