For enkelte av oss som er nybegynnere innen havis, åpner det seg en helt ny verden med et element som totalt lever sitt eget liv uten mye forutsigbarhet å spore. Isen kommer og går som den vil. I et øyeblikk ligger den den så fast, stabil og tilsynelatende sammenfrosset at man tenker at, nå skal det mye til for å ødelegge dette. I det neste øyeblikket slår bølgene inn mot land på akkurat samme sted.

Fram til julaften 2018 var det ikke noe tegn til isdannelse av betydning ved stasjonen . Etter den tid kom minusgradene og påfølgende periode med sørpe i sjøen tilsvarende konsistensen som slushen som selges på bensinstasjonen.

Vi har fulgt spent med på iskartet som produseres hos våre kolleger med felles arbeidsgiver i Tromsø. Med isen vet vi bjørnen følger. Den 24. Januar var isen blitt god nok rundt Hopen og vi fikk besøk av første isbjørn ved stasjonen.

I de siste dagene har isen vært stabil og gangbar. Denne isen skal nok mye til å knuse, var tankegangen hos undertegnede. Men man lærer.

En del av oppgavene her på Hopen er å gjøre ismålinger. På tirsdag var det tid for dette og isen var god nok til å få gjennomført det på en god måte. Vinden hadde økt i styrke fra øst. I grunn en gunstig vindretning for at ikke isen skulle forsvinne ut fra land. Økt press fra havet som sto på fra land dannet skrugarder av den nokså tynne isen. Spennende for noen som er vant til paddeflat ferskvannsis . Det nærmeste man kommer på innlandet er vell å ferdes på regulerte vann på vinterstid, med dens menneskeskapte «skruis».

Det ferske iskartet viser tydelig at isen er veldig fleksibel og ikke til å stole på. Plutselig står vi her og har på ny den konstante lyden av dønningene som slår mot land og lukten av havet som minner oss på hvor vi er. Vi gleder oss til å følge med på issituasjonen fremover også.