Nordover

Å dra nordover på øya Hopen er litt spesielt. Med ei øy som «kun» er 33km lang fra sydspiss til nordspiss kan det høres ut som om det er lett match å gå øya på langs. Den gang ei.

Oversiktskart med plasseringen av stasjonen SØ på øya.

Den meteorologiske stasjonen som i alle tilfeller blir utgangspunkt for stasjonsbesetningen på utflukter befinner seg ca 1/4 fra sydspissen på øya. Dvs. at en tur nordover blir lengre enn hva som er mulig sørover.

De fire hyttene utenfor stasjonsområdet på øya byr på trygghet underveis og glimrende muligheter for overnatting. To av disse hyttene befinner seg nord for stasjonen . Bjørnebo drøye 7 km i luftlinje og Beisarhytta lengst mot nord ca 20 km i luftlinje fra stasjonen.

Bjørnebo
Beisarhytta

Som nevnt høres ikke avstanden nordover avskrekkende ut. Men en tur til Beisarhytta og omså helt ut til nordspissen er mer seriøs enn den høres ut, dog fullt overkommelig om en tar sine forehåndsregler. Faktorer som spiller inn er at man befinner seg på ei smal fjellstripe midt i Barentshavet fullt eksponert for vær og vind. Topografien tilsier at med unntak av en periode på vinteren når isen er fast og fin må man ellers gå oppe på fjellplatåene fordi det er for bratt og løst å gå langs sjøkanten. Vår og sommer byr i tillegg ofte på et lavt tåkeskylag som hviler på toppene og stjeler sikten fra vandreren. Tilstedeværelse av isbjørn krydrer også ofte en tur nordover selv om det er mer til glede enn heft. Så milene føles lengre på Hopen enn hjemme på fastlandet. Men du verden hvor flott livet er når været og føret slår til!

Med utsikt fra sør på Blåfjell sørover mot Småhumpen og Johan Hjortfjellet. Det skal mange gråværsdager til før en sånn dag som dette slår til på Hopen.

Denne vinteren har vi til sammen i besetningen fått til 5 skiturer til Beisarhytta, øyas nordligste. Besøk på Beisarhytta anses som ganske sjeldent, kanskje bare noen få besøk i året. Selvfølgelig mye avhengig av interessen hos besetningen.

Her kommer noen bilder fra noen av turene til Beisarhytta og omegn denne vinteren. (I ganske villkårlig rekkefølge!)

Den unike og «utilgjengelige» delen av Hopen
Å våkne slik på Bjørnebo å vite at man skal gå til Beisarhytta gir indre glede. FOTO: Jørn Inge Tomren
På tur opp mot Thorkelsenskaret og Blåfjell. FOTO: Jørn Inge Tomren
FOTO: Jørn Inge Tomren
FOTO: Jørn Inge Tomren
FOTO: Jørn Inge Tomren
Isbjørnen sto klar og lurte på hvem som kom på besøk.
Hytta fikk seg et løft rundt år 2012/13 da hytta var ganske hærjet etter gjentatte bjørnebrekk. Nå er den tett og god.
Hammeren for å åpne vindusstegselet som jeg ikke fant første tur til hytta ble funnet ca 100m unna på tur nr 3. Transportert av bjørn.
Like ved og sørover fra Beisarhytta er det en bratt kant ned til sjøen.
På vestsiden av Braastadskaret befinner det seg ei lita «paradisstrand»
Rester etter oljeletingen oppe på Lyngefjellet fra 1973.
På toppen av Lyngefjellet (Snøhornet) en kald og forblåst dag i mars.
Ute så langt nord man kommer oppe i høyden på Beisaren. Med utsikt ut over enorme mengder is og konturene av fjellene på Edgeøya. (Ikke i bildet)
Nede på havnivå på Hopens nordligste punkt.
Vest for Lyngefjellet på vei sørover
Beisarhytta ligger flott plassert på østsiden av Braastadskaret. August Hansens fangsthytte fra overvintringen 1923-24 ble erstattet med dagens Beisarhytta i 1973. Står på samme sted.
Øst for Lyngefjellet en fin maidag. Gammel Revefelle vitner om en svunnen fangsttid på Hopen
Reven er på fuglejakt oppe i fjellsida . Ble nok litt overasket over å treffe folk der Binnedalen møter sjøen. Reven sto lenge og bjeffet på gjesten med kameraet.
Garstadstranda sør for Beisarhytta
En real søppelplukkedugnad trengs på alle Hopens strender. Litt trist at noe av Norges mest uberørte og vernede områder er overfylt med havets søppel. Hadde vært artig å vist hvor mange garnkuler av plast det finnes på Hopen! Tipper et firesifret antall.
På Garstadstranda med sikt nordover
Det kom en luring på besøk. Dæven, reven er kjapp!