Johshytta
(Foto: Stig Paulsen)

Etter å ha konstatert at taket i hovedrommet ikke lenger holdt vannet ute, ble det tidligere i år bestemt at det var på høy tid at Johshytta fikk ny tjærepapp

.
Papp ble bestilt og kom opp med høstbåten
.
Vi trodde som sagt at det bare var å skifte pappen, men den gang ei.
Etter å først ha måket taket fritt for jord og stein ble flere lag med gammel papp og plast revet bort.

Christian måker taket fritt for grus

Under arbeid med dette ble det konstatert at taket fra 1956 ikke lenger var helt bra og at det ikke var noen grunn til å spandere ny papp på dette taket
.
For å berge hytta best mulig over vinteren ble taket foreløpig tettet med en presenning. Når snøen kommer blir det opp til vinterens besetning å få kjørt over materialer med hundeslede slik at alt er på plass til neste sommer.
Da blir det besetningen til sommeren 2014 som får ”ta i et tak” og sørge for at hytta nok en gang blir hel og tett

.
Så får vi håpe at hytta får opp ”bruksverdien” igjen og blir flittig brukt.

Dette var ikke bra….

Johshyttas historie

.
Det var stuerten i sesongen 1955-56, Johannes Nygård, som bygde hytta. Modellen var hentet fra stasjonens laftede badstue som var satt opp noen få år tidligere. Hytta ble plassert 1 km. rett vest for stasjonen og er den eneste hytta på Hopen som ligger på vestkysten. Hytta ble satt opp av tømmerstokker. Mye ble hentet på Bjørnstranda men da det ikke var nok drivtømmer på vestsiden av øya, ble det også slept og båret over stokker fra østsiden. I tillegg til hoveddelen av hytta, som er laftet, har det blitt bygget til et vindfang som er like stort som hovedrommet. For øvrig en byggemetode som er utbredt på Svalbard der man har behov for å sikre utstyr mot vær og vind og ikke minst bjørn. Hovedrommet er ofte lite fordi man ikke har god tilgang på fyringsved. Hytta har og blitt utvidet med et ”naust” på baksiden. Dette ble brukt for å sikre en båt som ble brakt over til vestkysten fra stasjonen. Innvendig er hovedrommet utstyrt med to brisker, hyller og et bord. Det er plankegulv og to vinduer i hytta. Varmen kommer fra en liten vedovn. På et tidspunkt må veggene utvendig ha vært kledd med papp da det fortsatt vises rester av denne. Hyttas historie har og en tragisk side ved seg. Johannes Nygård som hadde bygd hytta søkte og fikk fornyet sin kontrakt for sesongen 1956-57. Gleden ved å bruke den nye hytta ble kortvarig da han etter en tur alene i begynnelsen av desember 1956 ikke kom hjem igjen. Han ble på vårparten i 1957 funnet død ikke lang fra hovedstasjonen.

Hopen Oil.
The one and only !

Hopen Oil, den beste servicestasjonen på 76N.

Mulig at dette er litt selvskryt men det er ikke lenger mange servicestasjoner som stiller opp med to mann ved pumpene når man kommer inn for å tanke kvalitetssikret drivstoff.

Det er vel heller ikke vanlig å få servert matpakker direkte på døra av en kokk før videre reise eller få videreformidlet meldinger både til sør og nord bare ved å si fra om dette via radio

.

Ikke trenger man å ta med kontanter heller. Vi sender selvfølgelig faktura, uten MVA.

Det eneste vi beklager er at man må gå ca 100 m. for å komme til toalettet, men dette håper vi retter seg nå som forsvarsbygg skal bygge ny stasjon til neste år.

Så valget er enkelt: Hopen Oil !

Enda en fornøyd kunde.

«Hopen vannverk» som består av to dunker som fungerer som grovsil
. Som det fremkommer av bildet er det noe begrenset med frostsikring.

I motsetning til våres sydlige venner på Bjørnøya og Jan Mayen er vi ikke bortskjemt med store vanntanker og ubegrenset med vann «som kommer av seg selv» på denne tiden av året
.
Vi må nok legge litt mer jobb i det å få vannet innendørs
.
Men det er vel slik det er når man har valgt å bo på en ekte ishavsøy.

Stasjonen har en vanntank på 15.000 liter samt et tinekar med 10.000 liter.
Dette er det vannet vi maksimalt har til disposisjon, både som drikkevann og til brannberedskap

Vannet vårt kommer fra en bekk rett nord for stasjonen
.
Fra «Hopen vannverk» renner vannet gjennom en slange ned til stasjonen.
Når høsten kommer med kuldegrader går jo vannet fort over i fast form og slangen går tett
.
Da er det bare å dra den inn i garasjen for tining, og så ut igjen neste dag.
Slik holder vi på så lenge det renner vann i bekken.

Etter dette er det bare å håpe på at vi får mye nedbør slik at vi kan begynne å smelte snø i tinekaret, om ikke blir det harde restriksjonen på bruk av vann på stasjonen.

Stasjonssjefen i ferd med å dra vannslangen inn for tining.

Airlift sørger for at Fyrtjenesten kommer seg rundt øygruppa

Fyrtjenesten hadde for flere uker siden meldt at de skulle komme for å reparere aerofyret på Koefoedodden da det ikke lenger fungerte
.

Normalt får vi forhåndsvarsel på helikopter som kommer fra Longyearbyen, men ikke denne gangen

.
En times tid før de landet på øya ble vi varslet om ankomst og behov for påfylling av heli-fuel.

Alle om bord hadde og behov for påfyll av kake og kaffe. Tradisjonen tro sørget selvfølgelig kokken for dette.
Litt handel i ”Hopen Post og Butikk” ble det og tid til før kursen ble satt i retning Longyearbyen og Dauphinen forsvant like fort som den var kommet.

KV Andenes

Denne gang var det KV Andenes som var vår høstbåt og ankom Hopen den 29.09

.
Dette er stasjonens siste hovedforsyning før vinteren
.

Vi var litt spent på bølgehøyden utenfor stasjonen da de siste dagene før ankomst hadde ”dyttet” store mengder sjø mot land.
Heldigvis roet havet seg og lasting og lossing gikk greit.

Denne gangen var det ikke så mye varer som skulle i land da det meste var fraktet opp i sommer.
Kokken hadde sørget for at det meste av julematen kom i hus nå fordi man ikke er sikker på hvordan det blir senere på året med tanke på vær og vind.
Post, aviser og blader er alltid trivelig å få selv om avisnyhetene hadde blitt gamle i mellomtiden.

Med på båten fulgte også folk fra Universitetet i Tromsø som skulle kontrollere noe utstyr de har her på stasjonen.
Den hyggeligste ”overraskelsen” var allikevel snekkeren som kom og skal være på stasjonen i et par uker til han er ferdig med å pusse opp bad og kjølerom.

I løpet av kvelden var alt over og båten satt igjen kursen sørover og overlot nok en gang øya til oss ”fastboende”.

Da Sea-Rideren til Kystvakta ikke kan gå helt inn til land blir det litt vassing, heldigvis med tørrdrakt.