Som den observante Hopen-entusiast kanskje har fått med seg, så har det de siste 2 årene foregått en sterkt nødvendig oppussing av Beisarstua, den nordligste av hyttene på Hopen. Isbjørn hadde revet hull i veggen og romstert innvendig, taket hadde sett sine beste dager, vinduer var knust og dører ødelagt. Så noe måtte gjøres, før vær og isbjørn virkelig fikk tak. Vinterbesetningen 2011/12 gjorde en kjempejobb med å få opp materilaler, tette hytta, sette inn nye vinduer, ordne dører osv. Sommerbesetningen 2013 tok over stafettpinnen og byttet ut innmaten i taket og lagt nytt takpanel innvendig, satte inn ny ovn, la nytt gulv i lagerdelen og flikket både her og der.

Det eneste som manglet for å gjøre hytta klar for overnatting, var madrass, sovepose, parafinlampe og et pipekne for å gjøre ovnen driftsklar. Med en god værmeldig og 2 dagers fri, tenkte jeg det var på tide å komme meg nordover for å innvie den nyopppussede hytta med den første overnattingen der siden 90-tallett. Pulken ble pakket med ovennevnte remedier pluss diverse annet. Geir tok de to siste obsene mine, så jeg kunne komme meg avgårde over fjellet med kurs Bjørnebo for overnatting der. Bølge og Krækling, mine faste langturkompiser ledet ann. Turen over fjellet bød på en liten overraskelse. Vel oppe på Kollerfjellet tok jeg fellene av skiene. Rundt meg utfoldet et kraftig bygevær seg og mens jeg styrte med fellene, begynte det å komme lyder fra skiene

. Jeg har opplevd mye med ski, men aldri at de lager lyder. Lyden var en form for knitring, som forsvant når jeg la skiene på bakken og kom tilbake igjen når jeg løftet de opp i luften. Det slo meg plutselig at det måtte være elektriske utladninger fra bygeskyen jeg var inni, som reagerte med stålkantene på skia. Jeg var enkelt og greit blitt en lynavleder der jeg sto. Heldigvis passerte skyen fort, sola tok over omgivelsene og gav en nydelig tur over Djupsalen. En liten utfording til gjenstod. Å komme seg ned fra Johan Hjortfjellet til Bjørnebo med tung pulk er et eventyr i seg selv.

Bjørnebo er alltid en hyggelig plass å komme til og kvelden bød på stjerneklart vær og kanskje sesongens siste nordlysshow.

Og slik oppleves en natt på Bjørnebo i slutten av mars.

Neste dag fortsatte som den forrige sluttet, nydelig vær og fint skiføre
. Stranda langs Småhumpen ble raskt passert med trekkvillige hunder og turen over Blåfjell ble av de minneverdige. Nesten framme ved hytta kom vi over spor etter isbjørn som ikke kunne være særlig gamle. Et lett lag med nysnø lå oppi sporene som førte rett mot hytta. Der var det tydelig at isbjørnen hadde romstert litt rundt, røsket en bit av døra, tatt seg en lur i solveggen og spist litt av vannbrettet under vinduet.

Men heldigvis var renovenringsjobben gjort grundig nok til at isbjørnen ikke hadde kommet seg inn i hytta, så alt lå klart for en hyggelig overnatting. Det gjenstod bare å montere pipekneet og få fyr i ovnen. Men det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort, for pipekneet lå igjen på stasjonen.  Etter litt lettere selvforbanning, var det tid for kreativitet. Litt isolasjon lå igjen fra takjobben som ble gjort i sommer og en rull med sølvtape ble tryllet fram. Kanskje dette kunne gjøre nytte som pipekne for en natt? Som tenkt så gjort, et pipekne styggere enn fandens oldemor ble tryllet fram og testkjørt med stort hell. Limet på sølvtapen fungerte riktignok ikke etter noen vintre utendørs, men sølvtape kan også brukes som tau.

Etter å ha konstantert at pipekneet fungerte etter spesifikasjonene, hadde jeg fortsatt litt turlyst igjen i kroppen. Siden været var fint og nordenden av øya ikke langt unna, spente jeg på meg skiene igjen og lot hundene lede ann opp Lyngefjellet. På vei over fjellet ble jeg observant på alle revesporene som gikk på kryss og tvers i nysnøen. Her nord på øya finnes de største fuglekoloniene og dermed mye mat for reven. Og er det noe som setter fart i Bølge og Krækling, så er det revespor. Så det var bare å finne noen som gikk i riktig retning og la hundene trekke det de kunne. Og etter hvert dukket revene opp også. Minst fire stykker så vi på veien. Plutselig dukket Edgeøya opp i horisonten også, så den nærmest komplette Hopenopplevelsen var i boks. Oppe ved nordenden tok vi oss god tid til å nytte utsikten og la oss begeistre av alt fuglelivet. Som enorme myggsvermer kunne vi se polarlomvien som hastet over havflaten, mens polarmåkene patruljerte dovent over det hele.

Tilbake på hytta, var det på tide å gjøre klar for min første overnatting der. Ovnen ble fyrt skikkelig opp i, en kopp kaffe tryllet fram og middagen varmet opp. Spenningen var til å ta og føle, var hytta gjort i god nok i stand for en hyggelig overnatting? Og det var den. Hytta opplevdes som varm og tørr. Og med kraftig vind utover natten, så ble det konstantert at hytta var tett også. Tydelig at det hadde vært dyktige håndverkere i sving. Bare vi får fikset pipa skikkelig også, så blir hytta skikkelig standsmessig. Sånn til sammenligning så er Beisarstua varmere, tettere og tørrere enn Bjørnebo.

Morgenen etter hadde det blåst opp. Heldigivs i fra nord, så vi kunne håpe på medvind hjemover. For å gjøre litt ekstra ut av turen la vi ruta opp på Blåfjell via et av skarene som går opp fra Garstadstranda. Ikke det beste valget skulle det vise seg, med flere snøpropper som måtte forseres. Men opp kom vi oss og kunne nyte forholdsvis fint turvær fram foten av Johan Hjortfjellet. Der slo været seg vrangt og turen opp og over fjellet ble preget av kraftig snøfokk skapt av kuling og vindkast over 50 knops styrke. Full storm ligger mellom 48 og 55 knop. Mer enn en gang hadde jeg opplevelsen av at nå blåser vi ned fra fjellet. Innimellom måtte jeg ned på knærne for å unngå det. Og med meg på knærne, så hundene sitt snitt til å søke ly bak meg igjen. Men over fjellet og ned på stasjonen kom vi oss, en liten opplevelse rikere.