De siste ukene har våren gjort flere fremstøt her på øya
. Barflekkene i fjellsida over stasjonen er ikke flekker lenger, men bare fjellsider. Store grupper Ærfugl driver rundt på brinken, kanskje på leting etter reirplass. Ute på tunet er snødekt mark byttet ut med gråstein og gjørme. Met.fullmektigen ble høflig bedt av Sjefen om å begynne å ta av seg skoene i yttergangen
. Sporene innover til klesknaggene levnet lite tvil om hvem synderen var. Snart er det bytte av besetning på stasjonen, og vi har begynt klargjøringen, slik at den er i like ren og ryddig stand som den var da vi overtok i desember.

Vi setter nå alle kluter til. Stasjonen skal vaskes fra gulv til tak. Bilder, bilderammer, stålamper og pynt og gardiner. Harald har på hvithanskene og sjekker hver en krik og en krok, oppå listene, under hyllene, bak TV-en, mellom ledningene. Ja, Kongen og Dronninga har fått fornyet glans der de pryder opp veggen bak kaffetrakteren. Kaldlageret har blitt ryddet, og i dag sto stua for tur. Diverse prosjekter har blitt ferdigstilt
. Malingslageret, den gamle snekkerboden, har fått en liten ansiktsløfting, med nytt gulvbelegg, et strøk maling og litt nytt inventar. Lyspærer har blitt skiftet i to av mastene på stasjonsområdet og Harald og Steinar har hatt opprydding i verkstedet. I midten av mai kom KV Harstad innom med nye forsyninger. Etter en del baling i bølgene var det taco med ferske grønnsaker til middag. Ellers har den daglige tilførselen av hundesjit i hundegården nesten doblet seg. Det som snøfokk og kulde tidligere har skjult så fint, ser nå dagens lys

.

Våren har kommet fort. Vi har hatt midnattssol i ganske nøyaktig én måned. Selv om ikke sola skinner til en hver tid, gjør mangelen på nattefrost at tiningen foregår hele døgnet. Så snart solen har fått tak i snøen, og tint frem en bar flekk, vokser den snart til et stort område med mose, stein, drivtømmer og hva som ellers måtte dukke frem.

Det er ikke mer enn en måned siden drivisen ennå omsluttet øya. Etter påske har det blitt flere skiturer både sørover og nordover. Landskapet har vært vinterlig og vakkert, dog har sjøisen ikke vært stabil nok til å kunne brukes som ferdarveg. Når det har blåst fra vest har østsiden vært isfri, og når vinden snur har iskossene pakket seg opp i fjærsteinene igjen.

I slutten av april la Kokken og Fullmektigen i vei opp til Beisarstua. På Bjørnebo gjorde Bamsen seg en tur innom i morratimene, og på Nordspissen rasket revene, om ikke over isen, så over fjellet hvor de smidig ferdes i til dels bratt og tilsynelatende utilgjengelig terreng. Bildene får tale for seg.

Som nevnt har vi ennå restene av vinteren å glede oss over, og sist helg gikk turen atter til Beisarstua. Da var det en annen gjest som hadde tatt turen til Hopen. På vei opp Kollerfjellet satt der ei ugla og ventet i lia. Den lettet da vi nærmet oss. Seks timer senere og om lag 20 kilometer lenger nord, i Braastadskaret, lå den død på snøen. Mon tro var det samme ugle, og mon tro hadde den fulgt etter oss. Kanskje var den utmattet etter en lang ferd over Barentshavet, eller var det andre forhold som brakte den ned fra lufta.