Det er midt i uka og Hopen-været viser seg fra sin aller beste side på tross av «risk of fog» og annen vederstyggelighet fra oven. For når Hopen byr på sol og linne vinder sommers tid så gjelder det å komme seg ut – ja rett og slett komme seg bort i fra stasjonen en stakket stund. Det er balsam for sjelen i et ellers beinhardt ishavsliv med knapphet på både det ene og det andre.

Valget tilfaller en tur på Barentshavet i vår kjære Ockelbo 16 fot aluminiumsbåt. Undertegnede trives derimot best i eget selskap med føttene godt plantet på Moder Jord. Ja, til og med badestampen er han skeptisk til.

Som stasjonens leder vil jeg ha noenlunde rede på reiseruten der ute på havet. Joda, det blir på østsiden av øya, men for det meste nordpå. Og så skal vi fiske litt, får jeg høre. …..Fiske????

Har dere tenkt å gå helt ut til bankene mot Novaja Semlja? For her finnes det ikke fisk – og knapt nok liv ellers heller. Nei – farken ta, lykke til med fiskingen. Regner med at det i beste fall blir napp-suppe til kvelds.

Som hør og bør og med en god porsjon medfølelse ønsker jeg dem en riktig god tur til sjøs. Det er dem vel unt med tanke på den fremragende jobben de gjør med å holde besetningen sammen med fornøyeligheter, omtanke og ikke minst engasjementet i den jobben vi er pålagt å gjøre her oppe.

Det er ikke småtteri med bagasje de har med seg der de vagger utover i fjæra som feite pingviner i store gule overlevingsdrakter. Skulle nesten tro de tenker å være borte ei ukes tid eller så der de manøvrerer seg bedagelig utover mellom lumske steiner godt hjulpet av de to værbitte sjømerkene våre på land.

Det starter «godt» ser jeg et par-tre hundre meter utafor fjæresteinene. Saftige gloser på både nordlandsk og østlandsk, masse blårøyk og styr. Godt at verktøykassa er med på turen. Kan det virkelig være slik at de gamle druknedes ånder vekkes til live med både trollskap og annet hekseri når kvinner er med til havs? Det er sannelig ikke godt å si.

Men så snart ny tennplugg er på plass så våkner farkosten til live så vannspruten står og de forsvinner i en sabla fart og ender opp som en prikk i horisonten.

Timene går og jeg begynner å lure på om de har forvillet seg innenfor delelinjen i øst og havnet i Putins favntak. Har ikke før tenkt tanken før jeg skvetter til med noen skrapende og ubegripelige gloser inne fra radiorommet. Nei, nå skulle det bare mangle… Men det var bare en flyger med 160 vettskremte passasjerer i en av Norwegians sine aluminiumsrør på tur ned til Longyear som rapporterte «inbound» og forespurte om vær og vind.

Det lakker og lir, og langt om lenge ser jeg atter en hvit prikk i nord. I kikkerten ser jeg tydelig at det er en båt som står stille eller driver sakte nord/vest-over. Nysgjerrigheten tar overhånd og jeg stabler opp teleskopet vi har her og finjusterer fokus.

Se der ja – der er de vettu. Og det ser vitterlig ut som de drar i startsnora med livet til låns. Huff og huff – får nå håpe og tro de har en pose med tennplugger med seg da. Må ta av meg brillene for å se bedre. Og da ser det sannelig ut som det er to som drar i hver sin startsnor? Nei, nei og atter nei – nå har vel begge motorene tatt kvelden. Kanskje er radioen og iridiumen dau óg – for det er intet att høre på eteren.

Jeg glaner gjennom kikkerten så øyet blir stort og vassent som på en torsk.

Men etter hvert – med et lettelsens sukk – ser jeg at det er fiskeredskap som får gjennomgå og ikke startsnorer. Det var nå enda godt da. De har nå fremdeles trua i behold i hvert fall.

Etter en liten halvtime tar jeg en ny titt i storkikkerten, og da ser jeg skumsprøyten står rundt farkosten med stø kurs mot stasjonen.

Og det lir ikke lenge før det spraker i radioen. Det er Kjell som kaller opp og sier at jeg må komme opp i fjæra. De har funnet noe rart, sier han. Radiosambandet er bare så som så, så jeg fatter meg i korthet og sier at jeg er der oppe om 5 minutter. Hva i helsike er det de har funnet? Et beinrangel eller en russisk mine kanskje? Huff og huff. Arbeidsjakke, hansker, vernesko og tordenrør får holde der jeg snubler over dørstokken på tur ut så det skramler i remediene. To ærfugl-tanter kjefter og glefser etter meg mens jeg passerer maskinhuset og sier tydelig ifra at «nå er det jaggu ta meg nok».

Er litt spent der jeg kløfter i vei de par hundre meterne opp i fjæra for å møte de sjøfarne.

«Se oppi båten», sier de enda mens den enda står halvt ut i vannet. Jeg går ned og glaner over ripa. Der ser jeg med forskrekkelse ei breddfull kasse med stor feit torsk. Du verdens rike. Har de støtt på en Russer der ute og byttet til seg fisk mot Hopen spesial? Eller har fagarbeiders eminente sangstemme med strofer fra Vazelina mjukgjort en hardbarket vodkabefengt russer? Det skulle ikke forundre det minste.

En får leve i det uvisse – en får vel aldri noe sikkert svar på hva som skjedde der ute. Det eneste holdepunktet er en TikTok-video som går viralt i disse dager og som gjenspeiler noe av dramatikken der ute på feltet.

En stor takk til høyere makter for at Helen er pådriver og myndig reiseleder på disse utfluktene til havs. For det er sannelig ikke godt å si hva stuerten og han fra feil side av- eller var det rett side av Mjøsa? kunne finne på ellers. De kunne fort ha dukket opp i baren øverst i isbjørngangen på Bjørnøya. Eller gått i ring et sted oppe ved Kong Karls land og sunget salte viser mens de slår takten i ripa med uthulte torskehoder. Kan det bli stort verre? Og dette etter bare én drøy måned her oppe.

I alle fulle fall så har de tre sjøfarerne velsignet stasjonen en matauke på 30-40 kilo med torsk som gjøres opp på slaktebenken ved reserven. Kokken kan fortelle at den er så fersk at den levde en god stund etter filetering.

Kan du gjette hva det blir til middag i dag? sier kokken. Jeg foreslår fisk – og sannelig fikk jeg rett.

En sen middag veies opp mot et helt fantastisk torskemåltid tryllet frem av vår eminente kokk med tilbehør og hvitt i glasset.

Du verdens rike, det skal bli nedtur å komme hjem til skamfert mjølduppe og svartbrent elveørret.

Snakker for meg selv – for jeg er nemlig en katastrofe på kjøkkenet.