I morges våknet vi til nysnø på toppene rundt oss. På Iversenfjellet så vi antydning til litt snøfall allerede i går men i dag morges var den hvitkledt. Det samme er Werenskiold som du kan se under her

.

Men livet må gå sin gang på stasjonen, og vedlikehold er en av de oppgaver som må gjennomføres uansett vær.

I de siste dagene har Hopen levd opp til sitt rykte som tåkeøya

.
Stasjonen har ligget innhyllet i tåke

.
Sikten, både bortover og oppover; har i beste fall kun vært et par hundre meter
.
For den som har vært på vakt har værmeldingen vært svært enkel: X9
Dette er en betegnelse som blir brukt da «skyene» ligger helt på bakken og ikke lar seg bedømme.

Hverdagen for oss som jobber her på Hopen, kan enkelte dager virke rutinemessig og kjedelig, men det er litt til hva en gjør det til selv. Jeg som er ansvarlig for matstellet kan bruke tid og kreativitet til å planlegge og lage gode måltider for de andre. Og det er alltid trivelig å få positive tilbakemeldinger på den jobben en gjør. Nå vil jeg fortelle om en helt vanlig dag, torsdag 12. september.

En vanlig dag, men endelig hadde sola stukket fram sitt blide åsyn og spredte varme og glede over øya. Noen spennende skyformasjoner som lå uti havet i lengderetningen av øya ga oss informasjon at nå hadde en front passert oss. På Dagsrevyen kvelden før hadde vår kollega på Meteorologisk institutt på Blindern fortalt oss at en front som hadde oppstått av at en varmfront og en kaldfront hadde slått seg sammen skulle passere oss.

Det ble derfor spennende å se om hvordan været utviklet seg utover dagen. Og det skulle vise seg at finværet skulle holde seg. Et stort skydekke truet sørfra men trakk seg unna igjen.

Kveldens mål, Iversenfjellet badet i sol og med hatt på.

Etter en kort avslapning og oppvåkning i godstolen i karnappet var det tid for å lage dagens lunsj. I dag var det bakte poteter med deilig tilbehør som skulle mette magene våre. Potetene på salt og inn i ovnene og så tilberede tilbehøret: stekt kjøttdeig, bacon, hakket rødløk, hakkede tomater, mais, rømme, tacosaus. Lunsjen smakte godt den.Så var det tid for å lage noe å bite i til 3-kaffen. En kan ikke skippe 3-kaffen, den er en samlingsstund som alle setter pris på. I dag ble det bakt hveteboller og med tilbehør som gudbrandsdalsost og bringebærsyltetøy, falt det i smak også.

Rett etter 3-kaffen var det full fres med å lage til middag. I dag skulle vi ha fiskegryte med ris og wokkede grønnsaker. Til dessert ble det bake ei eplekake og laget ekte fløteiskrem i den nye iskremmaskinen

. Det har for øvrig blitt mye islaging etter at sommerbåten hadde avlevert den nye iskremmaskinen. Vaniljeis av melk, fløteis, jordbæris, jordbærsorbet, mangosorbet og sjokoladeis er variantene som har blitt prøvd ut så langt. Nye varianter står for tur. Middagen smakte godt og da det fortsatt var fint vær, ble avgjørelsen tatt. Jeg skulle ut på kveldstur. Målet var toppen av Iversenfjellet.

Etter å ha vasket og ryddet på kjøkkenet etter middagen, ble turutstyret tatt på og sekken pakket. Tyson fikk den gleden å være med på turen, noe han satte stor pris på.

Da det var begynt å bli lavvann gikk turen forbi fuglefjellet. Krykkjeungene var stort sett blitt flygedyktige men fortsatt var det et lurveleven der borte når vi gikk forbi
. Det gikk lett å gå langs stranda mot Kvalen og enda lettere var det å gå oppe på brinken bortover Egsetstranda. På Gibraltar hadde mye rast ut eller er i ferd med å rase ut. Så her ble traseen lagt litt høyere enn tidligere. Bort til Bekkeskaret var det lett å gå på stranda.

Fra utløpet av Bekkeskaret gikk turen opp de første skråningene opp ca 50-60 meter og så videt heiene seg ut og det var veldig lett å gå. Det var som å gå på ei bru mellom Bekkeskaret og Malmskaret. En veldig enkel og lett måte å komme seg oppover på. Gikk rett opp på vestsiden av den nordøstlige skrenten av Iversenfjellet, rundet mot øst og så sørvest til toppen av Iversen ble nådd. Utrolig utsikt og flott kveldshimmel.

Flokker med snøspurv har begynt å samle seg med bud om kaldere tider. Noen tåkedotter kom flygende forbi og det ble surt og kaldt. Hjemturen ble derfor påstartet umiddelbart med samme trasee tilbake. Dette ble formidlet via VHF til stasjonen da opprinnelig plan var å ta turen om Werenskiold tilbake. Der lå det tett tåke så derfor en endring i planen.

Det ble etter hvert mørkt så det å gå på stranda fungerte veldig bra. Sjøen og bølgedønningene lyst opp stranda så det ble lett å se hvor en skulle sette føttene. Verre ble det når vi kom til Egsetstranda. Der lå det mye drivtømmer og slikt. Hodelykta ble tatt fram, men fant fort ut at nattesynet var like bra. Det hadde blitt litt større dønninger mens jeg hadde vært på tur, noe som spesielt var gjeldende under fuglefjellet. Først ble den ene foten gjennomvåt, så den andre. Men det var godt at stasjonen var rett i nærheten da og det var godt å komme heim etter en tur på nærmere 5 timer etter en arbeidsdag. Slik gikk denne dagen, og det var som vanlig en topp dag her på Hopen!

(Eller i alle fall slutten på helga og begynnelsen på en ny uke.)

Søndag 1. september møtte oss med strålende vær og ingen tåke
.
Disse dagene er det ikke mange av her på øya og muligheten for å komme seg av gårde på tur måtte benyttes.

De første som strøyk av gårde var Espen og Tyson.
Det bar nordover over Koller- og Johan Hjortfjellet
. Så ned i Hermansenskaret.
Her var Tyson overbevist om at turen skulle ende opp ved Bjørnebo og hadde stø kurs dit.
Men Espen hadde andre planer.
Så bar det opp over Småhumpen og ned til Torkelsenskaret og Casa-Blanka.

Espen på toppen av Småhumpen

Her var det tid for matpause før turen gikk i sørlig retning over ”Småhumpen Airport” og til Bjørnebo
.
Tyson hadde som vanlig funnet noe i fjæra som han absolutt skulle ha med ”hjem”.
Vel fremme på Bjørnebo ble hytta varmet opp (og røyklagt da det var satt inn ny ovn) og middag ble inntatt.

Bjørnebo

Kaare-Martin var den neste som la i veg.
Kursen ble satt rett vestover og ned til Bjørnstranda. Her ble strandlinja fra nord til sør utforsket.
Kameraet hang selvfølgelig på feil plass da han kom over to tyvjoer som jaget en fjellrev.
Trolig en av ”husrevene” som har besøkt stasjonen flittig tidligere i år.

Etter middag og dagens værobservasjoner var det Christian og Bjørn Ove som hadde behov for luft.
Kaare-Martin kjørte begge til Bjørnebo med båt der det var ”vaktskifte”.
De nyankomne overtok Tyson + satelittelefon og Espen fikk så båtskyss hjem for å melde været til korrekt tid.
Kaare-Martin forberedte seg på nattevakt med å få noen timer på øyet.

Båtføreren på tur ut fra Bjørnebo

Selv om Tyson protesterte, ble han nødt til å følge med Christian og Bjørn Ove nordover langs stranda motsatt veg av det han hadde gått tidligere på dagen.
I strålende kveldssol ble ruta lagt over Småhumpen, denne gang fra nord mot syd.
Iflg. Bjørn Ove er ikke solnedgangen over Edgeøya det verste man kan henge øynene på.

Solnedgang over Negerfjellet helt syd på Edgeøya.

Mens ”gutta på tur” gikk i retning Bjørnebo og overnatting der, ringte telefonen på stasjonen og Nordsyssel meldte sin ankomst.
De var på årets rundtokt og skulle innom Hopen på inspeksjon.
De av oss som nå var på stasjonen ble invitert om bord på lunch dagen etter.
Dette passet jo svært bra da kokken var avgåre på tur.

Mandag formiddag landet Airlift pent på helipaden og hadde med seg fire personer fra sysselmannskontoret
.
Det ble tid til en inspeksjon av stasjonen og litt handel i ”Hopen Post & Butikk” før det var klart  for lunch om bord på Nordsyssel
.
Transporten til og fra skipet sto sysselmannen for og  Kaare-Martin var svært fornøyd med at han slapp å sette stasjonens egen båt på vannet nok en gang

.
På toppen av alt fikk vi og med oss nesten ferske aviser og fersk melk hjem.
Stor takk til SMS og besetningen på Nordsyssel for alt dette.

Airlift på helipaden

Mens dette pågikk hadde Christian og Bjørn Ove blitt vekket av helikopterdur.
Tyson hadde etter en god natts søvn nå fått kreftene tilbake og var klar for hjemtur over Johan Hjort- og Kollerfjellet.
Etter en drøy klatring opp til 306 moh. var det to fornøyde turgåere som kom ruslende inn på tunet etter knappe tre timer.

Noen timers marsj på mose og stein kan nok gi noen og enhver støle muskler. Men etter en tur i badstua og litt ”isbading” i løpet av kvelden er vi nå igjen klare for en ny uke her på Hopen.