Isens lunefulle natur, uforutsigbarhet og ubarmhjertighet har satt mang ei skute på prøve. Ikke rent få ishavsfarere har fått kjenne på kroppen hvordan utfordringene kan tårne seg opp  i høye nord, hvor skillet mellom suksess og fiasko kan bli nærmest usynlig når havtåka legger seg som en hinne over ellers sylskarpe øyne
.  Så var også tilfellet utenfor kysten av ishavsøya Hopen for knappe to uker siden.  Stasjonens båt var klargjort, og Rune hadde stuet pikkpakket i sekker og kasser og var klar for avreise.  KV Svalbard dukket opp på horisonten, og vi var lovet noen ekstra gulrøtter og annet grønt og frukt som de kunne avse. Men, etter måneder med is-tørke, var det nettopp havisen som skulle forhindre vårt første møte med omverdenen på tre måneder. Vi satt dønn fast
.

En Rana i Ishavets grep.

Det har vært litt omrokkering i besetningen her oppe siden sist oppdatering. Slik planen hele tiden har vært, har Rune nå forlatt oss til andre plikter på fastlandet. Harald har gått fra stilling som fagarbeider til å bli stasjonens overhode og sjef, mens Steinar Løvold har tatt over oppgaven som fagarbeider
.

Før Rune tok farvel tok vi oss tid til innvielse av Johshytta, med fyr i ovnen samlet vi oss rundt det nye møblementet som Rune har snekret sammen, til et hyggelig slag Mattis. Hvem som tapte eller vant heftet ingen seg ved.

Siden sist har også sola kommet tilbake. Dette er gammelt nytt, men slik blir det når internettet blir brukt til finn-annonser og nettaviser, snarere enn blogging. 10. februar skulle sola for første gang vise seg over horisonten. Siden det stort sett er disig langs horisonten i sør var ikke håpet stort for å kunne se sola denne dagen. Men akkurat rundt 12, tro det eller ei, var det ei lita åpning i skyene, som lot årets første solstråler skinne over Hopen.

Det går nå fort mot lysere tider, og dagene forlenges med rundt et kvarter hver dag. Dette gjør det enklere med aktiviteter utendørs, og kortstokken har fått litt etterlengtet fri. Kjell og Martin tok i midten av februar turen over til Bjørnebo. Med pulkene toppet med ved til fyring var det godt å komme frem, fyre i ovnen, fore hunder, koke middag, tørke sokker,  strekke på beina, nyte kvelden og falle til ro.

Relativt mildt vær til tross, skiføret har vært upåklagelig den siste måneden, vi har hatt godt med snø og flere dager med fint vær. En solskinnsdag for noen uker siden fikk Sørhytta seg et besøk, med kjempeføre over fjellet gjorde Krækling og Bølge grovarbeidet i front.

Det har altså vært en mild start på året. Og høye temperaturer i nord er det vel ikke bare Hopen som har fått føle. Gjennomsnittstemperaturen fra nyttår frem til for et par dager siden har vært -2.5 grader
. Så hvordan kunne det ha seg at Runes avskjed måtte utsettes med en uke på grunn av havis? Siden vannet utenfor stasjonen stort sett er nær frysepunktet skal det ikke mange kuldegradene til før det dannes iskrystaller i vannet
. Men siden det stort sett blåser her, og dønningene bryter i fjæra, skal det litt til før det danner seg noe ordentlig islag. I dagene før KV Svalbard skulle ankomme roet vinden seg. Og når havet lå der, padde flatt, var det ikke mer enn 2-3 kuldegrader som skulle til før Hopen med rette kunne omtales som ishavsøy igjen.

Akkurat denne dagen passa jo dette dårlig, siden både brokkoli, Smash og Sørlandschips var bestilt, og varene måtte hentes med lettbåten. Vi skjønte raskt at verken motor eller konvensjonelle årer ville duge i isbaksen. Nei, her var det bare en riktig ishavsåre som kunne klare oppgaven. Kokken hadde planen klar, og med Martin som ivrig medhjelper ble den nye åra i hui og hast satt sammen, mens KV Svalbard ble stadig større på horisonten. Åra ble ferdig, båten ble sjøsatt, Runes bagasje lasta om bord og kystvakta var klar til å komme oss i møte

. Men på tross av all kløkt, iherdighet og rå styrke, satt vi dønn fast. Det hele endte med et slag hojnn i karnappen.

Det hører med til historien at dagen etter var det ikke lenger tegn til is, vinden hadde tatt seg opp, og blåst alt til havs. Men kystvakta hadde det brottom og var da allerede halvveis til Longyerbyen for å plukke opp forsyninger, post og Steinar, som skulle ankomme uka etter.

Når kystvakta igjen lå utenfor stasjonen var forholdene bedre, ingen is, rolig sjø, flagget heiset og i det hele tatt. Steinar, tomater, kålhoder, potetgull og diverse andre mer eller mindre nødvendige varer ble brakt i land, og vi er klare for tre nye måneder.

Det gjenstår da å takke Rune for følge for denne gang!

Hele gjengen samlet for første og eneste gang.