Sommeren 2019 – Del 3

Nå har det seg slik at øya Hopen er kjemisk fri for rosabloggere. Det har derfor tatt litt tid og mye plunder å finne ut hvordan denne bloggen egentlig funket. Mye løste seg da met’n fant ut at han ikke hadde administratortilgang. Da det ble rettet, ble alt straks mye enklere.
Det er fremdeles mye liv og røre på øya. Ja, kanskje litt for mye liv….eller rettere sagt tidligere liv som enda skaper liv.

Ja, det der skjønte vel du som leser ikke mye av. Det er derfor på tide å presentere den femte mann på Hopen:

GÜNTHER

Nå vet vi vel egentlig ikke at det var det han het, men vi finner det plausibelt at dette kan spores tilbake til krigen. At det er en mann er vi rimelig sikre på, rett og slett fordi det ikke har vært så mange kvinner på øya oppigjennom historien.

Har Günther tatt sol?

Günther holder til i 2. etg. I rommet ved siden av Kenneth. Der har han blitt hørt om natta. Han trives også tydeligvis inne på «museumskottet» innenfor sjefslugaren. Derfra høres romstering midt på natten. Günther drar også møbler rundt på gulvene oppe i 2. etg. Dette erfarte visstnok også forrige sommerbesetning. Det spesielle er at det kun er nattevaktene nede som hører møbler blir dratt over gulvene. De som sover oppe merker ingenting.
Den praktiske betydning av å ha en 5. mann på lasset, er at han har blitt vår lokale syndebukk. Han får nå skylden for alt som er galt.

For første gang på Hopen med nytt helikopter

Ellers er det verdt å nevne at helikopterbesøket vi hadde fra Kystvakten, var i deres nye NH90 helikopter. Vi satser på at det vil bli enklere framover å få folk -og varer frem og tilbake til stasjonen.

Ellers ser det ut til at hekkesesongen for ærfuglene nå går mot slutten. De aller fleste kyllingene har kommet seg på sjøen, noen med litt hjelp fra stasjonsbesetningen. Mammaen til Anders var en av de som fikk litt hjelp. Met’n fikk med seg at hun gikk fra reiret sitt med kun en kylling. En annen kylling prøvde så godt den kunne å bli med. Imidlertid hadde den nok ikke fått nok tid på seg, slik at den ikke hadde helt taket på dette med å gå. Den ble derfor båret ned til vannet, der mammaen til Anders ventet på den. Hun svømte da lykkelig ut med to kyllinger. Det var ingenting i veien med kyllingens evne til å svømme eller dykke. Trioen ble også sett neste dag, og da hadde den minste ikke noe problem med å fote seg i strandkanten.
Men hvem er nå Anders? – tenker du.
Jo, Anders lå igjen i reiret mammaen hadde gått ifra. Der lå det en død kylling – og ett egg. Da det kom pipelyder fra egget ble det tatt med inn. Det klekket etter få timer, og vipps så hadde stasjonen fått enda en ny beboer.

Litt uklar sånn i starten

Anders vokste fort. Han måtte derfor forberedes på det virkelige livet. Et utdanningsprogram ble stablet på beina. Som ærfugl kylling er dette med å svømme veldig viktig. Svømmetrening ble satt på programmet. Kokken etablerte raskt et svømmebasseng i kjølegangen. Svømming var noe Anders behersket til fulle. Han raste rundt som en liten speedbåt, dykket og koste seg.
Straks den neste røya på utsiden hadde fått klekket kyllinger, gikk vi ut med Anders. Han ble tatt imot med åpne vinger og la seg fint sammen med de andre kyllingene hennes. Det fine med ærfugler er at de er flinke til å ta vare på hverandre.

Anders på vei under vingen til sin nye mor

Ett av prosjektene denne uken har vært lapping av båt. På grunn av utfordrende eller rettere sagt manglende havneforhold blir det mye juling på stasjonens båter, når de skal opp og ned av sjøen. Det var derfor på tide å lappe minstebåten skikkelig med ny glassfiberduk.

Skal det lappes, skal det gjøres skikkelig!

Ellers ryddes det mye og gjøres klar til sommerbåten. Stasjonssjefen og met’n har gått litt i lære hos sagbruksmester Gyldentand. Det vil si, sagbruket har de ikke fått bruke. De har måttet nøye seg med å få kappe opp en stabel paller med motorsag. Gyldentand virket fornøyd med det, så kanskje de en gang i fremtiden også får lov å sveive på sagsveiven på sagbruket. De blir også satt til mye annet arbeid av Gyldentand.

Met’n klemmer flat oljefat som skal med sommerbåten

Før vi avslutter bør vi nevne at vi har sommerbjørner på øya. En stor rugg ruslet rundt her i morges.

En røslig kar som snuser litt rundt på airporten

Den forsvant etter hvert over brinken. Da vi var litt bekymret for at han var på vei/hadde vært og bøllet seg på Johshytta, tok met’n og Kennet turen over med Bølge for å inspisere. Det var i alle fall planen. De gikk på bamsefar rett oppå brinken. Han lå ca midt på sletta opp mot Kollerfjellet. Planen var å jage ham. Da han ble anropt, reiste to stykker seg. Like store. Og ruslet rolig oppover.

Oisann….der var det jo en til!

En forsvant opp over brinken mens den andre satte kursen mot toppen. Der la den seg for øvrig til rette like under toppen. Da vi fortsatte over dukket det opp en bamse midt på brinken over Johshytta. Bølge likte dette veldig dårlig. Han ville hjem. Bamsen var skikkelig svart i stumpen. Så enten hadde den første akt ned bratthenget på andre siden, eller så var dette faktisk en tredje bjørn. Vi prioriterte da varmlunsjen til kokken.

Dette var kjekt. Må liksom være litt bamser på en ishavsstasjon.
Følg med videre!

Share

Sommeren 2019 – Del 2

Da var det igjen tid for å skrive litt om livet på Hopen. Nå har vi vært her i ca en mnd. Tiden går nesten litt for fort. Vi tenkte at hovedfokuset på bloggen dette halvåret skal være dagliglivet på stasjonen. Turlivet er grundig dokumentert av tidligere besetninger. Ja, til de grader at tilfeldige lesere av bloggene fort kan sitte igjen med inntrykk av at livet på Hopen stort sett dreier seg om tur, hytteliv og bikkjer. Det er en del av livet det og, men ikke alt. Dessuten er natur noe man bør oppleve, ikke lese om eller se på bilder. Roen man finner ved å sitte på taket på Johshytta, og kjenne varmen fra midnattsolen trenge gjennom klærne. Opplevelsen av den øredøvende stillheten som kun blir brutt av ett og annet isflak som knekker, eller noen steiner som triller ned fra Werenskioldfjellet kan ikke formidles rettferdig – man må være der.
Dog skal det sies at lesere av bloggene ikke har fått med seg at Hopen på våren er et utfordrende turområde. Veteranene på stasjonen snakker om utallige mannskaper, som i yr turiver bokstavelig talt har gått skoa av seg i det gjørmete og myrete landskapet som preger øya. Det er ikke helt uten risiko man beveger seg rundt på øya før den har drenert ferdig og tørket opp.
Isen har ligget tykk på begge sider av øya helt til nå. Nå begynner det å åpne seg. Men den har kommet og gått. Dette har gjort det kaldere enn normalt. Vi ligger på plussiden, men bare så vidt. Tross dette har uteaktivitetene tiltatt.

Litt maling her og der skader ikke

Båtene ble klargjort i påvente av Kystvakten som skulle komme med forsyninger. De måtte gi opp da isforholdene gjorde det umulig for dem å komme i land med båt. Tåka la også en effektivt stopper for bruk av helikopter. Etter å ha seilt hvileløst rundt i Barentshavet og jaktet på fiskebåter med for liten maskevidde eller for stor fangst – med kokkens etterlengtede forsyninger om bord – lyktes det dem tilslutt og få inn forsyningene med helikopter. Det var bra. Da slapp vi å stramme inn beltespennene, og kokken fikk masse å drive med – alle happy!
Ellers har det gått en del i betong. Havet spiser seg sakte men sikkert inn på stasjonen. Nå var det begynt å spøke litt for det nederste bardunfundamentet til en av mastene. Dette måtte gjøres noe med. Kenneth hadde hørt at det skulle være en gravemaskin på stasjonen.
Han fant et byggesett innerst inne i en container på Hopen airport. Etter mye luring og lirking ved hjelp av traktor og øvrig besetning klarte han å få delene ut og montert. Her skulle det grøftes og graves!

Bølge bryr seg ikke om gravemaskiner

I et jafs så var hullet til nytt bardunfundament klart. Forskaling ble snekret og plassert nedi hullet sammen med met’n. Han fikk jobben med å grave igjen rundt forskalingen. Nytt bardunfeste ble sveiset og rigget på plass.

Klar for fase 2 – som var støyping.
Kokken som hadde masse erfaringer med miksmastere og bolledeig, ble selvutnevnt støyperibestyrer. Etter noen prøvedeiger satt blandingen godt. Kokken mente det måtte ca 60 blandinger til for å fylle hullet. Stasjonsbestyreren mente at det hørtes mye ut. Han fant fram en tommestokk som han målte med -etter hver trillebår med ferdigblandet sement som met’n tømte nedi hullet. Stasjonsbestyrerens estimater svingte fra den ene trillebåren til den andre, og han målte iherdig samtidig som han kjeftet på kokken om å ha mer eller mindre vann i blandingene. Kenneth syntes det ble mye styr rundt hullet, så han fant en grøft han kunne fikse litt med gravemskin – boys with toys!

Tilslutt var jobben gjort – med under 30 trillebårer med sement. Dette skyldes kun at han hadde hatt i ekstra med sand, sement og vann under blandingene mente kokken.
Neste prosjekt var sagbruk. Kenneth hadde nemlig også funnet et komplett fiks ferdig sagbruk på stasjonen. Dette ble montert opp -og vipps så var Hopen sag og høvleri et faktum. Kenneth ble utnevnt til sagbrukmester Gyldentand (Vømmøl). Alskens stokker og stammer ble halt opp fra fjæra med traktor og lagt på sagbruket. Alt tømmeret ble erklært å være første sortering russisk lerk, så her var det snakk om et høykvalitets nisjeprodukt.

Det stokker seg litt for sagbrukmester Gyldentand

Det store badevekt mysteriet ble også løst. Den forrige besetningen hadde hatt innveiing ved ankomst. Så hadde kokken deres gjemt vekk badevekten helt til de skulle dra. Hva resultatet ble vites ikke. Uansett så kunne heller ikke vi finne denne badevekten. Etter grundig etterforskningsarbeid løste met’n mysteriet. Vekten kom på plass igjen. Dette førte til at kokken fikk serveringsnekt på kaker og dessert. Og slik er ståa nå.
Ellers så er reven blitt litt for husvarm. Nå har den støvsuget området helt inn til hovedhuset for ærfugler og egg. Prøver man å skremme den vekk, ser den bare dumt på deg, tar en runde rundt kvartalet, for så å innfinne seg igjen. Søte rovdyr dreper nemlig for å overleve. Vi prøver nå så godt vi kan og følge med slik at ærfuglene kommer seg trygt på sjøen med ungene sine. Det er ikke bare reven som er ute etter dem. Måsen bidrar også til å redusere antall ærfugler. Men sånn er nå engang naturen…..og dagene går.

Share