Denne bloggen starter med en beklagelse. Her er det bare å legge seg paddeflat for det historiske faktum. Det har kommet redaksjonen for øret at badstua sist ble flyttet i 2013. Videre er det brakt på det rene at et besetningsmedlem allerede vinteren 2017 koste seg med badeleke i Barentshavet – eller packraft (et mer karslig navn).

Men hvor flat er egentlig paddeflat? Hvor kommer utrykket fra? –padder er jo ikke flate….ikke i utgangspunktet i alle fall. Litt fritt resonert: Kan det stamme fra hest og kjerre tiden? Da det var grusveier, og godt med padder? Disse hadde da som nå sikkert også en tendens til å hoppe opp på veien om kvelden. Kom det da en vogn fikk padden hjelp med å få – ikke bare beina men hele kroppen godt plantet på jorden, når kjerrehjulet tok snarveien over ryggen dens. Når solen kom tørket den opp og kunne løftes opp av veien -tilsynelatende hel, men i todimensjonal tilstand. Fint å bruke til bokmerke, ølbrikke eller noe slikt…..eller kanskje ikke?
Uansett!
Tiden har gått med til alskens forskjellige prosjekter. Kenneth som er en racer med sveiseapparatet har fikset feste på traktorloddet. Det begynte etter hvert å bli merket av hard belastning. Han har også laget et mer solid feste til nybåten. Det må tåle å bli dratt på land med to paller om bord, uten at feste rives løs fra båten.

Skal dette ryke blir halve baugen med!

Rydding er en naturlig del av det som kan kalles daglig virksomhet på en ishavsstasjon. Det er stort sett orden på det meste. Hyller og bokser er som regel godt merket. Dette gjør det enkelt å finne dingsebomser og duppeditter en trenger til alskens formål.

Forhåpentligvis litt uklar merking?

Hele stasjonsbesetningen har deltatt i grusningsprosjektet . Gjørmete områder er blitt belagt med grov grus. Dette har ført til at mindre skit blir dratt inn i bygningene, samt at det har bidratt til et estetisk løft som heller ikke er å kimse av.

Arrangert bilde

Realiteten

Det er september måned og jakttid. Hver fullmåne utnyttes til måneskinnsjakt etter hjorten.

På post med månen i ryggen. Bak skimtes en selskapssyk lettere fornærmet Teddy.

Ellers har vi hatt mye besøk i det siste. G.O.Sars var innom med 36 pax. De la igjen en god del penger i velferdsbutikken på stasjonen. Få dager senere dukket Malmø opp. I tillegg til å være en sørsvensk by med store integreringsproblemer er Malmø også en gammel stålskute fra 1943 – omtrent i original stand. Litt artig at båten omtrent var jevngammel med værvarslingsstasjonen her. Festlig med slike gamle stålholker. De fleste av båtene fra denne tidsepoken fikk sitt endelikt etter å ha blitt beskuet gjennom et periskop. Malmø hadde klart seg ved å seile i Østersjøen med nøytralitetsflagg. Dette hjalp imidlertid lite for dem på denne turen. De hadde vært på et begivenhetsrikt tokt. Bland annet måtte de reddes ut av Sysselmannen, etter å ha kjørt seg fast oppe i isen ved Svalbard.
Vi bør også nevne at Kystvakten var innom med etterlengtede varer. Blant annet butikkvarer.

KV Andenes på vei inn på morgenkvisten

Når vi først er inne på butikken må vi i god rosabloggerstil promotere en grovt undervurdert vare vi har her til en meget fordelaktig pris:
Boken HOPEN, skrevet av Oddmund Søreide og Tor Børsting. Dette er 3. utgave fra 2014. Den inneholder stort sett det meste om Hopen fra øya ble oppdaget. Spesielt all norsk aktivitet er godt beskrevet. Alt fra Henry Rudi sin første fangstekspedisjon for 111 år siden, til krigen og oljeleting på 70 tallet, til dagens drift av meteorologistasjonen.

Informativ og spennende lesning

Boken er lettlest og vanskelig å legge fra seg når man først har begynt å lese. En hver sann Hopenvenn bør være i besittelse av minst ett eksemplar. Det kreves ikke bæretillatelse, så det er bare løp å kjøp. Eller kanskje ikke…..bra stykke å svømme. MEN: Skaff rede på en som skal oppover en tur, og få vedkommende til å handle. Det koster skjorta og få sendt noe slikt fra stasjonen her. .

Det største planlagte prosjektet for sesongen har blitt gjennomført. Stuer og butikklokale samt toalettrom nede har blitt malt. I denne sammenheng har også det blitt ominnredet litt på veggene. Disse har over tid blitt fylt opp med all slags bilder, crester og annet krimskrams gitt i gave eller hengt opp av forskjellige besetninger. Dette er nå ryddet opp i. Bilder og slikt er samlet på en mer informativ måte. Preget på stuene og butikken er nå litt mer ungdommelig. Spesielt butikken som tidligere fremsto som en bakgårdssjappe i et lite ettertraktet strøk av Kairo, fremstår nå som en designerbutikk i Bogstadveien eller i London for den saks skyld. Da dette har ført til en ekstrem økning i leieutgiftene vil det selvsagt ha betydning for prisnivået på varebeholdningen. I alle fall kan vi late som. Hopen er tross alt et av de mer eksklusive stedene i Arktis.

Sjefen maler taklister i TV kroken

Slik så «hjemmet» vårt ut i noen dager

Malingsarbeidet har ført til en del vennskapelig kjekling mellom Kenneth og sjefen. Det hersker uenighet om hvordan små malingsruller skal brukes. De har derfor tatt kontroll på hver sin beholdning av disse dyrebare godbitene og gjemt dem vekk på lure plasser slik at den andre ikke skal kunne finne dem. Det finnes nemlig alltid et fremtidig maleprosjekt der små ruller kan nyttes.

Små malingsruller finner man nå på alle «lure» steder

Met’n ruller tak. Legg merke til at det brukes STOR malerulle. Kokken maskerer listene og sjefen sitter i bakgrunnen og rapporterer været innimellom malingen.

Slik ser det ut nå:

Stuen nå

«Postkontoret», velferds og museumsdelen nå

Nei, det er ikke homsepatruljen som har vært på tur. Dette har vi faktisk klart å få til selv, og det er fullt på høyde med det regnbuegutta klarer å få til…..i alle fall nesten.

Vi (male)ruller videre

Hvor lenge var Adam i Paradis? Det har nemlig ikke vært mye ro på stasjonen etter sommerbåten. Etter kronprinsen stakk innom, har vi hatt mye besøk. Ett par snekkere Sindre og Trygve kom med kystvakten. De skulle legge plater på pumpehuset på heliporten. Dette var et reklamasjonsarbeid som også gjaldt Brillebamseøya. De måtte settes i land med båt, da helikopteret ikke kunne fly. Det ble linket opp med KV’s sjøbjørn med minste Ranaen, slik at kystvakten slapp å fylle vannjetene sine med grus. Dette syntes sag og høvel gutta var mye mer karslig enn å fly helikopter. Landsettingen gikk rimelig greit. Det ble ingen ufrivillige bad denne gangen.

Da er snekkerne kommet ombord i egenkonstruert kabelferge

Hammerkameratene var raskt ferdig med jobben sin. De hev seg derfor med i forskjellige stasjonsprosjekt. Ett av dem var å flytte badstua. Barentshavet har igjen begynt å nappe i østveggen, slik at badstua måtte trekkes lenger opp mot hovedhuset. Mye kan sies om selve flytte operasjonen. Oppsummert kan vi vel si at met’ns forslag om bruk av dynamitt nok hadde vært det mest effektive og skadebegrensende.

Snekker Trygve og met’n til venstre. I døra skimtes snekker Sindre. Til høyre maskinparken på Hopen

Tømmerhytta er nå flyttet så langt det lot seg gjøre vestover. Helt opp til en nedstøpt betongkloss der det før sto en parabolantenne. Ja, du leste riktig. Badstua er nå blitt en tømmerhytte – uten gulv, badstuovn etc. Dette må bygges opp igjen. Gjøres det vil man kunne smelte vekk fett og andre kroppssekreter uten frykt for at en brottsjø tar’n med på ufrivillig tur til Novaja Zemlja. Alle var enige om at det er uhensiktsmessig å ha med seg pass når man skal ta badstu. Den måtte derfor flyttes.

Litt artig var det da Sindre fortalte at faren hans hadde vært på Hopen for ca 15 år siden og reist Fuelbygget til aggregatene. Han hadde da vært med å flytte badstua forrige gang. Så da må vel den flyttes igjen i ca 2035 – bare nevner det.

Kenneth jekker og rigger badstua for tauing.

Forskalingsbomsene lurte på om det var rein på øya. Ja, ikke regn men dyret rein. De fant spor rett sør for heliporten. Dette virket rart, men det var virkelig spor der … men det dyret som lager slike spor er ikke rein, men hjort!!!

Sporet til venstre for signalpenn (brukes for å skremme bøllebjørner)

Alle vet jo at hjorter er gode svømmere, men at slike kan svømme helt til Hopen virker tross alt usannsynlig. Men bildene taler sitt klare språk. Det virker som om den har kommet sørfra langs fuglefjellet og forsvunnet opp skaret rett sør for stasjonen. Så nå traver met’n hvileløst rundt i fjella. Han har helt glemt Teddy. Nå er det hjort som teller. Følg med følg med!

Teddy ja. Kystvakten kom med helikopter her dagen før redningshelikopteret. De hadde med ny påhengsmotor til oss som de ikke fikk i land med båt når de satte i land snekkerne. De ble spurt om de kunne kikke litt nordover øyen, da man var bekymret for hyttene der oppe. Dette passet fint siden helikoptermannskapet ikke var kjent i området. De meldte om en Teddy rett sør for Beisaren – den nordligste hytta. Så da er det i alle fall minst en sommerbjørn her fremdeles.

En time etter KV helikopteret kom sysselmannen med sitt helikopter. Snakk om travel airport!                                                                                                                            Det er valgtid hjemme. Hva mannskapet på Hopen mener om hvem som skal styre kommunenorge fram til neste valgperiode er såpass viktig at de kom hit ens ærend for at vi skulle få stemme. Kjekt!

Kenneth har tatt jobben med å pusse opp hundehusene til menneskets firbeinte venner.
Husene har i løpet av årene fått hard medfart av vær og vind, og trengte sårt en oppussing.

«Tid for oppussing» – også på Hopen (ferdig arbeid)

Noen av husene har fått nytt tak samt nytt listverk rundt om. Ny maling på vegger og lister hevet standarden på hundeboligene betraktelig. Det later til at hundene er fornøygde(nynorsk) med jobben – ifølge Kenneth.
Hvor fornøyde eller fornøgde de var under selve prosessen, kan nok diskuteres. Bikkjene var nemlig ikke alltid like happy med å bli satt på gata, når traktor’n dro av gårde med husa dems.

«Hey man … harru en femmer til en kaffe?»
Husløs uteligger på Hopen

Med jevne mellomrom svinges malingskosten her på øya. Gulvet i maskinhuset har også fått seg et sårt trengt lag med maling. Og flere prosjekter ligger på vent.

NYMALA GØLV
Heretter kun lov med tøfler i maskinrommet. Legg merke til at kabelgaten på gulvet er blitt godt merket for svaksynte!

Met’n skapte historie som den første packrafter på Hopen –eller badebåtpadler som de andre kalte det.

Met’n koser seg med badeleken sin i Barentshavet

Sea Kingen fra 330 Skvadronen i Bodø var også innom på vei til Longyearbyen. Åtte personer var på treningstur til Svalbard. Da det ble ruskevær på veien, måtte de bli en ekstra dag på stasjonen. Det var bare kjekt for alle parter. Met’n fikk noen å gå på tur med, og kokken fikk omsetting på sin deilige mat. Det var virkelig en trivelig gjeng å ha på besøk. Samtlige menn hoppet i sjøen, selv om mange hadde gjort det ved tidligere besøk. Legen badet tre eller fire ganger mens han var på øya denne gangen – det står det respekt av. Sjøtemperaturen var tross alt bare tre grader.

Kokken er i sitt ess når han kan få lage masse god mat til takknemlige gjester

330 mannskapet fra Bodø på rusletur på Kollerfjellet. I bakgrunnen skimtes ….. tåka!

Ellers kan vi si at vi har fått inn noen forslag til navn på kosebamsen. Konkurransen fortsetter. Det er enda mulig å komme med forslag (se bloggen Del 7).

Om hvor lenge han egentlig var i Paradis strides de lærde.
– Ja, her er et forsøk på svar på innledningspørsmålet….
På barneskolen lærte vi jo at dette tok nøyaktig en uke. Dette var da FØR innføringen av 37,5 dagers arbeidsuke. MEN var det Evas skyld at idyllen sprakk? Det vet man jo egentlig lite om. Ingen tok seg bryet med å høre med elektrikeren. Han måtte jo ha fått med seg noe?
Elektrikeren! –tenkte du. Hva har han med Paradiset å gjøre?
Vel, han må jo ha kommet rimelig tidlig på mandagen for å få lyset i orden.

That’s all for now folks

Nå er årets store happening gjennomført – Sommerbåten. Nei, det er ikke et underholdnigsprogram i regi av rikskringkastingen. Det er den båten årets hoved forsyninger kommer med. Alt fra tannpirkere til helikopterfuel blir brakt i land fra KV Harstad som er rigget for å kunne drive slik forsyningsvirksomhet. Med båten kom også spesialister og fagfolk for å foreta vedlikehold og oppgradering av forskjellig utstyr på stasjonen.
Været var heldigvis bra, men det var til dels høye dønninger ute på havet. Sjefen og met’n prøvde å bruke aluminiumsbåten til å få inn forsyninger. Det utviklet seg fort til en øvelse i dødsforakt. Å balansere paller med stykkgods ned i den vinglete lille båten som beveget seg opp og ned og fram og tilbake -krevde både forsiktighet og hurtig handleevne for å utnytte de sekundene alt var perfekt balansert. Og få dette i land gikk noenlunde greit. Å komme seg ut igjen med en slik lav åpen båt ble en heller fuktig affære. Dønningene slo over ripa slik at båten ble full av vann. Lensepumpen gikk tett etter kun en tur, slik at alt måtte øses for hånd. Når neste last kom om bord ble selvfølgelig alt vått. Eneste fordelen med det er at en kan spare seg for å ha salt på maten, det meste ble nemlig lettere marinert i Barentshav. Det lå an til å bli en laaaaaang og fuktig dag. Heldigvis hadde KV Harstad med seg Ribben Polarcirkel. Dette viste seg å være et ypperlig redskap for å få i land forsyninger. Den gikk minst tre ganger så fort som vår aluminiumsbåt, og tok dobbelt så mye last, og tålte betydelig mere sjø. Med dyktige båtførere gikk det hurtig for dem og få i land varene våre. Sjefen og met’n fant fort ut at de stort sett bare var i veien på havet. De så også noe trøstesløse ut der de seilte rundt i et badekar med kokkens spesialbestilte kokosboller flytende rundt seg i båten. (Akkurat DET var ikke noe tap – det fores nemlig allerede rimelig godt med kaker og godis på stasjonen – som du som leser har fått med deg tidligere).
De dro derfor inn for å hjelpe til i fjæra. Det krevdes litt folk for å få Ribben ut i vannet igjen etter at den ble skylt i land av bølgene. De fant fort ut at den enkleste og mest effektive måten var å kjøre ribben rett på land, for så å vri den sidelengs. Etter to tre store bølger lå den stabilt oppe i fjæra slik at ting kunne løftes inn og ut med traktor.
Disse operasjonene var så krevende at ingen faktisk fikk tatt bilder av dette.

I mangel av båtbilder har vi fra venstre mot høyre: Bølge, Krækling(bak), Gisle, Voronin og Smith. For ordens skyld: Dette er hunder.

Etter noen timer kom tåken. Den var så tjukk at det ikke var forsvarlig å drive lossing. Det var også greit for mannskapene å få seg en liten pause før det klarnet igjen. Det satt folk og duppet rundt i hele stuen. Mat og en liten blund ga masse energi til store og små, slik at lossingen ble avsluttet i god tid før midnatt. HMSen var med andre ord godt ivaretatt.

Den ukjente soldat hviler når han kan.

Med sommerbåten kom det også ny lettbåt til stasjonen. Vår gamle store Ranaplast ble avløst av en helt ny Sting. Reservemotorfestet fra den gamle Ranaen ble montert på aluminiumsbåten, hvilket gjør det tryggere å dra på langtur med den. Nå når også den lille Ranaplasten er lappet ordentlig, er tonnasjen ved stasjonen snart i ship shape stand.
Øya tørker endelig opp, slik at det blir mulig å bevege seg rundt uten å måtte se hvor en setter ned hver fot. Alle ærfuglene er ferdige med hekkingen slik at bikkjene kan få gå fritt rundt på stasjonen. Det er også enklere å gå på tur med løse hunder. Beklager….skulle ikke skrive om turlivet.

Verdt å nevne er også at vi har fått kjørt opp litt ved til Nordhytta. Hytta hadde heldigvis ikke hatt besøk av våre venner; brødrene Teddy.

Pausebilde .. i påvente av vedbilde fra Nordhytta

Sagbruksmester Gyldentand har utvidet sin virksomhet. Han har etablert et stråselskap kalt Vikane products. Om dette er for å ha en bredere portefølge å støtte seg til hvis det blir dårlige tider i trelastbransjen, eller om selskapet er etablert av skattemessige årsaker vet vi faktisk ikke. Uansett kan Vikane products levere miljøtilpassede stålkonstruksjoner av ypperste kvalitet til en ikke konkurransedyktig pris.

Hvalrosstannkost fra Vikane products. Kan også brukes til å børste møkk av skoa. Legg merke til det geriatriske håndtaket som er montert.

Selv om selskapet er spådd en kort levetid, regner Gyldentand med et oppkjøp fra ett større multinasjonalt konsern innen kort tid. Vi lar ham leve i troen.

Ellers har vi fått indikasjoner på at vi har flere enn en leser…altså minst to! Dette ser vi på som meget positivt. Vi har altså i løpet av bare to måneder økt med over 100%. En bragd vi er veldig stolte av her på stasjonen.
Vi har ikke fått noen reaksjoner på stasjonssjefens kosebamse som ble presentert i forrige innlegg. Det er vi litt skuffet over. Vi har selvsagt forståelse for at en kosebamse liksom kommer litt i skyggen av en ekte Teddy. Tross dette, er det visstnok mye kos i en kosebamse –ifølge sjefen……?
Uansett. Bamsen har ikke noe navn. Vi vil derfor oppfordre dere to som leser dette og komme med forslag til hva den skal hete. Kokken mente for øvrig at bamsen allerede hadde et navn. Det sto nemlig Handwash 40° på den. Navnet skal visstnok ikke skjemme noen, men å hete Handwash 40° -syntes vi andre var litt for tøvete.
Hva kan vi si om kosebamsen da: Liten plugg på ca 25 cm. Den har åpenbart passert helsesjekken fordi den har verken høreapparat eller briller. Regnes ikke som stasjonsbesetning. Kun til pynt og kos for sjefen.

NN – skal visstnok forestille en isbjørn. Den tåler varmt såpevann men ikke flammer.

Så hiv deg rundt og kom med et forslag. En form for belønning vil det bli i forbindelse med valg av navn. Dette er ikke klarlagt helt i skrivende stund men noe blir det.

Vi kan også nevne at vi her for noen dager siden plutselig fikk overraskende storfint besøk. Kronprins Haakon lå og duppet her en morgen, -med filterproblemer. Nei, det er ikke minstebarnet til Sonja vi snakker om men en båt –en stor fin ny isbryter for å være mer presis.

Norges største isbryter på sitt første besøk på Hopen.

Filterproblemer  har heller ingenting å gjøre med at mannskapet røyker rulletobakk. Det hadde visstnok noe med hydrelikken å gjøre. Båten var rimelig ny, og som alle store nye ting hadde vel de også sine innkjøringsproblemer.
Akkurat da mannskapet gjorde strandhogg på øya, kom sysselmannshelikoptret flyene rett over oss. Timing som man ellers bare ser i actionfilmer. De hadde med nye filtre. Filtrene ble pakket om for å hindre sjøvann tilgang. Mannskapet satte ut på sjøen igjen for å komme ut til Kronprinsen. Her begynte det å kludre seg til med timingen. Det viste seg å ikke være helt enkelt å komme seg fra land, grunnet bølger. Ribben deres brøt sammen, men ble raskt erstattet av en annen. De fikk også skadet en mann i en brottsjø. Heldigvis ikke alvorlig. Som sagt har vi til tider utfordrende ikke eksisterende havneforhold her på Hopen.

Man bør vite hva man driver med skal man gå iland på Hopen.

Ellers er tiden gått med til å montere opp alskens nye duppeditter og dingsebomser. Ny oppvaskmaskin ble montert av kvalifisert personell. Kvalifikasjonskravet var rørleggersprekk –noe met’n og kokken ikke helt skjønte hva var for noe?

Kvalifisert personell i aksjon

Kokken fikk også anbragt en ny «Evighetsmäskjin» i stua. Kaffetrakteren har blitt danket ut av en støyende og fresende raritet som visstnok skal lage kaffe. Kokken -vår nye Barista -holdt teknisk kurs for øvrige mannskaper i bruk av utysket.

«Trykker dere her, kobler turboen inn, strømmen går og Vål’renga vinner serien.»

Greia har vist seg å leve sitt eget liv. Plutselig begynner den og frese og vann kommer ut av den. Mulig det er Günther som vil lage seg en kaffe. Hva vet vel vi?
Så da sier vi som Thomas Seltzer
Stay trygda!

Ja, nå lovet vi leseren vår at vi ikke skulle være noe tur og reiselivsforum for sofaslitere og mennesker som lever ut sine villmarksdrømmer på sosiale media eller foran den gamle lisensbelagte husguden.
Men vi har hatt noen opplevelser her som vi synes det er greit å dele med deg- siden du fremdeles gidder å følge oss. På fredags kveld så vi hvite prikker som beveget seg ute på Knultodden. Kunne det være – Storkikkerten ble rigget opp – Jo, det var det. Sangsvaner. Fire stykker! Det var et hyggelig syn, spesielt etter en uke med regn og tåke. Met’n lurte på hvordan det var å gå ut i terrenget. Han valgte å ta med radarparet Bølge og Krækling over til Johshytta. Bølge med kløv. Det var et sirkus å forsøke å få kløvet på bikkja. Tilslutt forsto Bølge at uten kløv – ingen tur, så da ble det kløv. Turen over var gjørmete og veldig våt, men met’n klarte å komme seg over med æren i behold, skoa på beina og sokkene fri for gjørme. Krækling hadde som vanlig det brenntravelt med å komme seg inn og under brisken.

To barske polarhunder

Ikke før var de inne i hytta, så sildret regnet ned igjen. Et av målene for turen utenom stuebytte, var å se hvor det var lekkasje i taket. Det er som regel en liten dam på bordet og på krakkene til venstre for bordet når noen ankommer hytta.
Det ble fort varmt inne, så Bølge ville ut. Da han la seg til ut i bislaget ble Krækling med ham dit. Alle gikk til ro der de ville. Sånn i seks tiden på natten ble met’n vekt av knurring ute i bislaget. De fikk beskjed om å holde kjeft, noe som ble etterkommet. Bølge har begynt å knurre og tøffe seg litt overfor Krækling, noe han overhodet ikke har noen rett til, som du senere vil se. Imidlertid regnet det ikke så mye at det dryppet noe sted. Så lekkasjen er i skrivende stund fortsatt et mysterie.
Dagen etter våknet de til solskinn. Planen for dagen var å gå opp og innover Kollerfjellet hvis været holdt, og det ikke var blitt for vått i terrenget. Met’n ville sjekke om Teddy brothers fremdeles var i området. Det ble fyrt opp i ovnen, og han trødde opp i støvla og gikk ut i gangen og koblet bikkjene.
Som uinnvidd leser lurer du muligens på om det er veldig mye kriminalitet på Hopen, siden man må ha med seg våpen på do. Vi kan forsikre deg om at kriminalitetsstatistikken er veldig bra her på øya. Tror ikke akkurat noen etater kan påberope seg æren for det, men den kriminelle aktiviteten her begrenser seg til tyveri og hærverk. Reven stjeler unger og egg, og bamsen raserer hytter.

Ja, det var nå denne siste man burde passe seg for når man går ut av en hytte da. Bikkjene var først ut. Selv tok met’n kikker’n på hjørnet for å forvisse seg at det ikke sto noen bøllebjørn på lur. Først måtte bikkjene få strekke litt på seg, og skvette litt på hjørner, rekved og sånn. De ruslet derfor litt sørover brinken. Met’n sjekket rutinemessig bak hytta. Og der satt’n! Ikke jackpot i lotto -men Teddy.

Teddy

Ca 80 meter unna satt han og så på dem. Met’n sjekket veldig hurtig at Teddy ikke hadde med kompisen sin -og at han forholdt seg rolig. Da var det bare å haste inn i hytta etter kamera og signalpistol. Litt armer og ben ble det. To bikkjer….den ene ville vekk når han skjønte hva som var der ute. Den andre viste ikke hvor han ville…litt her, nei, kanskje litt der. Mobil i den ene handa, og signalpisol i den andre. Alt krydret med flagrende skolisser. Men met’n hadde solbriller….Iooking cool! Viktig det!
Bamsefar ble anropt. Først på norsk, så på engelsk da han ikke virket til å forstå norsk. Vi har jo heldigvis lært av Lars Monsen at man skal snakke engelsk til bjørner. Han snudde seg i det minste og tasset litt rundt før han igjen så på denne skapningen som sto og skreik til ham. Om bamsen lurte på om han skulle forsøke seg som bøllebjørn mistet han lysten når det smalt fra signalpistolen. Man spøker nemlig ikke med en skjeggete met, med skulderhylster og solbriller. Men Teddy var litt seigere i bevegelsene nå enn ved forrige møte. Det var lett og se at han sank godt nedi myra for hvert steg. Han snudde seg og så seg tilbake hele tiden, men han gikk bare videre hvis met’n sto og så på’n. Var met’n inne i hytta stoppen bamsen opp -helt til’n kom ut igjen.

Teddys tanker:
«Oi, der var det ett sånt pinnedyr med to bolerever. Ka er det han står og kauke førr -på engelsk? Sikkert utlending, teite briller har’n og –Turist! Uppsann… der smalt det vist. Får vel spille med og late som æ vart litt skræmt.
Men det var da voldsomt da. Han står der enda og glor. Ok, da. Lite kjøtt på pinnedyr….så sulten er jeg da ikkje. Æ går.»

Teddy tasser avsted

Bamsen ruslet nordover stranden. Det var i utgangspunktet en blindvei. Så for å unngå at han kom i retur bestemte met’n seg for å komme seg opp på brinken. Bølge sto stille, helt super muse stille når han fikk kløvet på denne gangen. Men han måtte hales ut av hytta som han hadde søkt tilflukt i.

Krækling…og bak hjørnet ser vi verdens tøffeste pudding

Det var bare for met’n å legge seg bakpå og bli dratt opp på brinken. Denne Bølge kan tydeligvis være en retningsbestemt trekkhund når han har den rette motivasjonen.
På stasjonen var det bare å hive seg rundt igjen. Der var det ved som var tema.

Seniorlærling på Hopen Sag & Høvleri i gang med vedkløyving. Bak skimtes sagbruket.

Kenneth hadde også forskjellige andre prosjekter som gikk parallelt.

Alle lurer vi på hva dette skal bli?…..til og med Kenneth!

Kokken hadde brukt formiddagen på å rydde søppel i fjæra før han heiv seg i gang med nok et gourmet måltid. Det ble en bamsemiddag(spare ribs), med bamseøl og stasjonssjefens kosebamse ved bordet.

Firerbanden samlet.

Vi bamser videre…

Vi lovte jo våre lesere …. Vel, lesere er jo flertall. Nå vet vi jo ikke akkurat om vi har så mange lesere da. Hvem i alle dager har hørt om Hopen? Det er jo bare DU…..altså leseren. Så da starter vi på nytt:

Vi lovte jo LESEREN vår at vi skulle skrive litt om dagliglivet på øya. De rutinepregede dagligdagse gjøremål. Hensikten er jo at DU som havnet på siden vår ved en inkurie, skal få litt kunnskap om hva vi egentlig driver med her som belønning for din nyskjerrighet. Vi er altså en meteorologisk stasjon.
Nei, det er IKKE vår skyld at været blir dårlig! …. Bare nevner det. Er nok opp til høyere makter … for dem som velger å tro på det, eller som de mer realitetsorienterte … sola som varmer havet og lufta … dette igjen skaper bevegelse osv. osv. Masse slikt vi ikke kan. Vår jobb er å rapportere været – ikke til rektor… men til værvarslinga i Nord Norge som altså ligger i Nordens Paris… som ikke er i Frankrike. Hmm… Skulle likt å sett Henry Rudi spasere rundt i Paris med en Isbjørn i bånd. Tromsø heter stedet – eller byen. For det er jo en by – selv om de ikke har jernbanestasjon, T-bane, A gjeng og B gjeng. Onkel Skrue hadde med andre ord fått ha pengene sine i fred hvis han hadde hatt bingen sin i Tromsø. Hvorfor tenkte ikke Walt Disney på det!? For ordens skyld: Pengebingen, IKKE grisebingen.

Hæ! Har vi mistet fokus og retning nå… Ok, altså hvor var vi?

Jo, vi rapporterer været. Spesielt dette med skyer er viktig. Type og høyde er sentral informasjon om skyer. Dette er nemlig ikke like lett å se fra en satellitt. I tillegg til vanlige meterologiske data som temperatur og trykk og slikt som registreres automatisk, må vi måle sjøtemperatur og fastslå bølgehøyde.

Bøtta kastes for å dra inn litt Barentshav for måling.

Dette registreres i to forskjellige format kalt Synops og Metar. Synops er vanlige meteorologiske data, mens Metar er meteorologisk data spesielt beregnet på luftfarten. I starten skapte dette litt forvirring, fordi en del begrep har forskjellig betydning i de to systemene.

Met’n legger inn værdata i Synops systemet.

Men alt går seg til. Dataene vi samler inn blir en del av datagrunnlaget som trengs for å gi ut så nøyaktige værprognoser som mulig. Disse målingene foretas hver tredje time døgnet rundt.
Hvorfor kan man bare ikke ha ett system som dekker alt? – spør vel du…
DET var et veldig veldig godt spørsmål…… Har du flere spørsmål?

Eventuell nedbør måles også regelmessig. Dette skjer på en god og velprøvd måte.

Nei, det er ikke kartongvin men nedbør Kenneth heller over i målebegeret.

To ganger i døgnet sender vi også ut værmelding beregnet på fiskeflåten og andre som befinner seg i vårt område. Dette sendes ut både på HF og VHF.

«Alle boote, alle boote das ist Hopen»
Günther går bare nattevakter.

Men stasjonen har også en viktig beredskapsrolle i kraft av sin beliggenhet. Aktiviteten er økende i havområdet. Det er derfor viktig for redningstjenesten og Sysselmannen at det finnes et sted med noe infrastruktur på østsiden av Svalbard. Her kan redningshelikoptere lande og tanke. Mannskapet kan få hvile og mat. Skadelidte kan evakueres hit i påvente av videre transport til Longyearbyen eller fastlandet.

Du tænkt væl foill tank ja!

I tillegg til dette ser vi etter utstyr for Universitetet i Bergen som driver med jordskjelvregistrering, samt Nordlysobservatoriet i Tromsø som driver med….- ja, du gjettet riktig; Nordlys!

Måleutstyr for jordskjelv.
Legg merke til avansert instrument for bølgehøyde måling som står til tørk i skrustikka…?

Håper dette ga et lite innblikk i hva fire fine fyrer driver med i ishavet. FEM!

Dagene raser avgårde…