En botanisk vandring fra Husdalen til Kollerfjellet

Å gå en tur fra stasjonsbygningen på Husdalen og opp til toppen av Kollerfjellet kan gi mange opplevelser. Ikke bare utsikt og god mosjon kan være resultatet av en slik tur, men også en botanisk opplevelse. Bare en vender nesen litt mer ned mot bakken enn opp, vil en oppdage mange forskjellige, vakre og underlige planter. Vi har på denne siden prøvd å fortelle om noe av det som kan finnes når du tar en rolig vandring opp til 304 meters høyde over havet.

Med en gang en kommer ut av døra på stasjonen finner en de første plantene. En del mose er å finne nærmest bygningene på oversiden men også en del tuesildrer, knoppsildre, fjellsyre og sopp er det en god del av. Sør for stasjonen, ved helipaden, finnes det en god del dvergsoleier. Den har forholdsvis kort blomstringstid slik at en skal passe litt på for å kunne beundre den.
Litt lenger opp i skråningen rett overfor stasjonsbygningen kneiser svalbardvalmuen, hovedsaklig den hvite. På stigningen opp fra Bjørnsletta opp Husdalen finnes det rikelige forekomster av gul svalbardvalmue også. I skråningene opp fra Bjørnsletta finner en også tuesildre, knoppsildre og fjellsyre. Lenger oppover tar mose og lavartene mer og mer over, men en og annen skjørbuksurt står opp mellom mosedottene.
Utover høsten er det stort sett mose og sopp som dominerer, men knoppsildren blomstrer lenge utover september og det både nede i lavlandet og oppe på de høyeste toppene. Ellers er tuesildra et vakkert syn også når den har satt frø.

Når det gjelder omtale av artene har vi støttet oss på Svalbardflora.net og boka ‘Svalbards flora’ av Olaf I. Rønning, Norsk Polarinstitutt 1996. Men vi kan ha tatt feil og håper at lesere av denne siden kan hjelpe oss til å forbedre omtalen slik at den blir korrekt.

Fjellsyre

Oxyria digyna. Store tuer av fjellsyra strutter opp av grunnen før den setter blomst.

Oxyria digyna. Store tuer av fjellsyra strutter opp av grunnen før den setter blomst.

Fjellsyre tilhører Slireknefamilien og er en flerårig urt: Den har glatte, nyreformede blad som brer seg ut i en tue ved bakken. Bladene er grønne men kan ha iblandt rødt på enkelte blader. Blomsterstengelen reiser en god del høyere enn bladene, opp til 10-20 cm over bakken og blomstene er svakt røde eller grønne og sitter tett i tett oppover blomsterstengelen. Frøene er dyprøde flate nøtter med vinger. Planten er rik på C-vitamin, oksalsyre og fruktsyre og ble derfor brukt både som medisinplante og et viktig C-vitamintilskudd for fangstfolk og jegere. En skal være noe forsiktig å spise for mye av den pga. oksalsyra, men ved å drikke melk til nøytraliseres denne syra.
Fjellsyre finnes over hele øya, men trives best der det er jevnt fuktig og god tilgang på nitrogen (f.eks. ved fuglefjell eller andre steder der fugler oppholder seg og avgir eksrementer). Den er sjelden å finne noe særlig i de høyereliggende områdene av øya.
Fjellsyra er vakker å se til når den har satt frøene og er synlig langt utover høsten.

Se flere bilder av fjellsyre her.

Flere sildreplanter er å finne, både tuesildre, knoppsildre og rødsilre blomstrer fra stasjonen og ihvertfall opp mot Trollkallens høyde.

Rødsildre

Rødsildre

Se flere bilder av Rødsildre her.

Rødsildre, Saxifragia oppositifolia, tilhører Sildrefamilien og er den av sidlreartene som vises tydeligst på forsommeren til midtsommers. Store flater kan være rødlig av sildra når den er i blomst. Planten er eviggrønn og kan opptre i store felt og tuer eller som enkeltindivider innimellom andre blomsterarter. Den er rikest forekommende i de lavereliggende delene av øya men en og annen kan finnes på midlere høyder av øya (opp mot 100 meter).
Den blir kun 2-5 cm høy og stengelen kryper langs bakken og kan danne store puter eller matter. Den en er den eneste arten i bergsildrefamilien som har røde blomster som sitter en og en på hver sin korte stengel. Fargen kan gå over i purpurfarget. Den setter knoppene på høsten og er derfor en av de tidlige artene som blomstrer på øya.
Blomstene er spiselige og inuittene på Grønland spiser de nektarfylte blomstene. På Hopen er Rødsildre som andre planter i naturreservatet, fredet.
Bladene er små, tungeformet, stive og harde med stive hår langs kanten.
Den vokser på forskjellig grunn, både på tørre og fuktige steder og på åpen grus eller i tett vegetasjon.
En kan skille mellom to underarter, den ene som vokser i tuer og matter på fuktige steder, den andre i løse tuer eller i lange utløpere der tueformen mangler, gjerne på flate, steinete områder. Det er små forskjeller, men blomstene er mer åpne og kronbladene smalere på den siste varianten, enn den som vokser i tette tuer og matter.

Tuesildre

Tuesildre

Se bilder av flere tuesildrer her.

Denne sildrearten, Saxifragia cespitosa, er ganske gjenkjennelig, da den vokser i små tette tuer som en grønn og hvit-gulig snøball. Blomstene har grønne begerbland, der blomsten er stor i forhold til bladene og er hvit eller gulhvit. Den har som oftest 2 grifler i blomsten. Bladene vokser på korte stengler i tette rosetter og kan se ut som små, grønne kopier av blomstene. Blomstene sitter på korte, ugrenete stengler, enten en og en eller 2 blomster på hver grenspiss. Formen på planten kan variere mye. Det kan observeres planter som er flotte og hvite og planter som er mer hvitgule i blomsten.
Den vokser på grusete og vegetasjonsdekkende lokaliteter og kan finnes helt opp på høydeplatåene. Der oppleves det at blomstringen skjer sjeldnere.
Tuesildras frø er godt synlig utover høsten og gjør at tuesildra er like så vakker på høsten som når den er i blomst om sommeren.

 

Knoppsildre

Knoppsildre

Se bilder av flere knoppsildrer her.

Knoppsildre, Saxifragia cernua, er en art som finnes over hele øya. Den er imidlertid noe vanskeligere å få øye på enn sine slektninger rødsildra og tuesildra da den som oftest vokser en og en og har en skjør, liten hvit blomst. Den kan også danne små tuer, med blader som sitter frodig på stengelen ved bakken, men mindre og med større mellomrom lengre opp på stengelen. Stengelen er som regel ikke grenet og har ofte en eller flere knekk som endrer retningen på stengelen. I disse knekkene er det et eller to blad og rødbrune yngelknopper, derav navnet på planten.
Den vokser på fuktige steder på grus og i mose, både i lavlandet og på toppene og høydeslettene. En finner mange av denne arten i skråningene rett over stasjonen.
Knoppsildra er den blomstene som har lengst blomstringsperiode. Den er å finne i blomst til langt uti september.

 

Grannsildre

Grannsildre innimellom snøave

Grannsildren på dette bildet er den som er rød som står innimellom de hvite blomstene til snøarve.

Grannsildre, Saxifragia tenuis, kan være vanskelig å få øye på og kan forveksles med snøsildre. Vi har vurdert vårt funn til å være grannsildre. Blomsten skifter farge fra hvit til rød mot slutten av blomstringen og kan forvirre turgåeren.
Den er 4-10 cm høy og har en liten rosett av tykke, blanke og småtaggete blad med bred bladstilk. De er fote rødbrune på undersiden og med enkelte grove hår. Opp fra rosetten vokser en tynn, rødbrun og nesten snau stengel med åpen blomsterstand i toppen.
Frøkapsel med spisse horn som er sterkt tilbakebøyde.
Den vokser på fuktige steder, gjerne sammen med andre planter som mose og som på bildet her, snøarve.

Snøsildre

Snøsildre

 

 

 

 

 

Se flere bilder av Snøsildre her.

Snøsildre, Saxifragia nivalis, kan  minne noe om grannsildre og har en rosett av tykke grovtaggete og stilkete blader. Bladene ser ut som omvendte egg og er bredt avrundet i spissen. De har en kraftig stilk og er røde på undersiden.  Blomstene er små og hvite men de blomsterkapslene er rosa før de blomstrer. Den har en svak blomsterduft.
Den vokser på grus og trives godt både på tørre flater som på fuktige områder.

Polarsoleie

Polarsoleie

Se bilder av flere polarsoleier her.

Polarsoleie, Ranunculus sulphureus, er en solstråle å finne, der den lyser oppe med sin klare, glinsende gulfargete blomst på grønne blader. De nederste bladene er flikete og kileformet mot stilken. De øvre bladene er mer avrundet og rundtakket. Det er som regel 1-2 blader på hver stengel. Blomsten er 1-2 cm bred, svovelgul med 5 kronblad og 5 kraftig brunlodne begerblad. Frukthodet har lange brune hår mellom nøttene.
Den vokser på fuktige steder, langs bekker, men oftest på åpen jord.

Dvergsoleie

Dvergsoleie

Se bilder av flere dvergsoleier her.

Dvergsoleie, Ranunculus pygmaeus, finnes det rikt av rett sør for stasjonen, ved fra brua og til helipaden. Den er en liten, ca 5 cm høy, plante som gjør lite av seg før den blomstrer. Men plutselig setter blomstringen til og det lyser opp i området. Den blomstrer like etter at Polarsoleia har begynt å blomstre, men blomstringen er kort og hektisk. Stengelen er litt brunhåret og strekker seg mye etter blomstringen. Opp til 10 cm kan de strekke seg da.
Bladene er grønn og med lappete fliker. Det er mange blader ved grunnen. Blomsten er 5-6 mm brede og gule. De har kraftig hårete begerblad.
Den setter frøhode ganske raskt og består av en ansamling av små nøtter med kort, buet nebb. Se på bildesiden for å se nærbilde av frøene.
Dvergsoleie vokser på fuktige steder mellom mose og langs bekker eller sildrende vann.

Snøarve

Snørarve

Se flere bilder av snøarve her.

Snøarve, Cerastium arcticum, er en plante som er lett å finne, også når den ikke er i blomst. Bladene er noe grågrønne og planten er hårete. Øverste stengelbladpar uten hinnekant. Begerbladene er butte og er med hinnekant. Den setter 1-2 blomster på hver stengel og er hvite.
Den vokser i større eller mindre tuer og enkelte områder på øya kan en finne tuene tett i tett, som for eksempel på Bjørnstranda, ca 800 meter nord for Johshytta.Snøarve finnes i mindre tuer i skråningen rett opp for stasjonen, under ‘oljeberget’.
Den må ha noe fuktighet men ikke utpreget våte steder.

Polarskjørbuksurt

Polarskjørbuksurt

Se flere bilder av polarskjørbuksurt her.

Polarskjørbuksurt, Cochlearia groenlandica, har vært en av øyas viktigste planter, da den inneholder store mengder vitamin C. Vitamin C-mangel kan som sikkert mange vet, føre til skjørbuk, en sykdom som førte til blødninger i mageregionen og var dødelig. Polarskjørbuksurten sammen med fjellsyra ga viktig tilskudd til C-vitamin for de som drev på med jakt og fangst på øya.Det er en lav plante med flat rosett og virker saftfull og glinsende og tilhørende korsblomstfamilien (i slekt med hodekål, blomkål osv.). Den har en base med blader som vokser i en rosettform, trykket ned i marken. Rosettbladene er langstilkete og er rund eller nyreformet. Stengelbladene er sittende, buktaggete og ovale. Blomstene er små og lite fremtredende pga. grove og tykke stengler, men antallet blomster gjør at den skinner opp allikevel.
Den er en 2-5 årig plante der rosetten utvikles de første åra. Siste år blomstrer planten og rosetten dør. Stenglene blir stående til frøene er spredt.
Den har to hovedformer. Den ene vokser på åpen tundra og på grus og i flere plantesamfunn. Da har den den tydelig nedpressete rosetten i midten og med kraftige blomsterstengler som strekker seg ut fra den. Denne varianten finner en over hele øya både i lavlandet og oppe på toppene. Den andre vokser under fuglefjell i store mengder og har saftige, 2-3 cm store blad som er like høye eller høyere enn blomsterstanden.

Svalbardvalmue

Gul svalbardvalmue

Se flere blder av svalbardvalmue her.

Svalbardvalmuen, Papaver dahlianum, er selve dronninga blant blomstene på øya. Den er ganske beskjeden før den setter blomst med en lav rosett av blader som presser seg ned mot grunne. Plutselig strekker blomsterknoppen seg opp fra grunnen og får den karakteristikse, nedoverbøyde, noe hengende, lodne kapselen. Kapselen svulmer opp og sprekker og blomsten folder seg ut med 4 store kronblad. Det finnes to fargevarianter, en hvit og en gul, og begge finnes på øya. Ved stasjonen dominerer den hvite i skråningene over stasjonen, mens i skråningen opp fra nordsia av Bjørnsletta ved den nordre Husdalsbekken finner en store forekomster av gul valmue.
Bladene er kraftig hårete, flikete eller fjærlappete. Frøkapselen er eggformet med flat stjerneformet arrsive på toppen. Frøene spres ved at det åpner hull under arrskiven som frøene faller ut av når planten visner.
Den vokser på åpen, tørr grusjord men kan finnes i litt fuktige steder med grus og stein. På Hopen er den sjelden å finne noe høyere enn 100 meter.
Arten har flere underarter som kan gi store variasjoner i høyde, størrelse og form. Den kan derfor blomstre fra tidlig juni til langt ut i september. Den varianten som er ved stasjonen blomstrer fra midten av juli.

Sopp

Vi har ikke klart å finne ut hva slags type sort dette er. Noen som kjenner den igjen?

Sopp

Se flere bilder av sopp her.

 

Lav

Vi har ikke klart å finne ut hva slags lavarter som er avbildet her og på de neste sidene. Noen som kan hjelpe oss?

Rød lav

Se flere bilder av lav her.

Mose

Vi er usikre på hvilke mosearter vi har avbildet her og på den underliggende siden om mose. Noen som kan hjelpe oss?

Mose

Se flere bilder av mose her.

Gressarter

Det finnes en del gressarter på øya. Et av dem har vi klart å identifisere, tror vi. Vi prøver oss på følgende.

Polarreverumpe

Revehale

Se flere bilder av Polarreverumpe her.

Polarreverumpe, Hierochloë alpina, er en flerårig grasart som kan bli 15-25 cm høy. Den har strå som står enkeltvis men kan ha utløpere dypt i marken. Bladskjedene er noe oppblåste og er ru på oversiden. Den har enblomstret småaks i mykt, kort og kjevleformet aks. Den er mørk av farge og med hvite, myke hår.
Den vokser på fuktigesteder, særlig langs elver ved foten av fuglefjell. I tillegg til å finne den i skråningen nord for Bjørnsletta, er det en god del av den i bekkeleiene ut mot enden av brinken på Bjørnstranda.

Andre gressarter, her representert ved en av dem. Se flere av dem på denne siden.

Gress

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kan dette være en art innen svingelfamilien (Festuca)?

Share

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*