Klikk på linken og se isbjørn «in action»

. PS det er han Kåre som har gjort dette flotte opptaket

.

Her på Hopen henter vi vann om sommeren fra en liten bekk på oversida av stasjonen. Når høsten kommer og bekken fryser til starter vi dagen med å bannes. Vi bannes på at frosten kom og det lettvinte tilsiget til vannreservoaret vårt ble borte
. Vi bannes på kaldværet som kom og som vi nettopp selv har meldt og vi bannes på alt mulig anna. Inntil at vi innser at her må vi bli mye mere kreative og legge oss i selene dersom vi skal få vann til å drikke, dusje, lage mat, dusje på nytt, pusse tenner og gebiss, skylle ned i toalettet, vaske klærne, og ja, du skjønner sikkert..

Vi har noen kubikkmeter vann til rådighet på en lagringstank, så vi berges ei tid framover etter at bekken blir borte. Vannsystemet vårt er imidlertid avhengig av at vi tilfører vann i en eller annen form og i vinterhalvåret blir det å smelte sne. Vi har et sinnrikt system (nåja, ikke SÅ sinnrikt) der vi måker sne i et tinekar som er tilført litt restvarme fra kjølesystemet til dieselaggregatene og slik at sneen smelter og blir til kjærkomment vann. Så pumpes dette inn på nevnte tank og lagres for videre forbruk derfra.

Dette gjøres som en rutine gjennom hele vinteren og fungerer faktisk veldig bra. Før vannet kommer inn til stasjonsbygningen, sende det gjennom et UV-filter slik at eventuelle bakterier forsvinner og vannet er rent.

Vi er nå inne i en overgangsperiode mellom høst (frossen bekk) og vinter (sne på bakken) og der vi har en liten sparekampanje på vann gående. Vi vasker klær kun når det er nødvendig. Vi kjører oppvaskmaskinen kun når denne er full og vi har fokus på å bruke så lite vann som mulig gjennom dagen. Vi pusser tennene kun på onsdager..neida, selvfølgelig ikke, men det er faktisk mye unødvendig vannforbruk gjennom vaner som er selvfølgelige nede på fastlandet.

Så nå, da vi faktisk har fått noen gram sne på bakken, så samler vi denne og måker den inn i tinekaret med traktoren
. Vi bannes ikke lengre og synes vi har ei grei vannforsyning tross alt. Det er alltid noen som har det verre, for å si det sånn..

Bilder følger..

Vi fyller traktorskufla med hvit og rein vare

Egil tipper sneen inn i tinekaret

og så var tinekaret fullt av rein sne til tining.. bare lykken..

Før vinteren setter inn må lysene i radiomastene sjekkes og defekte lyspærer byttes ut

. Eller vi må opp for å utføre enkle reparasjoner. Topplys i radiomastene er viktige for pilotene på helikoptrene som kommer innom i mørke, slik at de til en hver tid vet hvor mastene står i forhold til landingsplassen og kan navigere deretter.

I høst ble Geir Inge og Oddmund tatt ut til å klatre i hver sin mast
. Dette skjedde etter lange og harde tautrekkinger mellom alle i besetninga der Oddmund til slutt måtte benytte sin vetorett. Oddmund skulle bytte pærer og Geir Inge skulle reparere ett av mastelysene.

Mastene er 36m høye og vi klatrer opp på utsida
. Vi benytter moderne fallsikringsutstyr slik at vi ikke er i noen fare

. Ikke egentlig, selv om det kan føles litt kjipt når masta svaier på det hardeste. Dersom vi mister grep eller fotfeste ramler vi kun en halv meter før vi blir hengende som tørrfisk i vinden.. Neida, vi har full kontroll på sikkerhet og gjør alt etter boka. Det er viktig for oss! Oddmund mente likevel at det kunne være klipemerker etter hendene hans i stålbjelken øverst i mast, når han syntes at det blei lite å holde fast i.. Geir Inge, ungdommen, klatret som ei fjellgeit oppover og vi hadde nesten problemer å få tatt bilde av han, selv med moderne fotoutstyr.

Begge var fornøyde med dagens arbeid og rakk akkurat inn til 3-kaffen, der kokken Trond serverte fersk gulrotkake
. Egil var også fornøyd da han slapp klatringa og isteden kunne konsentrere seg om å pusse og stelle (og bannes litt) på traktoren, som han elsker over alt.

Viser nedenfor et lite utvalg av klatrebildene som ble tatt. Et utvalg av sikkert 600 bilder..

Mastene gjøres strømløse før arbeid

Markeringslyset på toppen av masta

Tøff i trynet før klatring

Tøff masteklatrer

Kanskje litt høyt stakkars?

Geir Inge synes det er viktig å ha på klatreskoan

Oddmund litt over halvveis

Geir Inge nær toppen

Oddmund oppe og kliper seg fast

Geir Inge i arbeid

Oddmund nede igjen og (iallfall) like tøff i trynet

Oddmund som isbjørnvakt oppå bakkan

Geir Inge tok bilder fra masta og ned mot stasjonen. Høyt..

Geir Inge ser mot nord fra mastetoppen

Kystvakta er vår viktigste samarbeidspartner på logistikk. Uten bidrag fra de forskjellige fartøyene som opererer her oppe hadde det nok blitt smalhans både hva mat, og da spesielt ferskvarer, angår, men også av helt nødvendige etterforsyninger til drift av stasjonen.

Ikke alltid blankstille under lossing

KV Harstad på plass

Vi får besøk fra noen av båtene og hadde KV Harstad og KV Sortland her nylig.

KV Harstad pumpet inn drivstoff til tankanlegg for helikopter-fuel gjennom noen 100 meter med slange fra båten og inn til land. En hel operasjon i seg selv, med haling av tauverk og slange og frys-på-nevvan og bannskap og våt til skinnet. Med mange profesjonelle deltakere innklusive mannskapet om bord, en godt gjennomtenkt og forsvarlig plan for gjennomføring av operasjonen, gikk dette bare godt. Selvfølgelig.. KV Harstad var årets «høstbåt» og hadde med de siste hovedforsyningene til stasjonen for sesongen.

Mange runder med gods som skal i land

In action

KV Sortland bidro med besøk av mannskap på land. Alltid hyggelig!! Da benytter mange skipets besetning anledninga til å bade i Ishavet og bli medlem av Hopen Nakenbadeklubb

. Da skal man ha vært under vann med hele legemet og som fortjent får man diplom man kan være stolte over. Denne dagen var det minus 1,1 °C, dvs rimelig kjølig
. Da fyrer vi opp badstua så de rimelig raskt få tilbake komfort-temperaturen i kroppen.

Mannskap på KV Sortland på tur om bord etter besøk- og badetur

Nå utover, etter hvert som ferskvarestatus på mat og drikke blir borte, blir det å gå over til langtidsholdbar melk, frosne grønnsaker, hermetisk ditt og datt. Ingen klager over det, da vi har et velfylt tørrvarelager og et fryselager med alskens gode råvarer i. Vinteren begynner å feste grepet her og iskanten er ikke så altfor langt unna. Vi har det varmt og godt inne, god mat og drikke og alt rundt på stasjonen fungerer utmerket. Vi sliter ingen nød for å si det sånn…bare lykken faktisk.

Her en dag kom det ei due i noe vinglete innflyging og landet like bortafor stasjonsbygningen
. Tyson, som var nærmest av hundene, var sitt ansvar bevisst og varslet om hendelsen, men mente samtidig bestemt at det var hans bytte. Dua var i dårlig forfatning og vi tok henne inn i varmen på snekkerverkstedet for undersøkelse og rehabilitering
. Ordna med vann og en treretters, men den ville ikke ta til seg noe som helst. Helsetilstanden til dua og stemningen på stasjonen var til å ta og føle på. Trond laga reir til henne, døpte henne for Hjørdis og sørget for henne på beste måte til seine kvelden. Imidlertid tippa dua i løpet av natta til stor (nja, ikke SÅ stor) forskrekkelse/-bauselse/-bannelse fra de andre besetningsmedlemmene. Trond måtte gjøre et raskt skifte fra å være omsorgsperson til å isteden tre inn som begravelsesagent, en rolle han kledde perfekt iført den svarte begravelseshua si og den svarte fleece-jakken. Det virket så gjennomført og ekte at vi andre holdt oss langt unna mens jordpåkastelsen pågikk

. Dua fikk sitt endelige hvilested i 3-tida på ettermiddagen en plass der marka enda ikke var frosset til. Som en naturlig følge av dette gikk den faste 3-kaffen ut og vi etablerte kirkekaffe isteden. Havet gir og tar …