Sommeren 2019 – Del 2

Da var det igjen tid for å skrive litt om livet på Hopen. Nå har vi vært her i ca en mnd. Tiden går nesten litt for fort. Vi tenkte at hovedfokuset på bloggen dette halvåret skal være dagliglivet på stasjonen. Turlivet er grundig dokumentert av tidligere besetninger. Ja, til de grader at tilfeldige lesere av bloggene fort kan sitte igjen med inntrykk av at livet på Hopen stort sett dreier seg om tur, hytteliv og bikkjer. Det er en del av livet det og, men ikke alt. Dessuten er natur noe man bør oppleve, ikke lese om eller se på bilder. Roen man finner ved å sitte på taket på Johshytta, og kjenne varmen fra midnattsolen trenge gjennom klærne. Opplevelsen av den øredøvende stillheten som kun blir brutt av ett og annet isflak som knekker, eller noen steiner som triller ned fra Werenskioldfjellet kan ikke formidles rettferdig – man må være der.
Dog skal det sies at lesere av bloggene ikke har fått med seg at Hopen på våren er et utfordrende turområde. Veteranene på stasjonen snakker om utallige mannskaper, som i yr turiver bokstavelig talt har gått skoa av seg i det gjørmete og myrete landskapet som preger øya. Det er ikke helt uten risiko man beveger seg rundt på øya før den har drenert ferdig og tørket opp.
Isen har ligget tykk på begge sider av øya helt til nå. Nå begynner det å åpne seg. Men den har kommet og gått. Dette har gjort det kaldere enn normalt. Vi ligger på plussiden, men bare så vidt. Tross dette har uteaktivitetene tiltatt.

Litt maling her og der skader ikke

Båtene ble klargjort i påvente av Kystvakten som skulle komme med forsyninger. De måtte gi opp da isforholdene gjorde det umulig for dem å komme i land med båt. Tåka la også en effektivt stopper for bruk av helikopter. Etter å ha seilt hvileløst rundt i Barentshavet og jaktet på fiskebåter med for liten maskevidde eller for stor fangst – med kokkens etterlengtede forsyninger om bord – lyktes det dem tilslutt og få inn forsyningene med helikopter. Det var bra. Da slapp vi å stramme inn beltespennene, og kokken fikk masse å drive med – alle happy!
Ellers har det gått en del i betong. Havet spiser seg sakte men sikkert inn på stasjonen. Nå var det begynt å spøke litt for det nederste bardunfundamentet til en av mastene. Dette måtte gjøres noe med. Kenneth hadde hørt at det skulle være en gravemaskin på stasjonen.
Han fant et byggesett innerst inne i en container på Hopen airport. Etter mye luring og lirking ved hjelp av traktor og øvrig besetning klarte han å få delene ut og montert. Her skulle det grøftes og graves!

Bølge bryr seg ikke om gravemaskiner

I et jafs så var hullet til nytt bardunfundament klart. Forskaling ble snekret og plassert nedi hullet sammen med met’n. Han fikk jobben med å grave igjen rundt forskalingen. Nytt bardunfeste ble sveiset og rigget på plass.

Klar for fase 2 – som var støyping.
Kokken som hadde masse erfaringer med miksmastere og bolledeig, ble selvutnevnt støyperibestyrer. Etter noen prøvedeiger satt blandingen godt. Kokken mente det måtte ca 60 blandinger til for å fylle hullet. Stasjonsbestyreren mente at det hørtes mye ut. Han fant fram en tommestokk som han målte med -etter hver trillebår med ferdigblandet sement som met’n tømte nedi hullet. Stasjonsbestyrerens estimater svingte fra den ene trillebåren til den andre, og han målte iherdig samtidig som han kjeftet på kokken om å ha mer eller mindre vann i blandingene. Kenneth syntes det ble mye styr rundt hullet, så han fant en grøft han kunne fikse litt med gravemaskin – boys with toys!

Tilslutt var jobben gjort – med under 30 trillebårer med sement. Dette skyldes kun at han hadde hatt i ekstra med sand, sement og vann under blandingene mente kokken.
Neste prosjekt var sagbruk. Kenneth hadde nemlig også funnet et komplett fiks ferdig sagbruk på stasjonen. Dette ble montert opp -og vipps så var Hopen Sag & Høvleri et faktum. Kenneth ble utnevnt til sagbruksmester Gyldentand (Vømmøl). Alskens stokker og stammer ble halt opp fra fjæra med traktor og lagt på sagbruket. Alt tømmeret ble erklært å være første sortering russisk lerk, så her var det snakk om et høykvalitets nisjeprodukt.

Det stokker seg litt for sagbrukmester Gyldentand

Det store badevekt mysteriet ble også løst. Den forrige besetningen hadde hatt innveiing ved ankomst. Så hadde kokken deres gjemt vekk badevekten helt til de skulle dra. Hva resultatet ble vites ikke. Uansett så kunne heller ikke vi finne denne badevekten. Etter grundig etterforskning løste met’n mysteriet. Vekten kom på plass igjen. Dette førte til at kokken fikk serveringsnekt på kaker og dessert. Og slik er ståa nå.
Ellers så er reven blitt litt for husvarm. Nå har den støvsuget området helt inn til hovedhuset for ærfugler og egg. Prøver man å skremme den vekk, ser den bare dumt på deg, tar en runde rundt kvartalet, for så å innfinne seg igjen. Søte rovdyr dreper nemlig for å overleve. Vi prøver nå så godt vi kan og følge med slik at ærfuglene kommer seg trygt på sjøen med ungene sine. Det er ikke bare reven som er ute etter dem. Måsen bidrar også til å redusere antall ærfugler. Men sånn er nå engang naturen…..og dagene går.

Share

Sommeren 2019 – Del 1

Ja, da er vi godt i gang på Hopen. Vi er stasjonssjef Tom Johansen – ishavsseiler med utallige sesonger på Bjørnøya og Hopen, kokken Erland Eliesen – kjent fra TV serien fra Bjørnøya. Også han med flere sesonger på Bjørnøya, Jan Mayen og Hopen. Fagarbeideren denne sommeren er Kenneth Vikane – en sindig kar ifra Hardanger, veldig ulik Lothepus. Han ble bitt av polarbasillen i fjor sommer da han var på Bjørnøya. Sistemann er meteorologifullmektig Bjørn Pollestad – tross en veldig fin tittel, egentlig veldig ukjent og skårunge i ishavssammenheng. Om vi er de tre musketerer med innbytter eller en tredjedel av the dirty dozen har vi ikke helt funnet ut av enda … uansett så har vi funnet tonen og ser fram til å jobbe sammen.

Turen startet i Tromsø med KV Svalbard. Det ble en fantastisk seilas i strålende vær. All takk til Kystvakten og dens mannskap for prima bevertning og service. De sørget til og med også for litt uventet underholdning da de la om kursen for å fange en spansk fiskebåt. At det ble servert Bacalao til middag straks fiskebåten var tatt i arrest mente Kystvakten kun var en ren tilfeldighet – jaaadda! 

På grunn av spanjolen ankom vi Bjørnøya et døgn senere en planlagt. Været viste seg fra sin beste side. Det var masse folk som skulle i land. Først ble ny stasjonsbesetning satt på land. Så gikk vi rundt øya og satte av fugleforskere fra Norsk polarinstitutt. Met’n så sitt snitt til å krysse av Bjørnøya på sin liste over besøkte steder. Han var derfor med å hjelpe til med å få forsyningene til fugleforskerne fram til hovedstasjonen deres.  En fin rusletur i Bjørnøyas fineste natur. Been there, done that….Hopen next!

Hopen viste seg også fra sin beste side. Det var så bra at mannskapene fra KV Svalbard fikk anledning til å gå i land og bade etc. Met’n gikk rett på vakt og ble sporenstreks satt i arbeid på velferden. Vinterbesetningen leverte fra seg en ren og pen stasjon. Imidlertid hadde noen av dem et noe underfundig smil da de forsvant med ribben til Kystvakten. Vi regnet med at de hadde gjort noen pøbelstreker før de dro. Ganske riktig! Etter noen timer begynte vekkeklokker og ringe rundt omkring i huset. Tilfeldigvis var det folk rett i nærheten alle gangene, slik at det gikk fort å stanse dem. Litt artig var det med klokken de hadde skrudd inni veggen. Den brukte vi nesten ett helt minutt på å lokalisere. Heldigvis ringte ingen etter midnatt – god spøk!

Tinekaret

Da finværet fortsatte bestemte vi oss like godt for å begynne med rens av stasjonens vann og kloakksystem. Met’n  regnet med at det var han som fikk drittjobben da han var ferskest. Men neida, sjefen hadde funnet en sånn finn hvit overtrekksdress. Den gledet han seg til å få bruke. Han mente at han ville fremstå som den reneste kirurg. Iført denne gikk Dr. S. Kit til angrep på den ondartede kloakkummen med det kirurgiske presisjonsinstrumentet brannslange. Met’n og Kokken lurte på om det var den avskyelige snømannen som rumsterte der nede i fjæra. Kenneth som hadde vært i garasjen og kost litt med traktoren sin, fikk seg et lite sjokk da han så dette hvite uhyret som sto nede i stranden og spylte møkk.

Mummitrollet i aksjon

Han trodde det var Mummitrollet himself … et troll som hadde gitt ham mange søvnløse netter i barndommen. Han ble faktisk så skremt at han hoppet rett oppi tinekaret. For å drive litt psykologisk førstehjelp fikk met’n Kenneth til å tro at vinterbesetningen hadde brukt tinekaret som ønskebrønn. Det var sikkert en ikke uanseelig mengde mynter på bunnen der. Om vinterbesetningen hadde fått noen av ønskene sine oppfylt vites ikke. I alle fall gikk Kenneth i gang med å slamsuge og spyle karet – skattejakt ! 

Kenneth på skattejakt

Kokken hadde bare fått med seg bruddstykker av samtalen. Han mente at hvis det var penger i tinekaret….så ville disse kunne befinne seg i selve vanntanken. Som tidligere butikksjef lå dette med inntjening i ryggmargen hans. Han iførte seg vadere og forsvant nedi tanken….ikke med fluestang men med piasavakost. Han mumlet noe om at han alltid hadde drømt om å være ubåtkaptein.

Käptain på U062

I mangel av noe vettug fagbrev ble met’n håndlanger, slangedrager, aggregatmann, fotograf og bamsevakt. Det var viktig at denne ofte gule bjørnen ikke fikk noen sjanse til å justere innbyggertallet på øya.

Testing av aggregat

       

Neste dag var det branndag. Da skulle brannutstyr lokaliseres  og testes. Kokken fikk jobben med å prøve den nye brannstigen. Vi andre mente at han som hadde vokst opp i Oslos drabantbyer måtte være den med mest erfaring i hastig flukt ut av fremmede soveromsvindu iført lett antrekk. I alle fall besto han denne testen med ståkarakter….

Hva rømmer kokken fra nå da?

Og sånn går no dagan….

Share

Vår og avløsning

Det går mot sommer også på Hopen, til tross for fortsatt snø på bakken og is på sjøen.
Med sommeren kommer også avløsningen for vinterbesetningen. Det vil si at vi som nå har vært her i straks 6 måneder ønsker sommerbesetningen lykke til og takker så mye for de 6 månedene vi fikk på Hopen for denne gang. Besetningsbyttet skjer mest sannsynlig i første halvdel av juni.

Stasjonen er rundvasket og klar for å ta imot ny gjeng, forskjellige prosjekter fullføres og vi skal nyte de siste dagene på Hopen.

-Tom Erik Glomsrud, stasjonssjef

-Jørn Inge Tomren, fagarbeider

-Mats Rafdal, Kokk

-Jørgen Kalvå Flå, Meteorologifullmektig og forfatter på nettsiden gjennom vinteren

Kanskje aner bikkjene at de snart får nye herrer?
Det første ærfuglegget er lagt tett på verkstedsveggen. Det er liv utenfor stasjonen nå.
Jørn Inge med et av sine mange drivved-prosjekter
Smith sier det er fint med vår.
Sørhytta
En delvis bar Koefoedodde full av møkk fra gjess
Oppe på utsiktspunktet på Kapp Thor med Koefoedodden og sørhytta der nede. En noe sliten «varde» av jord og hønsenetting hedrer (?) det flotte utsiktspunktet.
Krykkjeberget sør for stasjonen
Share

Johshytta

Verdifulle er de fire hyttene som ligger ute i terrenget på Hopen. En skal ikke gå lengre enn 15 til 20 minutter før man kommer til den nærmeste, Johshytta, i noen tilfeller kalt Vesthytta. Bygd og oppkalt etter stuert Johannes Nygård i 55/56.

En kort tur til Johshytta, men selv etter så kort tid befinner man seg plutselig i en helt ny verden. Godt ute av syne fra stasjonen og motsatt. Her er det bare en selv med stranda full av drivtømmer i bukta mellom Askheimodden og Bjørnstranda. En fin dagstur, kveldstur eller overnattingstur.

Hytta har i veldig mange år vært litt «sliten» og lite innbydene, som har gjort at den ikke har blitt besøkt så veldig mye. Men de siste årene har det blitt tatt litt tak og hytta har fått seg et løft som gjør at det nå er virkelig trivelig å ta en tur innomhus på vestsiden. Mange har lagt ned mange timer ila det halvåret eller flere de har vært stasjonert her på Hopen. Noen har helt sikkert gjort mer enn andre, ingen nevnt, ingen glemt.

Også denne vinteren har det blitt gjort en del forbedringer på hytta. Interiøret har fått seg et løft med nye brisker, hyller og mye annet småtterier. Tiltak vi håper bidrar til at hytta blir brukt mye i årene som kommer. Flere bilder fra denne vinteren følger.

Det meste er i lokal drivtømmerstil og setter et særegent preg på hytta.
Hjemmesveiset ovn laget av Rune Nilsen i 2014 passer perfekt og fungerer meget godt.
Flere som synes det er greit å bli med til Johshytta
Flere som må bidra til transport av materialer og forbruk
Den gamle kjelken som har stått inne i yttergangen i hytta fikk på ny kjenne snø under bunnplata.
Hopen materialtransport AS.
Krækling er alltid den første som skal inn i hytta. Har denne vinteren tidvis blitt kalt «brekksnuta» for sin trang til å fortest mulig komme seg inn under senga på hytta.
Grillings
Bjørn har vært på taket tidligere i vinter
Bjørn like ovenfor hytta ved et besøk i vinter.
Share

Nordover

Å dra nordover på øya Hopen er litt spesielt. Med ei øy som «kun» er 33km lang fra sydspiss til nordspiss kan det høres ut som om det er lett match å gå øya på langs. Den gang ei.

Oversiktskart med plasseringen av stasjonen SØ på øya.

Den meteorologiske stasjonen som i alle tilfeller blir utgangspunkt for stasjonsbesetningen på utflukter befinner seg ca 1/4 fra sydspissen på øya. Dvs. at en tur nordover blir lengre enn hva som er mulig sørover.

De fire hyttene utenfor stasjonsområdet på øya byr på trygghet underveis og glimrende muligheter for overnatting. To av disse hyttene befinner seg nord for stasjonen. Bjørnebo drøye 7 km i luftlinje og Beisarhytta lengst mot nord ca 20 km i luftlinje fra stasjonen.

Bjørnebo
Beisarhytta

Som nevnt høres ikke avstanden nordover avskrekkende ut. Men en tur til Beisarhytta og omså helt ut til nordspissen er mer seriøs enn den høres ut, dog fullt overkommelig om en tar sine forehåndsregler. Faktorer som spiller inn er at man befinner seg på ei smal fjellstripe midt i Barentshavet fullt eksponert for vær og vind. Topografien tilsier at med unntak av en periode på vinteren når isen er fast og fin må man ellers gå oppe på fjellplatåene fordi det er for bratt og løst å gå langs sjøkanten. Vår og sommer byr i tillegg ofte på et lavt tåkeskylag som hviler på toppene og stjeler sikten fra vandreren. Tilstedeværelse av isbjørn krydrer også ofte en tur nordover selv om det er mer til glede enn heft. Så milene føles lengre på Hopen enn hjemme på fastlandet. Men du verden hvor flott livet er når været og føret slår til!

Med utsikt fra sør på Blåfjell sørover mot Småhumpen og Johan Hjortfjellet. Det skal mange gråværsdager til før en sånn dag som dette slår til på Hopen.

Denne vinteren har vi til sammen i besetningen fått til 5 skiturer til Beisarhytta, øyas nordligste. Besøk på Beisarhytta anses som ganske sjeldent, kanskje bare noen få besøk i året. Selvfølgelig mye avhengig av interessen hos besetningen.

Her kommer noen bilder fra noen av turene til Beisarhytta og omegn denne vinteren. (I ganske villkårlig rekkefølge!)

Den unike og «utilgjengelige» delen av Hopen
Å våkne slik på Bjørnebo å vite at man skal gå til Beisarhytta gir indre glede. FOTO: Jørn Inge Tomren
På tur opp mot Thorkelsenskaret og Blåfjell. FOTO: Jørn Inge Tomren
FOTO: Jørn Inge Tomren
FOTO: Jørn Inge Tomren
FOTO: Jørn Inge Tomren
Isbjørnen sto klar og lurte på hvem som kom på besøk.
Hytta fikk seg et løft rundt år 2012/13 da hytta var ganske hærjet etter gjentatte bjørnebrekk. Nå er den tett og god.
Hammeren for å åpne vindusstegselet som jeg ikke fant første tur til hytta ble funnet ca 100m unna på tur nr 3. Transportert av bjørn.
Like ved og sørover fra Beisarhytta er det en bratt kant ned til sjøen.
På vestsiden av Braastadskaret befinner det seg ei lita «paradisstrand»
Rester etter oljeletingen oppe på Lyngefjellet fra 1973.
På toppen av Lyngefjellet (Snøhornet) en kald og forblåst dag i mars.
Ute så langt nord man kommer oppe i høyden på Beisaren. Med utsikt ut over enorme mengder is og konturene av fjellene på Edgeøya. (Ikke i bildet)
Nede på havnivå på Hopens nordligste punkt.
Vest for Lyngefjellet på vei sørover
Beisarhytta ligger flott plassert på østsiden av Braastadskaret. August Hansens fangsthytte fra overvintringen 1923-24 ble erstattet med dagens Beisarhytta i 1973. Står på samme sted.
Øst for Lyngefjellet en fin maidag. Gammel Revefelle vitner om en svunnen fangsttid på Hopen
Reven er på fuglejakt oppe i fjellsida. Ble nok litt overasket over å treffe folk der Binnedalen møter sjøen. Reven sto lenge og bjeffet på gjesten med kameraet.
Garstadstranda sør for Beisarhytta
En real søppelplukkedugnad trengs på alle Hopens strender. Litt trist at noe av Norges mest uberørte og vernede områder er overfylt med havets søppel. Hadde vært artig å vist hvor mange garnkuler av plast det finnes på Hopen! Tipper et firesifret antall.
På Garstadstranda med sikt nordover
Det kom en luring på besøk. Dæven, reven er kjapp!
Share