Dette har skjedd siden sist:
Bølge er blitt en veldig rolig hund. Trives utrolig godt inne i hundehuset sitt for tiden. Går man bort til ham, kommer han hvis man lokker ham ut, men går straks inn igjen når det ikke er mer trøst å få.
Det var vist ikke så kjekt å treffe på toblad bamse. Men Halloo! … Det heter jo Bjørnesletta!

Det var derfor ikke aktuelt å ta ham med i dag når tåka lettet, for å se om brødrene Teddy fremdeles var i nærheten.

Under slike forhold får bjørner være bjørner og hytte være hytte.

Met’n tok med seg Krækling. Krækling er en trivelig hund. Han har skjønt at han skal trekke i oppoverbakker, å gå med slakk line i nedeoverbakker. De andre bikkjene har begrensede kognitive evner i så måte.

Vi innser at vi nå både gleder og skuffer våre lesere. De som har et forhold til stasjonen, og kanskje har lagt ned et utall dugnadstimer på å sette Johshytta i stand, kan glede seg over at hytta var urørt av bamselabb.
De som følger oss for å sprite opp hverdagen sin med barske polarhistorier, må finne spenning et annet sted. Kan vi foreslå golf, fingermaling eller brodering?
Met’n gikk i alle fall innover Kollerfjellet helt til tåka meldte sin ankomst -igjen.

Spørsmål: Så han noen pelsdyr da?                                            Svar: Nei.

Mens Bjørn vaset rundt oppi tåka og lette etter navnebrødrene sine, gikk livet sin vante gang nede på stasjonen. Der sto vasking av fuel-anlegget på programmet.

Bak i dimman skimtes tåkefyrsten,.. som han het for anledningen.

Sjefen mente at her skulle det arrangeres dans når sommerbåten kom. Kenneth mente at det bare ville føre galt av sted. Lokalet egnet seg bedre til å holde basar eller lysfest!

Imens sto kokken på kjøkkenet og pønsket ut nye gourmet retter.

Kokken kom litt ut av tellingen. Var det ett eller to kilo sukker jeg hadde i bolledeigen?…. tar ett kilo til jeg, for sikkerhets skyld!

Som enhver kokk med respekt for seg selv, gjør han så godt han kan, i forhold til å sabotere ethvert forsøk på å redde sommerkroppen. Vi lider med andre ord ingen nød.

– Vi koser oss videre her på øya.

Nå har det seg slik at øya Hopen er kjemisk fri for rosabloggere. Det har derfor tatt litt tid og mye plunder å finne ut hvordan denne bloggen egentlig funket. Mye løste seg da met’n fant ut at han ikke hadde administratortilgang. Da det ble rettet, ble alt straks mye enklere.
Det er fremdeles mye liv og røre på øya. Ja, kanskje litt for mye liv….eller rettere sagt tidligere liv som enda skaper liv.

Ja, det der skjønte vel du som leser ikke mye av. Det er derfor på tide å presentere den femte mann på Hopen:

GÜNTHER

Nå vet vi vel egentlig ikke at det var det han het, men vi finner det plausibelt at dette kan spores tilbake til krigen. At det er en mann er vi rimelig sikre på, rett og slett fordi det ikke har vært så mange kvinner på øya oppigjennom historien.

Har Günther tatt sol?

Günther holder til i 2. etg. I rommet ved siden av Kenneth. Der har han blitt hørt om natta. Han trives også tydeligvis inne på «museumskottet» innenfor sjefslugaren. Derfra høres romstering midt på natten. Günther drar også møbler rundt på gulvene oppe i 2. etg. Dette erfarte visstnok også forrige sommerbesetning. Det spesielle er at det kun er nattevaktene nede som hører møbler blir dratt over gulvene. De som sover oppe merker ingenting.
Den praktiske betydning av å ha en 5. mann på lasset, er at han har blitt vår lokale syndebukk. Han får nå skylden for alt som er galt.

For første gang på Hopen med nytt helikopter

Ellers er det verdt å nevne at helikopterbesøket vi hadde fra Kystvakten, var i deres nye NH90 helikopter. Vi satser på at det vil bli enklere framover å få folk -og varer frem og tilbake til stasjonen.

Ellers ser det ut til at hekkesesongen for ærfuglene nå går mot slutten. De aller fleste kyllingene har kommet seg på sjøen, noen med litt hjelp fra stasjonsbesetningen. Mammaen til Anders var en av de som fikk litt hjelp. Met’n fikk med seg at hun gikk fra reiret sitt med kun en kylling. En annen kylling prøvde så godt den kunne å bli med. Imidlertid hadde den nok ikke fått nok tid på seg, slik at den ikke hadde helt taket på dette med å gå. Den ble derfor båret ned til vannet, der mammaen til Anders ventet på den. Hun svømte da lykkelig ut med to kyllinger. Det var ingenting i veien med kyllingens evne til å svømme eller dykke. Trioen ble også sett neste dag, og da hadde den minste ikke noe problem med å fote seg i strandkanten.
Men hvem er nå Anders? – tenker du.
Jo, Anders lå igjen i reiret mammaen hadde gått ifra. Der lå det en død kylling – og ett egg. Da det kom pipelyder fra egget ble det tatt med inn. Det klekket etter få timer, og vipps så hadde stasjonen fått enda en ny beboer.

Litt uklar sånn i starten

Anders vokste raskt. Han måtte derfor forberedes på det virkelige livet. Et utdanningsprogram ble stablet på beina. Som ærfugl kylling er dette med å svømme veldig viktig. Svømmetrening ble satt på programmet. Kokken etablerte raskt et svømmebasseng i kjølegangen. Svømming var noe Anders behersket til fulle. Han raste rundt som en liten speedbåt, dykket og koste seg.
Straks den neste røya på utsiden hadde fått klekket kyllinger, gikk vi ut med Anders. Han ble tatt imot med åpne vinger og la seg fint sammen med de andre kyllingene hennes. Det fine med ærfugler er at de er flinke til å ta vare på hverandre.

Anders på vei under vingen til sin nye mor

Ett av prosjektene denne uken har vært lapping av båt. På grunn av utfordrende eller rettere sagt manglende havneforhold blir det mye juling på stasjonens båter, når de skal opp og ned av sjøen. Det var derfor på tide å lappe minstebåten skikkelig med ny glassfiberduk.

Skal det lappes, skal det gjøres skikkelig!

Ellers ryddes det mye og gjøres klar til sommerbåten. Stasjonssjefen og met’n har gått litt i lære hos sagbruksmester Gyldentand. Det vil si, sagbruket har de ikke fått bruke. De har måttet nøye seg med å få kappe opp en stabel paller med motorsag. Gyldentand virket fornøyd med det, så kanskje de en gang i fremtiden også får lov til å snurre på sagsveiven til Hopen Sag & Høvleri.

De blir også satt til mye annet arbeid av Gyldentand:

Met’n klemmer flat oljefat som skal med sommerbåten

Før vi avslutter bør vi nevne at vi har sommerbjørner på øya. En stor rugg ruslet rundt her i morges.

En røslig kar som snuser litt rundt på airporten

Den forsvant etter hvert over brinken. Da vi var litt bekymret for at han var på vei/hadde vært og bøllet seg på Johshytta, tok met’n og Kenneth turen over med Bølge for å inspisere. Det var i alle fall planen. De gikk på bamsefar rett oppå brinken. Han lå ca midt på sletta opp mot Kollerfjellet. Planen var å jage ham. Da han ble anropt, reiste to stykker seg. Like store. De ruslet rolig oppover Kollerfjellet.

Oisann….der var det jo en til!

En forsvant opp over brinken mens den andre satte kursen mot toppen. Der la den seg for øvrig til rette like under toppen. Da vi fortsatte over dukket det opp en bamse midt på brinken over Johshytta. Bølge likte dette veldig dårlig. Han ville hjem. Bamsen var skikkelig svart i stumpen. Så enten hadde den første akt ned bratthenget ned mot Bjørnstranda på vestsiden, eller så var dette faktisk en tredje bjørn. Vi fant det lurest å prioriterte varmlunsjen til kokken.

Dette var kjekt. Må liksom være litt bamser på en ishavsstasjon.
Følg med videre!

Da var det igjen tid for å skrive litt om livet på Hopen. Nå har vi vært her i ca en mnd. Tiden går nesten litt for fort. Vi tenkte at hovedfokuset på bloggen dette halvåret skal være dagliglivet på stasjonen. Turlivet er grundig dokumentert av tidligere besetninger. Ja, til de grader at tilfeldige lesere av bloggene fort kan sitte igjen med inntrykk av at livet på Hopen stort sett dreier seg om tur, hytteliv og bikkjer. Det er en del av livet det og, men ikke alt. Dessuten er natur noe man bør oppleve, ikke lese om eller se på bilder. Roen man finner ved å sitte på taket på Johshytta, og kjenne varmen fra midnattsolen trenge gjennom klærne. Opplevelsen av den øredøvende stillheten som kun blir brutt av ett og annet isflak som knekker, eller noen steiner som triller ned fra Werenskioldfjellet kan ikke formidles rettferdig – man må være der.
Dog skal det sies at lesere av bloggene ikke har fått med seg at Hopen på våren er et utfordrende turområde. Veteranene på stasjonen snakker om utallige mannskaper, som i yr turiver bokstavelig talt har gått skoa av seg i det gjørmete og myrete landskapet som preger øya. Det er ikke helt uten risiko man beveger seg rundt på øya før den har drenert ferdig og tørket opp.
Isen har ligget tykk på begge sider av øya helt til nå. Nå begynner det å åpne seg. Men den har kommet og gått. Dette har gjort det kaldere enn normalt. Vi ligger på plussiden, men bare så vidt. Tross dette har uteaktivitetene tiltatt.

Litt maling her og der skader ikke

Båtene ble klargjort i påvente av Kystvakten som skulle komme med forsyninger. De måtte gi opp da isforholdene gjorde det umulig for dem å komme i land med båt. Tåka la også en effektivt stopper for bruk av helikopter. Etter å ha seilt hvileløst rundt i Barentshavet og jaktet på fiskebåter med for liten maskevidde eller for stor fangst – med kokkens etterlengtede forsyninger om bord – lyktes det dem tilslutt og få inn forsyningene med helikopter. Det var bra. Da slapp vi å stramme inn beltespennene, og kokken fikk masse å drive med – alle happy!
Ellers har det gått en del i betong. Havet spiser seg sakte men sikkert inn på stasjonen. Nå var det begynt å spøke litt for det nederste bardunfundamentet til en av mastene. Dette måtte gjøres noe med. Kenneth hadde hørt at det skulle være en gravemaskin på stasjonen.
Han fant et byggesett innerst inne i en container på Hopen airport. Etter mye luring og lirking ved hjelp av traktor og øvrig besetning klarte han å få delene ut og montert. Her skulle det grøftes og graves!

Bølge bryr seg ikke om gravemaskiner

I et jafs så var hullet til nytt bardunfundament klart. Forskaling ble snekret og plassert nedi hullet sammen med met’n. Han fikk jobben med å grave igjen rundt forskalingen. Nytt bardunfeste ble sveiset og rigget på plass.

Klar for fase 2 – som var støyping.
Kokken som hadde masse erfaringer med miksmastere og bolledeig, ble selvutnevnt støyperibestyrer. Etter noen prøvedeiger satt blandingen godt. Kokken mente det måtte ca 60 blandinger til for å fylle hullet. Stasjonsbestyreren mente at det hørtes mye ut. Han fant fram en tommestokk som han målte med -etter hver trillebår med ferdigblandet sement som met’n tømte nedi hullet. Stasjonsbestyrerens estimater svingte fra den ene trillebåren til den andre, og han målte iherdig samtidig som han kjeftet på kokken om å ha mer eller mindre vann i blandingene. Kenneth syntes det ble mye styr rundt hullet, så han fant en grøft han kunne fikse litt med gravemaskin – boys with toys!

Tilslutt var jobben gjort – med under 30 trillebårer med sement. Dette skyldes kun at han hadde hatt i ekstra med sand, sement og vann under blandingene mente kokken.
Neste prosjekt var sagbruk. Kenneth hadde nemlig også funnet et komplett fiks ferdig sagbruk på stasjonen. Dette ble montert opp -og vipps så var Hopen Sag & Høvleri et faktum. Kenneth ble utnevnt til sagbruksmester Gyldentand (Vømmøl). Alskens stokker og stammer ble halt opp fra fjæra med traktor og lagt på sagbruket. Alt tømmeret ble erklært å være første sortering russisk lerk, så her var det snakk om et høykvalitets nisjeprodukt.

Det stokker seg litt for sagbrukmester Gyldentand

Det store badevekt mysteriet ble også løst. Den forrige besetningen hadde hatt innveiing ved ankomst. Så hadde kokken deres gjemt vekk badevekten helt til de skulle dra. Hva resultatet ble vites ikke. Uansett så kunne heller ikke vi finne denne badevekten. Etter grundig etterforskning løste met’n mysteriet. Vekten kom på plass igjen. Dette førte til at kokken fikk serveringsnekt på kaker og dessert. Og slik er ståa nå.
Ellers så er reven blitt litt for husvarm. Nå har den støvsuget området helt inn til hovedhuset for ærfugler og egg. Prøver man å skremme den vekk, ser den bare dumt på deg, tar en runde rundt kvartalet, for så å innfinne seg igjen. Søte rovdyr dreper nemlig for å overleve. Vi prøver nå så godt vi kan og følge med slik at ærfuglene kommer seg trygt på sjøen med ungene sine. Det er ikke bare reven som er ute etter dem. Måsen bidrar også til å redusere antall ærfugler. Men sånn er nå engang naturen…..og dagene går.

Ja, da er vi godt i gang på Hopen. Vi er stasjonssjef Tom Johansen – ishavsseiler med utallige sesonger på Bjørnøya og Hopen, kokken Erland Eliesen – kjent fra TV serien fra Bjørnøya. Også han med flere sesonger på Bjørnøya, Jan Mayen og Hopen. Fagarbeideren denne sommeren er Kenneth Vikane – en sindig kar ifra Hardanger, veldig ulik Lothepus. Han ble bitt av polarbasillen i fjor sommer da han var på Bjørnøya. Sistemann er meteorologifullmektig Bjørn Pollestad – tross en veldig fin tittel, egentlig veldig ukjent og skårunge i ishavssammenheng. Om vi er de tre musketerer med innbytter eller en tredjedel av the dirty dozen har vi ikke helt funnet ut av enda … uansett så har vi funnet tonen og ser fram til å jobbe sammen.

Turen startet i Tromsø med KV Svalbard. Det ble en fantastisk seilas i strålende vær. All takk til Kystvakten og dens mannskap for prima bevertning og service. De sørget til og med også for litt uventet underholdning da de la om kursen for å fange en spansk fiskebåt. At det ble servert Bacalao til middag straks fiskebåten var tatt i arrest mente Kystvakten kun var en ren tilfeldighet – jaaadda! 

På grunn av spanjolen ankom vi Bjørnøya et døgn senere en planlagt. Været viste seg fra sin beste side. Det var masse folk som skulle i land. Først ble ny stasjonsbesetning satt på land. Så gikk vi rundt øya og satte av fugleforskere fra Norsk polarinstitutt. Met’n så sitt snitt til å krysse av Bjørnøya på sin liste over besøkte steder. Han var derfor med å hjelpe til med å få forsyningene til fugleforskerne fram til hovedstasjonen deres.  En fin rusletur i Bjørnøyas fineste natur. Been there, done that….Hopen next!

Hopen viste seg også fra sin beste side. Det var så bra at mannskapene fra KV Svalbard fikk anledning til å gå i land og bade etc. Met’n gikk rett på vakt og ble sporenstreks satt i arbeid på velferden. Vinterbesetningen leverte fra seg en ren og pen stasjon. Imidlertid hadde noen av dem et noe underfundig smil da de forsvant med ribben til Kystvakten. Vi regnet med at de hadde gjort noen pøbelstreker før de dro. Ganske riktig! Etter noen timer begynte vekkeklokker og ringe rundt omkring i huset. Tilfeldigvis var det folk rett i nærheten alle gangene, slik at det gikk fort å stanse dem. Litt artig var det med klokken de hadde skrudd inni veggen. Den brukte vi nesten ett helt minutt på å lokalisere. Heldigvis ringte ingen etter midnatt – god spøk!

Da finværet fortsatte bestemte vi oss like godt for å begynne med rens av stasjonens vann og kloakksystem. Met’n  regnet med at det var han som fikk drittjobben da han var ferskest. Men neida, sjefen hadde funnet en sånn finn hvit overtrekksdress. Den gledet han seg til å få bruke. Han mente at han ville fremstå som den reneste kirurg. Iført denne gikk Dr. S. Kit til angrep på den ondartede kloakkummen med det kirurgiske presisjonsinstrumentet brannslange. Met’n og Kokken lurte på om det var den avskyelige snømannen som rumsterte der nede i fjæra. Kenneth som hadde vært i garasjen og kost litt med traktoren sin, fikk seg et lite sjokk da han så dette hvite uhyret som sto nede i stranden og spylte møkk.

Han trodde det var Mummitrollet himself … et troll som hadde gitt ham mange søvnløse netter i barndommen. Han ble faktisk så skremt at han hoppet rett oppi tinekaret. For å drive litt psykologisk førstehjelp fikk met’n Kenneth til å tro at vinterbesetningen hadde brukt tinekaret som ønskebrønn. Det var sikkert en ikke uanseelig mengde mynter på bunnen der. Om vinterbesetningen hadde fått noen av ønskene sine oppfylt vites ikke. I alle fall gikk Kenneth i gang med å slamsuge og spyle karet – skattejakt ! 

Kokken hadde bare fått med seg bruddstykker av samtalen. Han mente at hvis det var penger i tinekaret….så ville disse kunne befinne seg i selve vanntanken. Som tidligere butikksjef lå dette med inntjening i ryggmargen hans. Han iførte seg vadere og forsvant nedi tanken….ikke med fluestang men med piasavakost. Han mumlet noe om at han alltid hadde drømt om å være ubåtkaptein.

I mangel av noe vettug fagbrev ble met’n håndlanger, slangedrager, aggregatmann, fotograf og bamsevakt. Det var viktig at denne ofte gule bjørnen ikke fikk noen sjanse til å justere innbyggertallet på øya.

Neste dag var det branndag. Da skulle brannutstyr lokaliseres  og testes. Kokken fikk jobben med å prøve den nye brannstigen. Vi andre mente at han som hadde vokst opp i Oslos drabantbyer måtte være den med mest erfaring i hastig flukt ut av fremmede soveromsvindu iført lett antrekk. I alle fall besto han denne testen med ståkarakter….

Og sånn går no dagan….

Det går mot sommer også på Hopen, til tross for fortsatt snø på bakken og is på sjøen.
Med sommeren kommer også avløsningen for vinterbesetningen. Det vil si at vi som nå har vært her i straks 6 måneder ønsker sommerbesetningen lykke til og takker så mye for de 6 månedene vi fikk på Hopen for denne gang. Besetningsbyttet skjer mest sannsynlig i første halvdel av juni.

Stasjonen er rundvasket og klar for å ta imot ny gjeng, forskjellige prosjekter fullføres og vi skal nyte de siste dagene på Hopen.

-Tom Erik Glomsrud, stasjonssjef

-Jørn Inge Tomren, fagarbeider

-Mats Rafdal, Kokk

-Jørgen Kalvå Flå, Meteorologifullmektig og forfatter på nettsiden gjennom vinteren